Medikamenter, stor diskusjonsgreie her i gården

 

 

 Seroquel / Quetiapin

En medisin som hjelper eller advares mor å ta????

 

 

Før inntil et par år siden hadde jeg ikke hørt eller brukt Seroquel. Fikk av en venn for å få sove ordentlig innimellom. At de funket på søvnen var alt jeg visste om de.

Har i alle år prøvd og testet ut stort sett hele pille lageret på apoteket. Men ingen av de følte jeg hjalp Var mer bivirkninger enn hjelp av de.

Så i fjor høst tok jeg opp med legen min , kan jeg prøve Seroquel? Ja, det kunne jeg og fikk en opptrappingsplan. Inntil jeg kom på 300 mg. i døgnet. En dose jeg er fornøyd med.

Hvor jeg enn går, eller rettelse hvem jeg enn pratermed ang. disse medisinene får jeg kun negative tilbakemld. Blir advart om å  bruke de. 

Skal sies at ja de er ikke helt uten bivirkninger og hvem som helst burde ikke ta disse.

I min situasjon har jeg valgt at det er verdt å ha bivirkningene. De hjelper meg så mye. Ingen annen medisin har gjort dette for meg. Så ja, jeg godtar bivirkningene. Da er jeg heller ikke noe som har krabbet opp fra helvete men en som har dalt ned fra himmelen g familien og vennene mine kan nå orke å ha meg tilstede.

Sluttet å sove høste 2009, powernap, korte sovemuligheter, flere dager våken. Den høsten 2016 jeg fikk utskrevet disse medisinene. Fikk jeg sove fr første gang på 7 år...

WOHOOO.....

Det som er nytt og forskes på enda, i USA. Er at disse tbl. kan hjelpe mot Emosjonell Ustabil Personlighetssforstyrrelse  eller også kalt Borderline. Det er ingen kur og vil ikke få slutt på det, men den er med på å hjelpe deg innvendig. Men kun om du har Borderline.

Og det er nettopp det den gjør med meg. 

Jeg er mindre sinna, lei meg, klarer bedre å holde alt inni meg under kontroll. Lenge siden jeg har hatt sinneutbrudd eller så lant nede. Bedre kontroll på impulsen og selvkontroll.

 

Så jeg vil snakke godt om denne, ihvertfall snakke for meg selv. For fr meg hjelper den. Og jeg kan forstå den ikke vil hjelpe andre som tar den.

Jeg er ikke den du tror jeg er.......

You don`t know me, belive me. What you think is far from the truth.... 

 

 

Jeg burde overhodet ikke bli overrasket om noe lenger. Ihvertfall ikke om hva folk sier og tror om meg. Kansje det ikke er hva som blir sagt ,  men lener mot hvem som tror på sånt bullshit. At noen jeg mente stod meg litt nærmere enn andre faktsik tror på det de har hørt. Det setter meg ut.

Og hva skal jeg gjøre med det? De har ikke kommet til meg å spurt meg. De har bare antatt noe uten å finne ut om det stemmer.

Hva skal jeg gjøre med det? Spiller det noen rolle på hvordan våres vennskap blir videre? Er bare folk slik? Tror på alt mulig rart og for kylling til å spørre den det gjelder? Unngå konfetrasjoner, unngå diskusjoner? Er det slik vi mennesker er blitt?

Ingen ryggrad, ingen som står opp og fram mot noe som er ugreit, som stider mot våres moral.

Som ingen tør å ta saken i egne hender når det gjelder at naboen spiller for høyt og barna får ikke sove. Istedenfor å gå å spørre om de kan sku ned, noe den  naboen allerede har sagt ifra om. Hvis vi spiller for høyt og det ikke er greit, så si fra så skrur vi ned. Det er ikke god isolasjon og husene står tett. Tar hensyn , så bare siifra.

Okey, hva er galt her? Ingenting sant? Har snakket med naboen, de er også enige, en god samtae/kommunikasjonen er bra mellom oss, ikke sant? Nei,, der tar du feil , vi tok feil.  Det som skjedde var :

Huseieren ringer og sier naboen har klaget og ber oss om å skru ned. Så vi gjør det. Mens vi ikke forstår hvorfor ikke naboen kom ned og snakket med oss.

Så det vi gjør er å gå opp til naboen, gjentar samtalen. Sier igjen at kan du ikke komme ned og si ifra om vi bråker for mye. Slippe å blande inn huseieren? Igjen sier nabioen: jo det skal jeg gjøre. Ikke noe problem.

Så hva skjer en annen dag vi spiller musikk? Bare så dere vet dette, det er tidlig på en lørdagskveld. Og tas hensyn til naboer.

Vi sitter inne og hva står plutselig i stua?Joda, Politiet. Naboen har faktisk ringt politiet for at vi måtte skru ned musikken.

WHAT THE FUCK???

Er det jeg som er helt på bærtur her nå eller var det rart? Istedenfor at politiet kan gjøre noe fornufig , kommer de fem mann for å be oss skru av musikken. Naboen var redd for å komme ned og si ifra, derfor ringte de politiet på oss.

Grunnen til at det kom 5 menn , som jeg fant ut av i etterkant. Er at politiet kjenner til alle i distriktet, Er du en kjenning, har rulleblad, er innbrakt til fyllearresten ol. Da er det farlig å dra dit, alt kan skje. Så om du har vært i politiets vennekrets, syns jeg synd på deg. De vil alltid tro det værste om deg, uansett om duu har snudd om på livet ditt. En gang kriminell alltid kriminell. De blir mindre trodd om oe skjer og får ikke den hjelpen og troverdigheten som "normale" ikke kriminelle mennesker får.

Så da er det jo for å mye tro og forlange at "vanlige" folk ikke vil tro på alt? Sant eller ikke, så er det vanskelig å få vekk det stempelet enn har fått en gang tidligere. Desverre.  Og motbevise det er tøft og funker bare om folk begynner å si gode ting og ikke tror på dritten mer. 

Dette er en av mine opplevelser som fikk meg til å stusse på oss mennesker idag.

Hva hadde du gjort? Gått ned selv å sagt ifra, utifra tidligere samatale om at det var helt greit å gjøre. Ingen bråk, ingen krangling, ingen sure miner.  Eller ringt politiet/husier?

Ser det gjelder faktisk ved mobbing, overfall på barn også. Gjør ingenting, men ringer politiet. Min situasjon var noe mer harmløs og ikke stor fare for selv å bli utsatt for vold ved inngripelse . 

 

 

Men det jeg mener å si er:

Du kjenner ikke meg. Du vet ingenting om meg. Så ikke bli overrasket over å høre noe annet enn du først anntok stemte. 

At du ikke lærer at en ikke skal høre på rykter, sladder og hva andre mener og tror. Heller ikke tro på førsteinntrykket ditt med noen. Det stemmer 99% av gangene ikke. 

Og hvorfor ikke spør personen det gjelder rett ut? 

Hvis du er min venn....: du sier du er ærlig, er min venn uansett hva, vil ikke at noe vondt skal skje meg, at andre skal være snile mot meg.

Men dine handlinger sier noe annet..... Hvorfor klarer du ikke svare meg rett ut på det jeg spør om? Hva er ryktet du har hørt om meg, og hvem har du hørt det fra? Når begynte fyren jeg er ute med holde på med en annen jente, vet du det?  Du har hørt slikt om jeg ja, okey, men hva sa du eller gjordet da?

Forlanger jeg for mye nå? Jeg hater å bli jugd for. Blitt jugd for hele mitt liv. Og nei forventer ikke 100% oppriktighet og ærlighet fra deg hele tiden. Men jeg er lei av bullshit og å gå rundt grøten. Spør jeg , så svar meg. Enkelt og greit. Ser om du juger eller hører om du vegrer deg for å snakke. Du er redd og vil ikke såre meg? Er det slik?

Du sårer meg ved å ikke si det som det er. Gi meg sannheten for helvete.

Jeg juger ikke for mine barn engang. Kan finpusse på historien og ikke være helt ærlig. Men de får et så bra svar de kan få utifra hva de spør om og alderen de er i. Som jeg kan svare ærlig på hvor barn kommer fra, men ikke på hvorfor er ikke du hjemme hos oss på kveldene mer (hos deres pappa) ? Skjønner??

Så hva er det folk sier om meg? Skal si det nå, om du kan stoppe opp og tenke litt på hva du sier om andre.

1 STYGT ORD SAGT OM ET ANNET MENNESKE KAN GJØRE SÅ STOR SKADE FOR DET MENNESKET, DET KAN  ØDELEGGE HELE LIVET. 

Selv noe som sies i fylla og tøysesnakker med en venn er skadelig. En forbipasserende hører hva du sier og vet ikke at det er tøys, men tror det stemmer og går til noen andre å sier dette. De personen vil da si dette vidrere, men med vage minner,, så nye ord kan fort bli tatt i bruk og vips der er alt endret. Bertydingen som var i starten er nå borte, nå er det blitt et helt nytt rykte , ettersom  flere og flere  munner de kommer utfra.

 

Har du ikke noe godt å si om andre, så ikke si det. 

Hva er vitsen om målet ikke er å ødelegge for en annen? 

Hva er vitsen med tøysemobbing? 

Og hvem tror du hører og lærer av deg igjen? Vet du ikke? Barna våre!!!!

Nytter jo svært lite at skolen og bhg skal lære barn om mobbing når de bor og blir oppdratt av foreldre som mobber. Men de små ser opp til de og tar etter de. Tenk da, en liten harmløs kommentar til en vennine i tlf. :

--:. Vet du hva eller?, idag så jeg Guri med deeeen stygge kjolen. Så ut som ho hadde plukket den fra dynga jo. Herregud!! Passet ikke med den hårfrisyren ho har. Hadde ikke klart å vise meg offentlig om jeg hadde sett slik ut.

Og dette hører barn foreldre si flere ganger om dagen, hver dag. Og der starter mobbingen. Og er kun der mobbing også kan ta slutt.

Enig ? Uenig? 

 

Hva sies da om meg? Jo, jeg er visstnok ganske så aktiv: på sexaktivitet delen. Jeg vil ha samtlige mannfolk , uansett single, gifte, kjæreste, med eller uten barn. Uasett alder, form og farge. Om de er 18 år eller 75 år spiller ingen rolle. Om de er tynne og lave eller høye og svære. Snill eller ikke snill mot meg. How cares? Jeg tar visst alt jeg. Selv om jeg er ute, ikke ser på deg eller snakker til deg, ingenting som tilsier at jeg vet hvem du er, vil ha deg eller vil flørte med deg, så vil jeg ha deg. Om vi ikke allerede har hatt sex så klart.

Om du er en godt gift, 1 tremannsfar på 50 år som tilfeldigvis har barn i samme klasse som meg, bør du vite at jeg vil virkelig ha deg,, at din kone har all grunn til å klamre seg fast til deg og skjule hen på meg, vise at han her han er min, min ,min ...MIIIIN!!.

Vil du vite en hemmelighet?

Min plan var å få barn, så bli alene med de, får da navnet MILF. Og med mitt utseende og personlighet er jeg garantert til at alle vil ha meg. Så er ikke noe jeg akkurat sliter med. Og med barn treffer en så mange flere mennesker enn det en vanligvis gjør. Mange flere mannfolk å huke tak i da. For før jeg dør har jeg på lista mi at jeg skal få meg så mange mannfolk sosm mulig. Sette en rekord . Det er mitt høyeste ønske og noe jeg virkelig jobber med å klare.... 

Så pass opp. Hold på mennene deres, hvis ikke så kommer de til meg. Som sagt, jeg vil ha ALLE mannfolka + jentene også, ( er lesbisk også) og ALLE vil ha meg. Sånn er det bare.

JEEEEZES....SERIØST? 

Så lang ifra sannheten dere. Jeg er skikkelig sær og kresen på hvem jeg vil ha. Ligger ikke rundt (kunne gått i kloster nå jo), er skikkelig egen og sær på det området.  Til de som prøver seg sin store overraskelse......

 

 

Hilsen Stine, Nonne. 

 

Telefonavhengighet og et absolutt must å ha med seg overalt....

Mobiltelefon til den store irritasjon

 

Jeg er vokst opp på den gode gammeldagse måten, som de sier. PC og Mobiltlf kom når jeg var noen år gammel. Kan huske oppstartstonen på pc`en. Den gamle hustelefonen som man ikke kunne gå rundt med pga. ledningen i veggen. Var vi ikke hjemme, så fikk folk bare vente til vi var og kunne ringe tilbake. Ingen stresset med det. Var slik det var det. Tenåring da jeg fikk min første tlf. Et mordvåpen, en murstein av en tlf.

Etterhvert mindre mer fancy mobiler, så kom sider på nett som facebook, twitter, instagram, snapchat osv. Vi kunne nå hverandre når som helst og hvor som helst. Så fott det var.

Deretter endte jeg opp med telefonskrekk. 200 SMS og 100 tlf.smtaler hver dag ble normalt. 

OMG!!!

Lyden av tlf som ringte gjordet kaldt nedover ryggen på meg. Så jeg skrudde av lyden, vibrering og snudde den med baksiden opp. Så deilig, 

Men da min sønn fikk mobil tlf i julegave i fjor endret det seg. Han trengte å snakke med meg, men min tlf var lydløs og snudd opp ned. 

Er jo flott for de rundt meg som nå kan nå meg hvis det er noe. Men for et press det er. Siden jeg har tlf, fb, snapchat osv. Forventes det også at jeg er tilgjengelig og kan svare alle som kontakter meg. Når som helst. Og nå kan en jo se om jeg er pålogget, har lest mld. Så ingen unskylding. Bare irritasjon og spørsmål om hvorfor jeg ikke svarer med engang.

ARG!!!

Nylig vært med barna i 18 dager, da er tlf mindre viktig. Hos min mor har jeg ikke dekning, så da er tlf lagt vekk. Jeg har ikke behov for tlf. Jeg orker ikke tlf. 

Kansje den største grunnen er :

Jeg hater IPhone tlf....Så jeg orker ikke å trykke på den. Tungvindt og ikke like bra som Samsung.

Dessuten går strømmen fort , må lades 70 ganger om dagen. Spanderer ikke på et nytt batteri nei. IPhone folka får ikke penger av meg. Og abonnementet mitt...SUCKS!! 

Ja, det er bare å bytte tlf og abonnement sant? Vet det. Men det går jo ikke . Ikke enda ihvertfall. 

Så istedenfor å irritere meg over dette, noe jeg ikke kan gjøre noe med nå, har jeg valgt å ikke sitte med tlf hele tida. Men se på den innimellom, ta tlf hvis jeg må, svare på mld. hvis det er nødvendig. Ellers kan det vente ...

 

 

Hisen en jente som venter og gleder seg til Samsung tlf med Telenor abonnement igjen.....

Hva vil du ha? Te, Vann? Med eller uten kullsyre? Gulsaft eller rødsaft? Kaffe?Buljong?Mugge eller glass?

Spørsmål om mat....

Jeg kjøper , lager og spiser som regel maten min i mitt eget selskap.  Ingen som ser eller hører mine snåle ting om hvordan maten skal være. Stekt slik , ikke slik. Er melken fersk og nyåpnet? Når ble brødet åpnet og hva slags brød er det? Når ble skinkeboksen åpnet? 

Bare noen små teite, men svært irriterendes spørsmål som farer inni huet mitt om maten.

Har trodd at jeg ikke er kresen. Jeg spiser jo alt jeg. Teller ikke kalorier, har ingen spisevegring i den forstand. Jeg vet at jeg må ha alt et vanlig kosthold inneholder. Fett, proteiner, vitaminer og karbohydrater er viktige alle sammen, men det er å spise med måtehold som gjelder. Litt av alt, hver dag, flere ganger til dagen. Spise litt, men ofte.

Jaja, vet jo dette, men utføres det? Nope...

Men over til min kresenhet på mat...

Ble nylig innlagt på sykehuset i 6 dager. Kan jo si at det var godt å bli tatt vare på, bli vartet opp. Men igrunn svært vanskelig. Å ikke klare noe selv. Den ene tingen jeg ikke klarte selv var å hente mat. Det måtte jeg få noen andre til å hente for meg. Hadde sultet der i sykehussenga, 30 meter fra kjøkkenet om jeg ikke fikk servert mat på senga.

Så 4 ganger daglig kom det noen inn å tok imot min bestilling. De spurte:

Vil du ha mat nå ? 

Vil du at jeg skal hente eller klarer du det selv?

Vil du ha grovt eller fint brød?

Hvor mange skiver?

Hva slags pålegg vil du ha?

Soft flora smør eller meieriets smør?

Syltetøy? Med eller uten sukker? Jordbær eller bringebær eller appelsin?

Noe friskt grønt? Agurk, tomat?

Skal jeg smøre dette for deg eller gjør du det selv?

Noe å drikke?

Kaffe, te?

Vann? Med eller uten kullsyre?

Saft, melk, eplejuice, appelsinjuice?

Gulsaft eller rødsaft?

Hvor mange glass? Eller finne en mugge?

Sugerør?

 

Jeg skal virkelig ikke klage på deres service. At de klarer å spørre om alt dette med så godt humør er for meg utrolig. Så all skryt til de for å klare å være barnehageansatte  for voksne når de har gått i så mange år på medisinstudie for å bli lege.

Med dette innså jeg at jeg er litt kresen ja.

F.eks. På kvelden ble det levert suppe rundt på alle rommene.

Sykepleier: Vil du ha suppe?

Jeg: Hva slags suppe?

S: Purresuppe

j: Ja, takk kan prøve.

S: Vil du ha med brød til?

J: Hva slags brød? Er det ferskt?

S: Ja, nyåpnet. Hva slags smør? Soft eller Meieriet?.

J: Føler meg teit og sier ja til brød og soft smør

S: Vil du ha noe å drikke? Saft, vann, kaffe, te? 

J: Gjerne vann takk.

Det å må si til en sykepleier hva jeg vil spise, når jeg er voksen og klarer jo til vanlig å finne maten min selv er ikke mye gøy.

Fortelle hvordan maten skal være, hvor mange skiver,, hva som skal være på de forskjellige skivene og hva slags drikke. 

Dette satt meg litt i tenkeboksen.

Og fant ut av at jeg er KRESEN jo på mat.

Hvem hadde trodd det utifra hvordan jeg ser ut. 

 

 

Hilsen en fornøyd jente som endelig kan finne maten selv og ikke bry andre med mine sære spørsmål

My beautiful children ??

My sweet lovely children??????

 

ja, ja, nok et blogg innlegg om barn. Ikke minst om sine egne barn... lei ? I know, det er jeg. Å lese om barn jeg ikke kjenner. Så denne blir igrunn kun skrevet for meg selv til å lese. Godt å få det ut. Og det blir her til barna en dag kan lese mammaen deres tanker og følelser....

 

For våres situasjon er ikke som alle andres. Og de trenger å vite at selv om jeg ikke alltid er der, så betyr de då mye for meg. Det er ikke selvvalgt at livene våres er som det er. Og bare det å snakke om barna mine , får meg til å grine. Når jeg leverer de til faren sin og griner , eller jeg får telefon om hvor mye de savner meg er drepen.....hjertet knuser, nesten som jeg kjenner det sprekker inni meg. 

 

Dere skjønne hærlige barn , som jeg har hatt siden dere ble født. Hovedomsorgen  for de. Jeg kjente hver minste lille ting om dere . Alt visste jeg. 

 

Så for 3 år siden endret alt seg. Men dere skulle bare være hos faren deres til jeg kom ut av et langt opphold på psykriatisk. (noen uker). Men det er tre år siden og dere bor nå fast hos faren deres. Jeg har overtatt foreldreomsorgen en far har etter brudd. Men stiller ikke opp like mye. Og det gjør vondt.

 

hvem faen klarer ikke å ta vare på sine egne barn ?

på skolen deres, venner, foreldre osv. Er jeg et spøkelse . Og må gudene vite hva de tenker og sier . Men jeg har en anelse når jeg ser dere hvisker i dere mellom. 

Men bryr meg ikke. Så lenge barna har det fint, at ingen blir mobbet over våres uvanlige situasjon og at vi viser de at det ikke er noe å skamme seg over, er det greit.

 

å se nå den siste uken dere har vært med meg og bestemor , gjør så godt , men også så vondt. 

Så mye jeg har gått glipp av, så mye de kan , så smarte, plutselig blitt så store. De kan mer enn meg.

 

minsten er snart ferdig med første klasse, og fikk nå se hvor flink hun er blitt på dette året. 

Og eldste , wow... så flink, så stor, så mye kunnskap , så smart. 

 

Nei, der ble dette for mye for meg. Godt å få ut noen ord ihvertfall .

 

jeg elsker dere og en dag blir jeg så mye bedre og vi kan få det mer normalt igjen... dere betyr alt for meg.... klem ????????????????

 

 

hater å være slik inni meg

å leve med borderline......

 

 

Ånei, for å si det med en gang....

Borderline og Bipolar er to helt ulike ting.....

Nå de siste  ukene har jeg hatt det veldig vondt inni meg , men må skule det. Jobbe med følelser og tanker  konstant. ikke blir sint eller lei seg, for da klarer jeg ikke å ikke reagere, handle etter impluser uten å tenke .

Nå har jeg ganske mage ting på en gang, som er vanskelig å jobbe med fordi jeg er alene med det. Da blir det ekstra tøft. 

Jeg har alle slags mulige følelser en kan ha, alle slags humør en kan ha og ha de triste ,dystre, glade,spente,vonde tanker og opplevelser eller hva som skal skje nå eller i kommingen.

Påmindt om et liv jeg ikke husker

 

Å treffe mennesker som jeg kjente før, er beintøft...

 

 

Som fremdeles ingen skjønner, jeg har hukommelssvikt etter ECT- Behandling i 2014.

Minner er borte.

Og det er du også lille venn. 

Det er kjempe vondt  å sitte der og late som, jatte med, late som jeg husker. Vite hva som skjedde. Hva vi gjordet.  Og sier jeg at jeg ikke husker,  blir jeg sett på som en idiot. Det er vondt, og flaut. Å bli påmindt at jeg er nå dum. Påmindt hvor mye jeg har glemt. Hvor mye som er borte. Minner som burde være der. 

Vil bare rømme fra stedet, fra menneskene og påminnelsene. Men kan ikke alltid det. 

Noen ganger vet jeg at det stemmer, jeg kan føle på krppen min at det de sier stemmer, jeg kan huske med følelsene og kroppen min noen ganger. Og kan da utifra det late som jeg husker og kan jatte med videre.

Men WOW, etterpå er jeg utslitt. Helt ferdig. På dårlig humør, lei meg, trist. 

Så det beste er å treffe på mennesker jeg ikke kjenner, har kjent. Men noen som ikke vet noe om meg. Slippe å høre alle fortellingene om hva vi gjordet. Isteden lager vi nye minner og opplevelser....

Skolen tar med mine barn til der jeg ble misbrukt....

Ville bare reise tilbake til skolen og kjefte de ut .....

 

Ja, du har sikkert skjønt greia allerede....

Jeg fikk vite etter å hentet mine barn på SFO her forrige uke at eldstemann har vært å ridd... Han var så glad, for det var så gøy. Han fikk det til denne gangen. Da var det jo klart det var ekstra stas. Sist jeg hadde ponnyer og var instruktør for travponnyer og barn, klarte han ikke å ri. Men å kjøre det tok han med glans.

Og du skal vite at jeg var så stolt og glad på hans vegne. Virkelig.

Men så spurte jeg hvor red du?

Han sa Stall Siring. Han snakket i vei om hvor mange hester, hva og hvor og hvem og når. 

Det skjærte i hjertet mitt, som om det ble tatt ut og revet i småbiter. Fikk ikke puste, Måtte tviholde på tårene.

 

(Om det er ulovlig å si navnet, vet jeg ikke. Og bryr meg heller ikke)

 

Tro meg, jeg har virkelig holdt kjeft. Om det som hendte meg, om stallen som er deres "nabo" og i visshet om at en dag vil de reise dit. De er for unge til å vite noe av dette, og utifra det jeg vet , er ikke den pedofile  dritten der lenger. Men en annen delaktig person er der og skulle ikke hatt lov å drive et sted med barn.

 

Klarte ikke, jeg begynte å spørre sønnen min. Når var dere der? Er dette hver uke? Bare en gangstilfelle? Vil du begynne å ri der?  Hvem tok dere med? Har du vært der før? Planer klare til å reise tilbake? Ligger dette i skoleplanen? osv.osv. Stakkars, for en utspørring.

Ja, jeg var så klar til å reise til skolen på mandag og fortelle de akkurat slik det var og nekte at mine barn noen gang skulle dit igjen. De skal ikke til et sted der utallige småbarn har blitt misbrukt i så mange år. Men for all del , la alle de andre barna her reise dit, støtte dette stedet og håpe at eieren snakker sant, at han ikke er der lenger. 

Så klarte jeg å roe meg. (snakket rolig , bare inni meg som tok av)

Nei, dette var kun en gang, sa han. 

Men hvorfor kan vi ikke ri der? 

Klarte å si noe jeg ikke skulle sagt, desverre. Husker ikke hva.

Og hele helga ble det spørsmålet stilt. Men jeg håper jeg klarte å svare greit for de , uten å gi de noe svar. Sannheten.

 

Nei, ikke lett å holde noe slikt skjult for barna sine, ikke smitte over min redsel, mine opplevelser ol. Det eneste jeg kan gjøre er å gi de redskaper og lærdom om det skulle hende dem noe. Så vet de hva de skal gjøre. For uansett jeg kan ikke være der og passe på de 24/7. Overgrep kan skje i naborommet.

 

Støtt

                               Stine Sofie Stiftelsen                                     

 se hva de legger ut, og lær barna deres om overgrep. Snakk med de og hør på de.....

 

 

 

 

 

 

Dukker opp når en minst venter det ...

Jeg sa til meg meg selv....:

- nei, jeg skal nå være singel . Finnes ikke tid til å ha en kjæreste nå og finner heller ingen "normale"....

Men der , bare sånn plutselig en dag , kom det en fyr inn døra der jeg var på besøk ....

Og idag ligger vi å sover i sofaen , finner på ting og koser oss med å være med hverandre ...

Kan håpe at vi begge nå har funnet noe vi ikke har hatt før ....

Det fortjener vi begge to 💞

Dagens møte med det norske rettsystemet ....

Blir så irritert og forbanna at jeg ikke vet hva jeg skal si.

Bare at dagens tur til rettslokale ikke var uventet.

Hvordan de bestemmer hva slags straff for hvilken handling er ikke noe jeg begriper eller forstår.

Helt borti natta spør du meg.

Jeg har etter noen flere diverse saker vært på tinghuset og sittet i rettslokalet . Helt forskjellig fra hverandre .

Og da klart helt forskjellig straff eller utmåling.

Hadde ingen tro på endring da jeg Valset inn da, etter sist jeg var der.

Skjedde som jeg trodde . Og endret ikke min mening om at rettssystemet med sine lover og regler og straffer er blitt rettferdig . At handling og straff tilsvarer hverandre riktig.

Neida , tut og kjør med å begå alvorlige lovbrudd og vær forsiktig med små tulleting. Det er på det sistnevte en får straff og må betale.

Hipp hurra for Norge og rettferdigheten lenge leve .....

Min sønn har bursdag :) positivt og negativt

Åh hurra :)

Gutten min har bursdag og han er overlykkelig.

Vi feiret dagen sammen og koste oss.

Jeg fikk lekt husmor med å bake kaka han ville ha.

Kjempe glad ble han for tallerkene og koppene ol. Som jeg svettet over i butikken for å finne. Noe som passet en stor gutt og alt måtte jo matche....puh...til og med han ansatte løp rundt og virket som storkoste seg med å hjelpe å finne ting og tang :)

Men inni meg er det litt andre ting som foregår .....

Noe skjult og svært tungt .

Jeg må fake, late som , jatte med og smile.

Realiteten er : jeg kan nesten ikke huske noe :(

Prøver og prøver å tenke tilbake.

Hvordan fødselen var.

Vekt,lengde,hodemål,varighet og alt det der.

På Facebook dukker det opp : på denne dagen....det jeg har skrevet hvert år på bursdagen hans. Det er så vondt, for det er bare noen ord jeg leser.

Kan så vagt huske. Kan få små Glimt av å huske noen få ting.

Familien og sønnen min sitter og forteller, de husker og gleder seg over alle de gode stundene/minnene/øyeblikkene.

Mens jeg da prøver å snakke og være med på samtalene. Fortelle . Virke som jeg husker. For jeg er jo moren hans og burde vite og kunne alt .

Isteden føler jeg de andres energi, jeg lytter til hva de sier, tonefallet, kroppsspråket og reagerer etter det.

Så nå sitter jeg å skriver dette, etter vel overstått dag og han ligger å drømmer søtt. Prøver å bare godta at det er slik jeg er nå og holde tårene inne.

I morgen er en ny dag. En ny slik dag, en dag med mange påminnennlser på hvor ødelagt hukommelsen min er etter elektrosjokk behandlingen.

En ny dag med å tilegne meg nye minner og opplevelser.

Ja :) kansje. ..endelig. ..:)

Jaaaaaaaaa :) :) :)

Helt fantastisk å kunne skrive noe godt og positivt. 
Det hjelper godt på å klare å fokusere på det positive meg enn det negative.
Det spiser en bare opp.
Og jeg vil leve, ha det godt.

Jeg vil og jeg fortjener faen meg å ha det bra nå.
Nå er det nok med shiten.

Men det er en hemmelighet eller egentlig ikke
Men det er nytt.
Har truffet en herlig fyr. Håper jeg. Til nå er det positivt og vil bli bedre kjent med han. Ingen gode varsel lys til nå. Server bra :)

Og jeg har nå fått min dose for livet med kjærester som jeg ikke har det bra med.

Så er litt vel tilbakeholden nå.
Må se selv hvordan han er før jeg sier det høyt.
Spesielt til mamma.  Ho sliter virkelig når jeg er ute med noen eller går en ny guttevenn ..
....hun har sittet helt hjelpeløs på første rad og sett sin datter og sine barnebarn være i fare.  Ikke vite om neste telefon samtale hun får er fra sykehuset eller politiet med vond beskjed. Den hun frykter mest.

  ...din datter er funnet død. .

Herregud! Det tenker jeg på fremdeles.

Så det er klart hun er redd og jeg er skeptisk.

Men jeg må gi noen en sjangse?
Hvis jeg møter noen det er verdt å ta en sjangse på, må jeg ta den?
Å leve alene er ikke noe ønske jeg har, men blitt slik av redsel.

Å føle noe for en annen , å være åpen og snakke og ta en sjangse med åpne hender. .. ........
......wow!!!!!!...
Ikke så lett det.

Vet jeg kan risikere å bli såret.
Vet jeg kan møte en skikkelig jævel igjen.
Men vet også at det kan være noe som varer, som er bra. At dette blir noe veldig bra.

Da er det vel verdt å risikere å havne i gjørma...

Men en ting er hellig.....som jeg har lært på den harde måten. .. barna skal holdes utenfor til det er 100% trygt å være med han.
Til jeg ser at dette er bra, og barna kan hilse på han. 

Jeg har måtte gå igjennom hva som skjedde med denne eksen. Lese det jeg har skrevet, som hendte. Mye glemt pga. ECT -behandlingen.  Takk og lov!
Men har nå sneket seg noe tilbake etter å lese dagbøker.
Plutselig kommer det fram et hendelse, men jeg kjenner det mest på kroppen. Ser uklart bilder, som oftest bare et lite klipp også borte.

Jeg har spurt meg selv flere ganger ....hvorfor husker ikke barna noe særlig? Hvorfor er ikke de preget av det som skjedde? Er det tramatisk?

Men nå etter lang tid og på leting etter svar, har jeg det.
Jeg gjordet alt som har i min makt å beskytte de.
De skulle ikke se, de skulle ikke høre , de skulle ikke oppleve....
Jeg satt meg selv i fare for de. Jeg holdt kjeft og holdt ut det som skjedde, så de ikke skulle se hva han gjordet mot deres mamma.
Har spurt de og katet som han var flott og med en munter stemme. Slik at de ikke skulle bli redde og ikke ville du sannheten. Men svært lite kom fram. Og var ubetydelige opplevelser.
Så jeg er faktisk stolt av meg selv på en måte nå. Har hatt det kjempe vondt ,at jeg har invitert en så ond mann inn i mitt hjem og er med mine kjæreste jeg har. Og jeg klarte ikke å få se vekk fra han. Jeg klarte ikke å beskytte de godt nok. Slik en mamma skal gjøre.
Men jeg ser nå at jeg klarte det til en viss grad. De så ikke jeg bli voldtatt, neddopet. Ikke at jeg var full av blåmerker. Levde i frykt for å dø.  For at han skulle la det gå utover de mens han brøyt seg inn hos meg,dopet meg ned og utførte et usamtykkende samleie, men ifølge han selv: frivillig og ville !
Hvor syk i hodet er en ikke om en kan du at jeg var med på det? Halloo?? Fatter det bare ikke.

Det siste der er utrolig vondt og skremmer meg fremdeles. Jeg er livredd at noe sånt skal skje igjen. Det er null problem for noen å gjøre slikt,  Og det kan gå så fort.

Unskyld mine barn ; ( unskyld ; (

Kansje du spør,  hvorfor fikk jeg ikke bort barna?  Hvorfor fikk jeg den ikke trygge når jeg visste at det var farlig?
Enkelt igrunn...ingen trodde meg. Ingen hjalp.ingen så. Ingen trodde.
Ingen ville høre på meg.
Det jeg sa ga ikke noe at det jeg sa var sant.
Ingen så hvordan han var. Den eneste som så var min mamma. Som gjordet alt hun kunne for å hjelpe meg,oss.
Til og med min daværende bestevenninne som jeg så eller snakket med hver dag. Hun så og hun visste.  Hun skulle hjelpe meg. Men dagen iretten fikk jeg se sviket. Er jævlig vondt svik. En en trodde var en bestevenn og ville hjelpe, valgte å gå på hans side og sa ingenting som kunne støtte opp min forklaring . Det var jo værre nesten enn det han gjordet. Så fra den dagen har jeg store problemer med å stole på noen.  Kan kun stole på meg selv og svært svært få andre få oppleve at jeg stoler på noen igjen. Men ja,er alltid klar for at disse også kan dolke meg i ryggen. Selv om jeg prøver å la vær den tanken. Må jo være noen som er til å stole på? Alle kan ikke være twofaced vel?
Men står med deg uansett hva som skjer ?
Jeg har siden 2013 opplevd så mye svik og helt utrolig oppførsel av andre mennesker. Som har tatt meg på senga og overrasket meg.
Så 3 år nå med å se slik  av andre mennesker, har gjort meg til den jeg er idag.
Føler meg kald, hjerteløs, frekk, sær, sint,  likegyldig ovenfor nye mennesker. At de ser meg slik. For jeg føler meg slik. Men vet ikke. Gjør ingenting for andre lenger ,på den samme måten jeg har gjort. Kun de få nærme som jeg er gla i stiller jeg opp for med glede,uten noe krav om å få noe tilbake. Gleden jeg ser de får er belønning nok.
Hvorfor skal jeg gidde å gjøre noe for andre når jeg bare for dritt tilbake? Hvorfor skal jeg være snill og høflig og la andre bestemme og kjøre over meg?
Det jeg får tilbake er : hvorfor er du slik? Hva er falt med deg? Og finner opp en grunn de liker som er årsaken til at jeg tar igjen. ..herregud!
Men jeg orker ikke å bry meg. Folk får si og tro hva de vil.
Nytter ikke å fortelle dem sannheten. De vil ikke høre. Eller ombestemme seg.

Ja,sier nå faktisk at det er deres tap, ikke mitt. Er en god person og en god venn.
Fått litt selvtillit av dette .

Å stå helt alene, ja helt alene, bokstavelig talt. Mot alle er jævlig tøft. Å må stå på mitt, kjempe, og bevise ting,bevise at jeg snakket sant , vise gang på gang hvor urettferdig og feil jeg opplever det som er skjedd er, er så innmari tungt.
Er så sliten og lei nå. For mer blaffen for hver dag som går.

Takker være denne flotte eksen min som på en eller annen måte har klart å virkelig ødelegge meg og hele mitt liv. Å klare få det tilbake igjen?  Tviler, for jeg er blitt forandret av det.

Så tilbake til begynnelsen, det jeg startet med.
Disse tankene kommer opp eller tilbake nå som jeg har møtt en.

Og til nå selv om det er nytt så er jeg glad.
Så får bare se hva framtiden bringer ...ikke noe annet å gjøre en å prøve å slippe tak og bare følge med videre ♡

Gjennopplevelser av dritten en har møtt :(

     Hvorfor så intenst med flash backs og følelser ???

Trodde jeg ble ferdig med misbruket, overgrepene for en del år siden.
La vekk hatet og begynte å leve.
Er voksen nå,tenkte jeg, og slikt skjer ikke igjen.

Når jeg fikk barn så kom selvfølgelig mye fram igjen. Men må bare ""glemme" det ,ikke vise barna hvor vondt det gjør å overlate de til andre personer.som barnehage,lærer,trener.
Kan ikke lære de at voksne personer ikke er til å stole blindt på.
Men jeg gjør heller det jeg skulle ønske jeg lærte som liten.
Hva er riktig eller ikke riktig at et forhold mellom en voksen og barn er.
Hvor grensene går hen.
Lære å si ifra med en gang.
Mine private steder det ingen har lov å røre.
Gi de verktøy slik at dette kan unngås til å utvikle seg og ties om i årevis.
For jeg kan ikke være der 24/7. Jeg kan ikke se alt som skjer.
Det er utrolig å slikt kan foregå usett. i samme rom, tilogmed.

Noe jeg plager meg selv med er .......hvis en av mine barn opplever overgrep og det går lang tid før det kommer ut...kommer jeg til å være meg selv da??? Jeg som vet kjennetegn og kjenner dem?? Vil jeg da plage meg selv og få skyldfølelse fordi jeg av alle burde ha sett og oppdaget det fra starten av ???
Men jeg vet så godt å flink en kan bli til å juge ,skjule. Bli en suveren skuespiller så en lurer alle...
Men kan ikke plage meg selv med noe som ikke er skjedd isåfall, har nok av ting som har skjedd.

Nå er jeg 32 år. Voksen, lært mye, glemt mye.
Er snart 2 år  siden, jeg kom meg unna en helvetes farlig mann. Han var farlig for meg.
Begynner å bli noen år siden jeg ble voldtatt .
Og herregud,  22 år siden misbruket fant sted.

Tiden glemmer alle sår ,sies det .
Etterhvert som tiden går vil minnene bli svakere og livet kan leves uten at en blir preget noe mer av det.
   Har jeg blitt fortalt.

Men nei. 
Det er jo blitt mye værre.
Værre fordi jeg ikke takler å gjennopleve det.
Har aldri fått noe særlig hjelp til alt sammen.
Men det er min feil....jeg har tiet...alt for lenge.
Så der jeg har funnet ut nå ,er  at jeg lærte meg tidlig å koble ut når det ble for vanskelig. Når jeg begynte å snakke mer om hva som skjedde, er den som jeg bytter til en annen hjerne inni samme hodet .
En måte å skjerme meg selv på. Og denne måten klarer jeg ikke å få vekk. Men jeg er nå veldig klar over hva jeg gjør når dette skjer.  Jeg er bevisst på alle måtene jeg bruker. Alle unngåelsesmetodene jeg bruker og har lært meg å bruke.
Det er automatikk.

Ifjor og for 2 år siden da jeg kom i riktig behandling og fikk riktig hjelp for første gang endret alt seg . Det ebdret seg også når jeg da ble god venn med en.
Jeg måtte få fram følelser, tanker ,bli bevisst , snakke og føle om alt jeg har holdt skjult .alt jeg har prøvd i 20 år trampe hardt med på.
Vise en så privat del av meg, var visst tyngre enn jeg trodde.

Men herregud å jeg har lært også. Lært meg selv å kjenne på en måte jeg aldri har gjort.

Så ble jeg satt opp i et hjørnet .ikke bokstaveligtalt.
Men min venn slet skikkelig.Og jeg ble nå på den andre siden. Ikke jeg som måtte få hjelp. Men den som hjelper.
Fytti helsike ,det var jævlig og tungt. Skulle vel ha fått hjelp selv men, er så stå og tror ikke jeg blir påvirket så mye som jeg faktisk blir. Det var når han ble innlagt og det kom andre å kunne hjelpe han at jeg fikk sjangsen til å sette meg med og la alt sykle innover. Så wops...der gikk jeg i kjelleren også jo.

Men uten å ha noen å snakke med. Uten å ha noen som forstod meg.
Gjorde alt så mye vanskeligere.
Å ikke bli ferdig med en ting noen gang,  Men med jevne mellomrom dukke opp den ene dritt tingen å håndtere  etter den andre, gjordet at det til slutt klikket helt for meg.
Redningen var å reise vekk herfra.langt vekk til et ukjent sted.
Siden da har jeg lært mye om meg selv. Hva jeg må gjøre for å komme meg opp. Dette fordi det kun har blitt en ting om gangen. Jeg skjønner Hva som er problemet og kan da finne løsning på det. Prøve å finne løsning, blir vel riktig.

Så nå, i 7 mnd har det blitt bedre for meg psykisk. Men er fortsatt masse dritt utenfor døra mi, men det kan jeg ikke kontrollere. Eller få gjort noe med. Men heldigvis noe kan jeg jobbe med og med tiden vil ordne seg.
Slik som mer tid med barna mine.

Men ja ting er bedre, men kroppen min har aldri vært så mottakelig for alt. Minste ting kan gi flashbacks. En ting faller ned og hjertet hopper over noen hakk og så panikkangst med så smerter i hjeret ,i mange timer. Klarer ikke lenger komme ut av angsten. Men gjordet det før.
Alt som skjer for kroppen min følelsen tilbake til hvordan det var når det skjedde.
Stillhet, mørke,alene er grusomt.
Et uhell som gjorde vondt under sex , gjordet at voldtekten kom tilbake.
Episoder /hendelser jeg ikke trodde var så ille kommer fram i både følelser og hva som skjedde .(bildene blir glemt fort)

Blir plutselig en liten jente igjen, som blir " jaktet" på og alltid overrasket bakfra.
Å få fram "nye" minner er jævlig. Har jeg virkelig opplevd det? Eller har hjernen min laget nye ting? Men hvorfor kjenner jeg det så på kroppen min? Kjenner at det er virkelig og har hendt?

Jeg har lest mye om barnetraumer og sånt.
Leter så etter svar jeg ikke finner spørsmål til engang.
Jeg vil få kroppen min til å slutte å huske.
For det er ingen problem å trene hjernen til å "glemme ".  Det klarte jeg for noen år siden,snu tankene.
Men nå er Det vanskelig å gjøre det. For jeg forstår ikke så mye av dette. Og har ingen å spør eller snakke med.
Leter bare opp lesestoff på nettet og spør av og til andre mennesker som har opplevd det samme.

Men vil ikke heller for da må jeg jo tenke på det også, nok en gang. Og jeg som bare vil glemme.

Har tenkt at kansje deg var bra at jeg ble satt i vanskelige situasjoner av min venn? At nå får jeg gjennomgått dette og bearbeide det for for første gang. At jeg nå kan bli ferdig med det fordi jeg kan "få hjelp" til hva jeg har opplevd.

Nei aner ikke.
Men finner vel ut av det til slutt.

En ting er sikkert, ikke nå,må bli sterkere...er at all den dritten jeg har opplevd, all den hjelpen jeg faktisk kan være for andre, kan så mange råd,egentlig. Men nå kan jeg ikke noe av det. Siden jeg går igjennom det selv. Jeg får ikke fram noen ord,selv om jeg vet hva som kan hjelpe.

Jeg vet om overgrep, om voldtekt, om borderline, om psykotisk, sjalu og narssesistiske kjærester. Om rettsystemet, om barnevern,om alenemor selv med faren tilstede...for å nevne noe.

Så de som blir kjent med meg ,går en ganske klar beskjed....

.....aldri skrek meg og kom dukk plutselig opp bakfra!!!!!..

Sistemann som gjordet,  satt så støkki meg at kroppen hadde så vondt i tre dager etterpå, med panikkfølelse og hjertevondt. Og det er nå 7-8 mnd siden. Men ja det sitter enda. ..blæh...forsvinn. ..

Har ikke lest igjennom etter jeg nå er ferdig. Vil bare få det ut og slippe det litt nå.
Så beklager om det ble rotete, hopper fra det ene etter det andre.
Tankene løpet løpsk.

Om du har funnet løsningen på å få kroppen til å oppføre seg , så skrik ut, takk :)

Hilsen en forvirret jente som gjenopplever alt det vonde på nytt og ikke kan stoppe det .....

Anyway. ...ønsker deg det godt i livet og håper du  får kjenne glede inni deg ♡♡♡

Kjærester eller venner som ødelegger Del1 06.11.2016

 

        Mennesker har vært, er og kommer alltid til å være slemme med hverandre

 

 

Sitter å snakker med en venn av meg. Vi er begge lite fan av drama, sladring og fake venner. Hvis noen snakker bak våres rygg, er det koselig?  At noen gidder å bruke tiden sin på å snakke bullshit...er jo trist.. Er du ikke enig da?

Har de så lite å gjøre at dette har de god tid på? Er litt fint , at noen bruker tid og energi på å "plage meg". Selv om det er negativt. Lærer jo hvem jeg er på denne måten :) LER!!!!  Får høre en del ja, men jeg kan jo ta en liten ..... *tjohopp*...og smile litt...Selv om jeg dropper den biten for nå ....så kan det hende jeg er på nippepunktet til mine ...."* 15 MINUTES OF FAME*"....Hvem vet,  lissom..:)

Å ja, jeg vet...jeg sitter å disser de som gidder å disse meg nå. Men nevner ingen navn og bruker ei store deler av tiden  min på slikt.

Men blir nødt til å få ut noen ord, lette litt på trykket i hauet før det tilter fullstendig for meg her..

Uff :( Jeg sier unskyld etterpå, men igjen:

UNSKYLD :) jEG JOBBER MED DET OG SKAL FÅ FULL KONTROLL :)

 

 

Har funnet ut nå etter å prate, at jeg viil vite hvordan andre ser meg. så spør  personer jeg vil  hører på og tror på , når jeg spør hvordan ser du meg?  For jeg vet det kan være vanskelig å lese meg.. Og jeg bare tiltrekker meg drittsekker, så noe må jeg visstnok  endre på. ...hahaha...

 

Mitt fantastiske tamedhjemogbligodkjentdagen... 

 

Stakkars den "heldige" som blir min neste fyr ...Etter mine tidligere valg...Er ikke akkurat å finne en kjæreste som er god og snill og bla blabla....min langt i frasterkeste side.  Etter 32 år(som jeg er) Håper jeg og tror jeg at jeg har lært.

Har vel borti Allt! Føler jeg ihvertfall.



 

 

Nevne noe av de, er så mange godbiter.

 Narsissistisk , Manipulerende ,Psykopat med tegn til Sosiopat .

Som voldtar, truer med vold og hevn  og skal ta mitt  liv.  Løgn, sinne, Voldtekt og Notorisk utro .

For å nevne litt nå. Finnes heldigvis ikke det størte opplaget på denne varianten. Det finnes mennesker der ute som er snille og behandler en bra. Nå nevner jeg bare dritten idag.

 

Neste blogg innlegg går jeg innpå en eks av meg. For jeg vil dere der ute skal vite om at slike fyrer finnes. Dette er ikke for å gi han oppmerksomhet, men  for å gi dere unge og voksne jenter en liten tankevekker,  vær grei å stopp opp å tenk   litt innimellom.

Og magefølelsen juger ikke..Lytt til den.

Ta vare på deg selv , for det er ingen andre som gjør det for deg  <3

                            Tenk litt på dette....





 


                                                                   Er elsket av få og hatet av mange. 

Psyko eksen prøver seg på min vennine.....

 

Eksen min prøver seg på venninen min....

 



Jeg må si at det hadde vært litt vel mye for meg i det siste, så det jeg fikk vite her om dagen gjordet at jeg ikke klarte mer. Det ødela meg, jeg klarte ikke kontrollere meg selv lenger, så uten å klare å tenke noe særlig klart, måtte jeg bare dra fra de som satt i leiligheten. De forstår ike hvorfor der jeg bare går ut for å være alene. Satt ute en stund og hørte på musikk. Tårene bare rant. Og hadde det vondt. 

Har ikke snakket så veldig mye om eksen min, spesielt ikke til henne. Fordi våres vennskap er ganske nytt. Og fordi det er vanskelig for andre å se for seg at han har vært slik mot meg og flere av eksene hans. Det er for drøyt. 

Så plutselig sa og  spurte venninen min . hvem er dette? Kjenner dere han?

Herregud!

Føltes ut som hjertet mitt stoppet og fikk ikke puste.

Hva han har gjort mot meg kom strømmende tilbake .

Og tanken på at han skulle få sjangsen til til å gjøre det mot venninen min også, gjordet meg så dårlig og redd. 

Ikke faen om han skal få røre henne. Ingen fortjener å oppleve det jeg har opplevd, og spesielt ikke henne. Ikke noen jeg kjenner.

Jeg vet ikke om han gjør det fordi han han vet vi er blitt venner, for vet han følger med meg. Så at vi nylig har blitt venner ,og  han tar kontakt med henne etter det kan være tilfeldig, men tviler på det.

Er glad hun sa dette , og jeg håper jeg klarte å få henne til å slutte å skrive med han mer.  

Jeg vet ikke, men jeg håper at hun ikke ville falt for det skuespillet hans, ikke la seg lure av "sjarmen " hans. Hun virker ikke så lett å imponere, men her er jeg usikker på om han hadde klart det. For skal ikke mye til, så plutselig er det for sent og ingen vei tilbake eller ut av det. 

 

 

Hvilken rett tror du at du har du egentlig???? til å uttale deg om noe du ikke vet noe om??????

 

 



 

 

Hvilken rett tror du at du har du egentlig????

Til å uttale deg om noe du ikke vet noe om??????

Når ble du ekspert på meg????

Hvordan kan du si at du kjenner meg når jeg ikke går sammen med deg eller snakker med deg??????

Komme å fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv, hvordan jeg lever nå og forutsi min framtid. 

Sist jeg sjekket var jeg alene inni hodet mitt og kan fremdeles huske hvem jeg snakker med.

Svært få, kansje ingen vet hva slags planer jeg har for livet og framtiden min.

Har det kommet noe nytt avansert apperat som jeg ikke vet om? 

Filmes eller har  jeg lydopptaker på  meg døgnet rundt kansje?

Jeg ville aldri i livet snakket slik til noen. Ingen kjenner noen ut og inn. 

Slik som jeg, jeg viser og sier det jeg vil dere skal se og høre.

Er så utrolig mye jeg ikke snakker om. Ingen interesse av å dele slike ting med noen. 

Det aller beste er når dere begynner å fortelle meg om meg selv, er at når jeg da svarer tilbake eller sier min side av hva dere kommer med.....

Så nekter dere å høre på meg.

Dere har rett , jeg tar feil.

Jeg juger dere vet visstnok sannheten.

Så jeg gir rett og slett opp med å gidde å prøve på å snakke med dere.

Nytter jo ikke.

Dere vet best.



 

Hva hadde skjedd om jeg gjordet det samme mot dere?

Selvfølgelig tar jeg igjen, hisser dere dere opp stemmen, så gjør jeg og det.

Ikke kom her og tro at jeg holder kjeft og bare godtar å høre på slikt .

Nei, jeg er ikke den samme jenta mer.

Takk og lov.

Å vet dere hva som er grunnen?

Det er dere som behandler meg som en dørmatte.

Dere har fått fram den jeg er idag.

Fikk nok så jeg begynte endelig å klare å ta tilbake.

Men da kommer det mange beskyldninger .

Jeg er psykisk syk, jeg er ruset, jeg er deprimert, jeg er egoist, jeg er psykotisk, jeg tenker rett og slett bare på meg selv. Og bryr meg ikke om andre .



 



 

Jo, visst bryr jeg meg om andre. Men kun de som betyr noe for meg. Min famiie, de få vennene jeg har igjen, barna mine og meg selv.

Men jeg har sluttet å hjelpe andre. Jeg får ikke hjelp når jeg trenger det . Men får bare falske rykter, drittprat tilbake.

Tusen hjertlig takk!





Men nå vet jeg hvem som er der for meg og jeg for de. Det gleder meg å hjelpe de. Og se hvor mye det betyr  for de, og jeg vet at skulle jeg trenge hjelp engang, så stiller de opp.

Jeg er ikke dum og naiv. Jeg ser og hører mye mer enn jeg gir utrykk for. Jeg leser mennesker. Selv om jeg ikke alltid sier noe, så har jeg mange tanker.

Jeg oppfatter mye mer enn hva dere tror. 

Men bare fortsett og tro og men akkurat hva dere vill om meg.

Tro jeg er dum og naiv.

Tro dere kjenner meg .





 

Jeg bryr meg faktisk ikke. Har nok med å bry meg om de jeg er gla i og min framtid.

Koselig at dere vil bruke tid på å snakke om meg. Dere må virkelig ha et kjedelig liv. 

Og hvorfor igrunn?

Vet to grunner. Det er misunnelse og  sjalusi,




 

Hvorfor kan ikke dere komme rett til meg å snakke og spørrre om det er noe istedenfor fortsette å bli med på ryktespredning og tro på slikt. som blir sagt.

Jeg gidder ikke å forklare eller fortelle noe som helst til dere som ikke kommer rett til meg.

Eier ikke respekt for folk som ikke kan gå rett til den det gjelder.

Og desverre har jeg oppdaget at det er de snille faktisk som får gjennomgå.

Og jeg har bestandig blitt syndebukken, alt er min feil. 

Men jeg forteller faktisk sannheten og har ikke dårlig samvittighet. Holder ikke inne på mange fæle  hemmligheter..

Så jeg har det godt inni meg, sjela mi er fin og jeg kan dø med stillhet inni meg.

Men vil du tro jeg er djevelen selv, med et iskaldt hjerte, en maniulerende bitch,, uten samvittighet og elsker å ødelegge for alle andre.

....Be my gest!!!!! ....

Måtte bare skrive om dette, bare i dag har jeg møtt fire personer. Det er ikke uvanlig å høre noe hver dag.

Er det rart jeg foretrekker å være mer for meg selv? 

Takk for meg, og god kveld:)





 

 

 

Et usendt brev til en jeg trodde var en vennine

Skrevet: 09.05.15. Ble aldri sendt

takk for invitasjonen. må bare takke og si det var veldig hyggelig.godt å ut av huset litt og møte folk. prøver å vise at jeg setter så  stor pris på de få som står igjen i livet mitt idag. man ser fort hvor falske eller hvor dårlige venner en egentig hadde når noe skjer .

kan prate mer i kveld, lettere også enn på mld eller tlf. ville bare si et par ting nå, for hadde sikkert glemt det igjen. men bare kos deg, og ikke tenk på å svare isåfall.

skal ikke sitte og si eller rettferdiggjøre det han gjorde på noen måte. og skjønner godt reaksjonen din, så du må bare gjøre det som er best for deg . har selv kuttet ut venner av mindre grunn enn det. 
først kan jeg ta det opp med han? sier ikke noe eller tar ikke noe opp med han før du sier det er greit.
han syntes det var jævlig og flaut altsammen. han er der nå at han ikke vil ta noe sånt mer eller  ihvertfall et langt opphold uten. og vet mye nå og lært mye etter dette som skjedde, så om han tar slikt med meg noengang igjen, så vet jeg hvordan det kan bli og da skal jeg  ikke gi han ikke noen sjangs til å holde på lenge og uten søvn. har og sagt  masse til han, og snakket mye om det. vi har gått igjennom og opplevd mye. så lærer jo å kjenne hvordan han kan bli. lært å kjenne han så nå at jeg se med en gang at dette blir galt, men visste ikke at det skulle bli slik. han har hatt flere turer med meg, men denne var den værste. vil ikke oppleve det igjen.

vi opplever alle folk forskjellig. Han er faktisk den enste fyren jeg har møtt i mitt liv som har gitt meg mange nye opplevelser og følelser som jeg aldri hadde trodd jeg kom til å fra det motsatte kjønn.. som å oppleve trygghet fra en mann, ingen redsel, kan være meg selv. aldri trodd jeg kunne kjenne det fra en mann.  men fra første gang jeg traff han, så har han bare tatt en plass hos meg som ingen andre klart. ikke venniner engang. jævlig rart og nytt og skummelt. men gøy også å kan oppleve noe en ikke trodde gikk an. lærer så lenge man lever ja.

sorry at jeg bare skriver, bare babbel. men har det ikke så lett, så da vil jeg bare få ut  alle tankene jeg har, ellers blir det helt fullt og jeg får en knekk. kan heller snakke om hvorfor senere, lettere å snakkeom det enn å skrive.

stakkars egentlig, de jeg prater med for tiden får lange meldinger av meg. har en jeg snakker mye med, sagt jeg blåser i om du ikke svarer eller leser, men jeg har fått mye ut av hodet, bare det å vite jeg har sendt  det til noen holder for meg.

var så vondt  å høre du snakke om han fyren. var som om du snakket om meg og eksen. helt likt. så er bare så utrolig glad dere ikke ble sammen, at du så fort hvordan han var, og ikke vil ha en slik person i livet ditt. det vet du nok selv og, men du fortjener bare en bra , god og normal fyr. eller fyren bør være spesiell om han fortjener deg. det blir mere riktig. 
unner faktisk ikke min værste fiende engang å være sammen med noe sånt. det knuser en fullstendig, og å komme seg igjen fra noe sånt er beinhardt. vet ikke om jeg noengang vil bli "normal" igjen. 
veldig synd , men er mange jenter som innleder et forhold til noen som oppfører seg slik nesten fra starten av.  så du burde bare være stolt av deg selv at du tenker , følger magefølelsen, og kutter han ut.

 satte meg ned å begynte  (alt for sent, desverre) å lese om alle personlighetstrekk mennsker kan få, som  f.eks psykopat. ,leste og lærte alt, prøvde alt jeg fant ut . alt for å få den fyren vekk og ut fra mitt liv. eksen min er dette: manipulerende , narsissistisk, sosiopat, farlig syk sjalu ,psykopat,  er voldelig/drapsmann, syke tanker omkring sex(for oss er det syke, for han er det helt normale tanker  om sex /utførelse/fantasier ) , kronisk juging, smart, god hukommelse, en mester i å lure folk, få andres tillitt, snakke for seg, få andre til å tro akkurat det han vil de skal tro. osv .forfølger/spionerer/stalker/overvåke en, voldtar, stjeler, drapstruer,  ødelegger og knuser en så fullstendig som er vanskelig  å forklare, og ikke stopper der nei,  men han (  holder på slik enda, gir seg ikke) går inn for også å  ødelegge hele ditt liv , fullstendig. om en har en tanke om hva  det værste noen kan gjøre mot en, så gang det med hundre, og fortsatt ikke i nærheten av hvor langt en tror de kan gå/hva de kan gjøre/og faktisk gjøre slikt. har lest om psyke mennesker oppigjennom, men ikke i nærheten av hva jeg trodde ofrene gjennomgikk , tenkte og følte. utrolig dårlig skrevet , hvor lite informasjon  det faktisk er om slike folk når jeg nå vet hvor utbredt det er. heldigvis kommer det mer og mer fram i media ol 

dette er noe jeg vil alle skal vite og lære om. skulle ønske det ikke hendte en enste jente til. akkurat som da jeg  ble seksuelt misbrukt som liten. lager sterke spor, og vil hjelpe alle barn, ikke vil at et eneste barn i verden til måtte oppleve sånt. 
tar jeg disse tinga opp, så virker det for meg som de fleste mennekser  tar veldig lett på dette,  hvorfor er ikke dette noe barn fra allerede bhg alder til skoleslutt lærer om livets vonde sider, hvordan unngå, hva gjør en om det skjer osv osv. blir så engasjert her, og så irritert, sint og hjelpesløs. 

lærer ikke noe om noe før skaden har skjedd, og som oftest lang tid etter situasjonen/det er over. så det menneske blir aldri seg selv igjen, men forebygge , snakke , lære om ting som skjer hver dag, ikke intressert, er tabu. men å lære oss om gud, nynorsk, bokstaver i matte flere timer i uka er supert, overhodet ikke bortkastet, men lærerikt og dette har vi alle behov for å kunne i voksenlivet. 

er så lite mennesker kan gjøre nå som vil overraske meg. ikke om de kaller seg en venn, kjæreste, lærer, regjeringen, de som bestemmer og lager regler i verden,
 har møtt svært få mennesker i mitt liv som faktisk er ekte. ikke lett å si hva jeg legger bak det å være ekte. stoler ikke på noen 100 % .alle starter på 0%, . ikke en stoler på alle,men sårer du  en gang så stoler en  ikke så mye på den personen mer. 

veldig glad i de jeg har i livet mitt nå, for de har jeg valgt å ville beholde. møter nye mennesker hele tiden, noen kan  komme fort inn i varmen, noen blir der, men andre kan gå ut av mitt liv like fort som de kom inn. slutt på personer som tynger , ødelegger,  er venner fordi jeg ikke tør å si ifra, 
så endelig har jeg lært å snakke, gjøre det som er best for meg, ha det slik som er best for meg, og ha venner som får deg opp, til å le, gir meg en god følelse/energi. selfølgelig så er det dårlige tider og, en venn er langt nede f.eks. kutter jo ikke ut vennskapet. men mennesker som hever seg over deg, er selvopptatte, snakker mye negativt i hverdagen. ikke noe å beholde. så bort med de.
møtt flere personer i det siste, spesielt. fordi jeg har øyne åpne, ikke godtroende, hører og lytter til personer. kjent på noen at så godt å treffe og få en slik vennine. men som har endt opp med å fullstendig lure meg, gått glatt/ rett igjennom magefølelsen og  trodd mer om den personen, men var falsk, luring, så jeg blir bare hardere å bli kjent med, å komme innpå, forsvaret mitt er ganske høyt. og tillitt, ærlighet må virkelig jobbes med for å stige oppover.

 

 

 

 

 

Law of Attraction

Whats your story?
When you take a good look at your life og really think, did you have a good life?
 Or maybe your past is still with you until this day, and you have no need to look back?
 Because bad things happend?
 Look back anyway, it couldnt be all that bad?
Try to find as many positive memories as you can. 
Are you happy about how you where as a person growing up or do you dislike that person? 
Do you have any regrets and still think about them?
 Where you a good and kind person to others?
 Or did you bully and where mean to others?
 Where you depressed or happy growing up?
 Do you get positive thougts or negative thougts when you think about your past?

 Everyone needs to stop once in a while and look back at your life when you where younger .
Even if it was good og positive.
 Then you can think of your own childhood and then look at your childrens childhood how it is today.
 Is it the same? 
want to change anything? 
Then do it. 
Let your children play free and let them  learn on their own about life the way you did.
And teach them, listen to them, laugh with them, play with them, spend time with them, be proud of them,respect them, choose your battles, appreciate the little things , hug them and tell them you love them everyday.
Let them feel free and enjoy their childhood.
So when they get older, they think back with a smile and have good memories to look back on.
 Thats whats importent.  

Now on to you with the negative life and thoughts.
Let go of your past, its nothing you can do.
You cant change what happend.
But you can change everything today.
Live only for today and forward.
Let go of your negative thoughts, your regrets, your bad conscience.
Its Nothing you can do about it.
It only brings you negativity, and you are the only one suffering.
Switch around on your thoughts  .
Embrase and hold on to the positive things that happens.
Have a positive mind.
Show the world youre happy and smile.
Go to sleep every night with a positive thought.
Wake up and start everyday with a positive thought.
Be proud of yourself, love yourself.
Then you will see that things will change. 
You will get a positive life.
Its not magic, its called Law of Attraction.

Polygami....

Polyamori
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Unbalanced scales.svg
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.
Polyamori (engelsk polyamory) betegner det å ha flere kjærlighetsforhold samtidig, som alle involverte kjenner og aksepterer. Det åpnes for flere samtidige, intime og tillitsfulle kjærlighetsforhold, som normalt inkluderer sex, men ikke nødvendigvis.

Mennesker som er i stand til å ha slike forhold, betegner seg selv som «polyamorøse», i dagligtale gjerne forkortet til «poly». Polyamori er ofte beskrevet som samtykkende, etisk, eller ansvarlig ikke-monogami. Begrepet benyttes av og til i videre forstand når det henvises til seksuelle forhold eller kjærlighetsforhold som ikke er seksuelt eksklusive, men det er uenighet om hvor bredt det gjelder. Imidlertid legges det stor vekt på etikk, ærlighet og åpenhet. Begrepet kan også brukes som et paraplybegrep som omfatter polygami, polyseksualitet, polyfidelitet (trofasthet til flere) og alle aspekter ved kjærligheten, mer eller mindre løsrevet fra de andre, så lenge det er snakk om flere involverte.

Polyamori betegner også et nettverk eller en subkultur, hvor de involverte ønsker og velger åpne forhold, og hvor man gir hverandre støtte gjennom samtaler og utveksling av erfaringer.

Polyamori setter spørsmålstegn ved parforhold som den eneste samlivsform, og åpner for at de involverte kan ha flere kjærlighetsforhold samtidig.

Innhold  [skjul] 
1    Terminologi
2    Avgrensning
3    Generelt
4    Variasjoner
5    Polyamori som subkultur
6    Verdier i Polyamori
6.1    Troskap
6.2    Ærlighet og respekt
6.3    Kommunikasjon og forhandling
6.4    Ikke-eiende atferd
6.5    Kompersjon
6.6    Verdienes betydning i polyamori og monogami
7    Seksuell identitet
8    Polyamori vs. ?fri kjærlighet?
9    Polyamori i Norge
10    Se også
11    Kilder
12    Litteratur
13    Eksterne lenker
Terminologi[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Terminologi innen polyamori

Akkurat som «Internett» er polyamori en moderne orddannelse og sammensatt av det greske «poly» for mange og det latinske «amor» for «kjærlighet». Ordet ble skapt uavhengig av flere personer. Morning Glory Zell-Ravenheart var en av de som benyttet ordet første gang på engelsk i artikkelen «A Bouquet of Lovers» (1990). Utbredelsen av begrepet ble fremmet av Jennifer Wesp, som i 1992 grunnla Usenet- nyhetsgruppen. Alt.polyamory.

I 1999 bad utgiverne av Oxford English Dictionary Morning Glory Zell-Ravenheart om en definisjon av ordet, som likevel ikke ble benyttet. Definisjonen lød:

«Praksis, tilstand eller evne til å føre flere kjærlige og seksuelle forhold på samme tid, med alle involvertes fulle inneforståelse og viten.»

Denne definisjonen er inkluderende, og utelukker dermed bevisst ikke for eksempel «swinging», så sant de som bedriver dette gjerne vil identifiseres med polyamori. Mange swingere har tette vennskapelige forhold med sine sexpartnere. Mange mennesker innenfor swinging og polyamori ser begge deler som en integrert del i åpen omgang med nærhet, tillit og seksualitet. De fremherskende elementer i polyamori er «flere enn en» og «kjærlig». Det betyr at de involverte i slike forhold bør ha en kjærlig og omsorgsfull relasjon til de mennesker som er en del av forholdet. Dermed er begrepet ikke beregnet til å brukes på forhold eller praksis, som utelukkende bygger på sex, orgier, prostitusjon, utroskap, sidesprang, seriemonogami eller partnerbytte.

Ordet polyamori er ennå ikke akseptert i norske ordbøker.

Avgrensning[rediger | rediger kilde]
Det er en markant forskjell mellom polyamori og begrepet polygami. Fremfor alt er polyamori ikke bundet til en samfunnsinstitusjon som ekteskapet. Som en logisk konsekvens skulle et kjærlighetsforhold mellom to mennesker i virkeligheten betegnes som «monoamori» istedenfor monogami. Og istedenfor å bruke ordet monogam, skulle ordet monoamorøs brukes som en motsetning til polyamorøs. Ofte brukes likevel ordet «polygami» om polyamorøse forhold, da det har vært det mest kjente og etablerte ordet for slike fenomener.

Generelt[rediger | rediger kilde]
Mennesker som regner seg som polyamorøse, oppfatter og erfarer det som helt naturlig at man kan ha kjærlighetsforhold til flere personer samtidig. De setter spørsmålstegn ved om parforholdet eller ekteskapet skal være den eneste legitime samlivsform. Slik polyamorøse mennesker ser det, kan kjærlighet oppstå mellom flere mennesker på hver sin måte ettersom kjærlighet ikke er en endelig eller delelig vare.

Polyamori defineres gjennom forholdets emosjonelle side. Seksualiteten står ikke i sentrum, men kan og skal ? som i tradisjonelle forhold ? gjerne spille en vesentlig rolle.

Forutsetninger for polyamori er størst mulig ærlighet mellom alle involverte og gjensidig innforståtthet. Konseptet polyamori kjenner derfor ikke til hemmelige elsker, men muliggjør flere åpne kjærlighetsforhold. Alle mennesker som man liker/elsker, kan møtes med så mye hengivenhet og intimitet som de involverte finner ønskelig. Det er ingen grunn til å lyve når man har følelser for flere mennesker. Sjalusi og angst for å miste oppstår også blant polyamorøse mennesker, men det er ingen grunn til å fornekte disse følelsene heller. Derimot forsøker man å forhindre at slike følelser bestemmer ens handlinger, da dette i motsatt fall hurtig vil bryte ned forholdene.

I motsetning til monogami, er det ved polyamori ingen grunn til å avslutte et forhold når en partner har et eller flere forskjellige, intensive forhold ved siden av. På tross av den deilige følelsen, ses akutt forelskelse i blant på med en viss forsiktighet, i det forelskelse kan gjøre det vanskelig å balansere alle partneres behov, og kan fremprovosere forhastede beslutninger.

Polyamorøse forhold kan i verste fall fremprovosere følelsesmessig stress, hvis konflikter eller sjalusi mellom partene oppstår. Derfor legges det vekt på at alle involverte er klar over det, og fritt velger denne samlivsformen. Nye forhold har det dessuten med å avdekke usikkerhet og uløste konflikter i allerede etablerte forhold, selv om disse har bestått i lang tid. Derfor forhandler partnere i langvarige forhold ofte om en avtale eller regler om atferd i nye forhold.

Orienteringen mot polyamori ses av noen mennesker som et valg. De fleste polyamorøse anser likevel sin preferanse for å være en slags «programmering». Mange mennesker som lever i polyamorøse forhold, har gjentatte ganger erfart at monogame forhold enten ikke fungerer for dem, eller at de ikke blir lykkelige. Likevel er det ikke monogami som individuelt valg som fordømmes. Til gjengjeld settes det spørsmålstegn ved monogami som samfunnsnorm (heteronormaktivitet eller mononormaktivitet) og den ofte medfølgende dobbeltmoral.

Et omfattende, nødvendig og stadig pågående «parforholdsarbeid» er noe som ofte kjennetegner gode monogame forhold. Polyamorøse mennesker opplever i stor grad det samme i sine forhold, men i utvidet forstand. Det at man gir avkall på subjektiv eller reell sikkerhet, kompenseres ved mangfold, dynamikk, flere å dele gledene og kjærligheten med og støtte fra et utvidet forholds- eller familienettverk. Mange polyamorøse opplever dette som mer ekte for dem selv og at det gir grobunn for sterkere personlig utvikling og selvrealisering.

Variasjoner[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Ikke-monogami

Polyamorøse forhold kan leves i forskjellige former, ettersom hvert forhold er unikt. Noen ganger finner man et primært forhold hos et samlevende par, der begge partnere har forskjellige, intensive forhold ved siden av (åpent ekteskap). Det er også mulig at en gruppe mennesker danner et eksklusivt nettverk, hvor man kun har kjærlighetsforhold med hverandre (polyfidelity). Også partnerskap mellom flere enn to mennesker (gruppeekteskap), forholdsnettverk mellom ikke samboende personer (intime nettverk) samt utvidede vennskapsforhold kan iakttas. Mange av disse forholdene varer over lang tid. Også kjærlige forhold, som ikke inkluderer sex ? for eksempel fordi det ville være å krenke en avtale fra et annet forhold ? kan betegnes som polyamorøse. En utførlig skildring av forskjellige forholdsformer, kan man finne i Dossie Eastons og Catherine Liszts bok The Ethical Slut.

Polyamori som subkultur[rediger | rediger kilde]
I praksis danner polyamori i dag en subkultur, som tildels er organisert ved hjelp av internett, dels via regionale møter hvor erfaringer utveksles.

En høy prosentandel av denne subkulturen er biseksuelt orientert, men det finnes alle seksuelle orienteringer. Noen i subkulturen taler åpent om sin foretrukne forholdsform, for eksempel på arbeidsplassen, eller til familie og venner.

Det har vært fryktet at polyamorøse kjærlighetsforhold kunne ha negative følger for eventuelle barn i forholdet. Erfaringene har vist at dette ikke stemmer, da under forutsetning av at de involverte lever i stabile forhold. For tenåringsbarn i identitetsutviklingsfasen kan foreldrenes forholdsform utløse usikkerhet. Mindre barn profitterer derimot ofte av å ha ekstra kontaktpersoner. Barn i disse forholdene ser i noen tilfeller ikke-ekskluderende relasjoner som en mulighet for seg selv, men det skjer også at velger tradisjonelle samlivsformer senere i livet. I blant fortelles det at barn viser mindre eller ingen sjalusi, noe som underbygger teorien om at sjalusi er en (om enn meget dypt) tillært kulturnorm. Polyamori-subkulturen leverer også viktige informasjons- og opplysningsbidrag, i sær på områder som kommunikasjon, insistering på klare forhold, familieplanlegging, prevensjon og sikker sex.

Verdier i Polyamori[rediger | rediger kilde]
Verdiene omtalt her er idealer og som ved alle idealer, er det ikke sikkert man oppnår dem. Om det forekommer alvorlige avvik fra idealene i et polyamorøst forhold, anses dette som like graverende som i et hvilket som helst annet forhold.

Troskap[rediger | rediger kilde]
Monogame forhold har troskapsbegreper i relasjon til følelser og seksualitet basert på eksklusivitet. Når man overtrer denne grensen, betraktes det som utroskap. Polyamorøse forhold definerer sin satsing på forholdet på andre hensyn enn seksuell eksklusivitet, som for eksempel «tillit og ærlighet» eller «la oss bli gamle sammen».

Ærlighet og respekt[rediger | rediger kilde]
De fleste mennesker som lever polyamorøst, anser ærlighet overfor alle partnere for å være meget viktig. Man fraråder normalt stilltiende avtaler i stil med «gjør hva du vil, men la meg slippe å høre om det», da man underforstått sier at den slags avtaler hevder at elskeren ikke kan tåle sannheten, eller ikke ville overholde avtaler likevel. En partners elsker/elskerinne skal aksepteres som som en del av partnerens liv, og ikke bare tolereres.

Respekt for et annet menneske inkluderer respekt for vedkommendes liv og helbred. Intim omgang med flere partnere forutsetter derfor sikker sex, og at man setter seg inn i risikoen med seksuelt overførte sykdommer.

Kommunikasjon og forhandling[rediger | rediger kilde]
Fordi det ikke finnes noen «standardprosedyre» for polyamorøse forhold, kan alle involverte ha forskjellig oppfatninger av forholdet. Hvis man ikke snakker om disse forskjellige forventningene, kan forholdet gå i stykker. Derfor fastlegger mange poly-folk i fellesskap regler for forholdet. I motsetning til for eksempel de i ekteskapet gitte regler, er poly- forhandlinger ofte en prosess, som varer like lenge som selve forholdet.

Ekteskapets regler følger ofte samfunnsnormene, som overflødiggjør en nærmere diskusjon. Der det ikke finnes normer for polyamory, må emner som barn, barneoppdragelse, prevensjon, økonomi osv. avtales innbyrdes på en respektfull og forstående måte. Som polyamoryforholdenes mantra hører man derfor ofte: «Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon!»

Noen polyamorøse kan ha en avslappet innstilling til forhold, man vet at feiltrinn kan skje, og hvor vanskelig det er å leve opp til idealene. Når feil skjer, er kommunikasjon et av de viktigste redskaper for å utbedre skaden og å gjenopprette den gjensidige tillit.

Ikke-eiende atferd[rediger | rediger kilde]
Mennesker som lever i konvensjonelle forhold avtaler sjelden under noen omstendighet å inngå forhold med andre fordi nye forhold vil kunne utvanne eller erstatte det bestående forholdet. Polyamorøse mennesker anser at denne problemstillingen er problematisk. Årsaken er at den gjensidige tilliten erstattes av eiende forbud og fornemmelse av eierskap slik som «du er min». Dette er en avspeiling av en kulturell formodning om at en partner skal bindes for at han eller hun ikke skal «drive vekk» og at nye forhold vil bringe bindingen i fare. Denne begrensningen tjener også delvis til å forhindre sjalusiutbrudd. Å leve polyamorøst krever en stor mengde tillit.

Polyamorøse mennesker har en tendens til å se på sine partneres forhold som en berikelse snarere enn en trussel. Fritt etter mottoet «hvis du elsker noe, gi slipp. Vender det tilbake, har du ikke mistet det. Vender det aldri tilbake, har du aldri eid det.» ser de fleste polyamorøse «eiende» atferd som noe som skal unngås. Dette krever både tillit og selvtillit. Og selv om det kan virke umulig, opplever noen mennesker lykke ved å iaktta deres partners gjensidige kjærlighet til andre.

Men selv om ikke-eiende atferd er en viktig del i mange poly-forhold, er dette punkt ikke så universelt som de andre verdiene. I noen poly-forhold finnes det et primært forhold, som har høyere prioritet. Dette kan gi utslag i en primærpartners vetorett eller ved andre asymmetriske avtaler.

Kompersjon[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Kompersjon

Kompersjon eller lykkemedfølelse er følelsen av lykke eller glede som oppstår når en person opplever glede i en annens glede/lykke/nytelse med et annet menneske.

Verdienes betydning i polyamori og monogami[rediger | rediger kilde]
Som man kan se av det ovenstående, er det ikke så meget selve verdiene, som adskiller polyamori og monogami, men snarere verdienes prioritering. Selv om det finnes tilhengere av polyamori som ser sin verdiprioritering som overlegen, finnes det mange andre som ser begge samlivsformer som likeverdige, og som uttrykk for et personlig valg. Konformitet og «eiende» atferd ses like så lite som nødvendige egenskaper i monogame forhold, som polyamori ses som uttrykk for manglende evne til å forplikte seg.

Seksuell identitet[rediger | rediger kilde]
Når et menneske oppdager polyamori som behov eller selvvalgt alternativ forholdsform, kan det oppstå en seksuell identitetskrise. Omvendt kan mennesker med en alternativ seksuell rolleforståelse eller identitet ved hjelp av polyamori finne en mulighet til å inngå faste forhold, uten å undertrykke eller tilsidesette deler av sin seksualitet. Både polyamori og gender trouble (se Judith Butler) krever imidlertid forklaring og møter derfor ofte avvisning hos de mennesker som ser monogame parforhold og fasttømrede seksuelle identiteter som eneste legitime samlivsform. Uviljen til å beskjeftige seg mere inngående med polyamori og gender trouble, kan være en av årsakene til en hyppig sammenblanding med henholdsvis biseksualitet og swinging og/eller promiskuitet.

Polyamori vs. ?fri kjærlighet?[rediger | rediger kilde]
Noe av det viktige i et polyamorøst forhold, er at de involverte er entusiastiske partnere som er informert om hverandre. Veien til et velfungerende forhold går via god kommunikasjon, ærlighet og respekt. Disse faktorene utgjør en klar avgrensning fra 1970-årenes populære begrep «fri kjærlighet». Det er viktig å påpeke at polyamori i dag tar mer høyde for alle mellommenneskelige følelsesmessige aspekter, blant annet sjalusi, enn det som var tilfellet på 1970-tallet.

Polyamori i Norge[rediger | rediger kilde]
7. april 2006 kom artikkelen om polyamori på norsk i wikipedia. Siden dukket det opp flere blogger som tar opp emnet, en av dem Våre liv som oss inviterte til det første polyamorøse møte 10 juni 2007 i Oslo. Ut fra dette har forumet PolyNorge utviklet seg, som også jevnlig møtes i den virkelige verden. Her diskuteres polyamori med alle dens ulike uttrykksformer. Det har også vært flere avisartikler i den norske presse om polyamori og åpne forhold (som er beslektet, men ikke det samme).

Spontant skrevet på Facebook

It is during the worst times of youre life that you will see the true coulors of the people who say they care for you.
Everyone make mistakes. Everyone can do bad and say things they dont mean. But only a true friend will stand by your side and still say good things about you.
Good friends is hard to find, so when you come across a fiend like that. Hold on to them and never let them go. 
Keep the friend you feel in your heart.  Every relationships needs trust, respect, honesty and that we listen. Dont judge, dont talk behind their backs. 
Be to others what you want others to be with you. The world is cruel enough,so  take care of the people you love.  
A true friend dont belive anything but good about you. They dont belive in rumors they hear. They dont leave youre side even if its to hard. 
They care about eachother, listen, help and try to understand eachother.
They know when a good friend comes along, and is wort holding on to. No mather what they will never let you go. 
A really good friendship is so hard to find, and comes along very rare. So when one special person shows up, you will now. Dont let that person go.
 Put them in your heart and carry them with you . And let them know how much they mean to you. Tell them and show it. 
 Dont take a friendship for granted. It can all be gone in just one moment. Dont push your friendship to far, but take care of eachother and appreciate one onother  .
Everyone sees who i appear to be, but only a few know the real me. You can only see what i choose to show. You can only hear what i chosse to say. You can either get to know me and and hear my story, or you can chosse to listen to rumors and only see what you want to see. If you only have bad things to say about me, or only want to know me so you can tell bad things about me, i ask myself why bother? I dont have people in mylife that i dont like, that dont mean anything to me. I only have room for love and good people. My life is to short to waste on people i dont like . Why do you talk about me? you are far from perfect yourself. Is your life so fucking boring that you need to talk about and ruin my life? Do i have something or are something you are jealous of?  maybe you cant speak and say or even have an opinion of your  own?  You just belive everything , just  following other people and dont dare to stand up for what is wrong , and actually stand up for someone. I see daily that so many people could be taken for beeing a sheep. Many are just following the rest with eyes closed . Do what other tells you to do. No woice of youre own, you dont dare to stand out, saying out loud what you think, mean in. Why dont you say anything when you see someone is beeing treated bad? How can you live with that? How can you live with yourself? Think about this, turn the situation around. . what if it happend to you? and would you even know if its happend to you? To you really trust your friend you have? Why cant you just think about your own life and try to be a good person,, instead of ruining other peoples life? Talk only about others if you can say the same if they where in the same room as you. Only say things you can stand for. Not something you would lie about if someone finally saw your bad actions and told you . You dont want to be confronted when caugth in a lie. So why do it? I have met so many different people. Ican read people. Even if i dont tell you, i can see what kind of person you are.but I dont have to tell you what i see , you will show it yourself in short time. Im am not stupid,i dont even trust you.i only do what i want to do. im done beeing nice and only get fucked back If you really think you can trick me or play me, think again.                         I see and think more than you will ever know . You thougth you knew me? well think again, you dont...And do you really think i care what you do or say behind my back? well, i dont. its a waste of my time and energy. 

 

Om barna og meg....

Om Barna Mine.... Om Meg....!
Dette er mine ord om hvordan jeg ser mine barn. Hva jeg sier til de. Hvordan forholdet våres er. Hva jeg lærer de. Og hva jeg tenker i forhold til de.
Dette blir langt, for har mange tanker og mye å si.

 
Kan først starte med noe jævlig vanskelig å si, vondt å si dette. Vondt at jeg kan tenke slik. Barna mine var planlagt og ønsket . De er elsket og er heldig som fikk de to. Men allikevel sitter tanken der, hadde jeg visst det jeg vet nå, dengang. Da ville jeg ikke fått barn. Ville aldri valgt å sette nye liv til verdenen. Den jobben ville jeg ønsket at noen andre gjordet istedenfor.  Noen som klarer og fungerer i  den jobben.

Jeg kunne sikkert gjort en bedre jobb. Men jeg angrer ikke. Tenker ikke på at jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og gjort alt anderledes. Nei, jeg er en god mamma. Og jeg gjorde virkelig mitt aller beste . Jeg prøvde så godt jeg kunne å være en god mamma med mine vansker. 


Starten på ******** liv...

Jeg var så å si alene med de. Var sammen med ******, men han var lite til stede. Var ingen hjelp å få der. Jeg tok de dag og natt. Når de var friske eller syke. Glade eller triste. Jeg satt vekk min sosialeangst for at de skulle få oppleve ting og være med på arrangementer ol. Jeg gikk uten søvn for deres skyld.Jeg gikk sulten for at de skulle få mat. Jeg satt meg selv til side for at de skulle ha det bra. De skulle ikke mangle det grunnleggende. Og de skulle aldri føle seg uelsket eller usett. Hver kveld inneholder en god klem, en kos og gode ord som sluttet med jeg er kjempe gla i deg.
Selvfølgelig har jeg vært sint, irritert,håndert situasjoner feil. Men hva forventer folk? Å få barn, oppdra de er absolutt verdens vanskeligste jobb. Men jeg lærer med feilene jeg gjør, vil høre om jeg gjør noe feil. Ønsker å bedre meg, slik at jeg blir en bedre mamma. At jeg møter de på en best mulig og riktig måte. Fins ingen fastit. Fins ikke noen som kan si hva som er riktig og hva som er galt. Ingen barn er like, ingen foreldre er like så vi gjør ting på forskjellig måte. Jeg har aldri brydd meg så mye om det som står i bøkene. Det er ikke slik det nødvendigvis er. En må gjøre slik som en selv føler er riktig. Et eksempel er gråt. Ja, leste hva som stod i beøker, hørte på helsesøster. Men til slutt gjorde jeg det som jeg følte var riktig for oss. Jeg kjenner mine barn, hører hva slags gråt det er. Vet når jeg ska ta de opp, la de ligge, kos eller trøst, har vondt eller bare ikke trøtt eller bare er lite fornøyd med situasjonen. Når de er så små kan de kun snakke gjennom gråt. Og det er min jobb som mamma og som kjenner de vite hva som må gjøres. Det er min jobb, ingen andres. Ingen andre som kjenner de slik jeg gjør.
Ta ******** for eksempel. Jeg ville ha et barn til,men var livredd for å føde igjen. Er som å gå igjennom et nytt overgrep og at også første fødsel og overgrepene som skjedde som liten dukker opp igjen. Jeg datt rett i kjelleren en tur. Uten hjelp og forståelse. Uten søvn, bare grein. Uten morskjærlighet til henne. Mens  jeg også hadde et barn fra før. Jeg fikk ingen hjelp hjemme. Gjorde alt med de alene, var alene om å ta vare på de. Dreit meg ut ved at jeg snakket og ba om hjelp. Skulle aldri gjort. Det blir brukt mot meg den dag idag.
Jeg var faktisk så langt ute på tur at jeg kunne forstå hvorfor noen drepte sine babyer. Da er det ille da. Men allikevel kunne jeg ikke forstå heller. Det tiltet for meg, men allikvel tok jeg vare på de, på Natalie. Hun bare skreik og skreik, dag ut og dag inn i to år. Det første halve året var grusomt, neste halveår ble det litt forbedring, og neste år heldigvis litt mindre skriking. Den skrikingen sitter igjen i meg idag. Takler det ikke , klarer ikke å høre på en baby som skriker. Vrenger seg inni meg.
Men jeg kan si at selv om jeg var langt nede, med ho skrikende konstant, jeg med ekstrem søvnmangel og ingen morskjærlighet for henne , så gjorde jeg mitt beste. Angrer overhodet ikke. Det føltes ut som jeg passet på noen andres baby. Ho var ikke min. Men ho var en baby, som kun kunne si ifra gjennom gråt, et forsvarsløst barn som ikke kunne noe for dette. Det er min jobb og mitt ansvar på å ta vare på henne, hjelpe henne, forstå henne og være der for henne. Jeg badet henne hver dag, fikk mat ca. hver tredje time, nye rene klær som passet. God og trygg seng . Trilleturer og bæreturer nok av de. Kos og nærhet som jeg mener  noe av det viktgste de trenger. Imens så leste jeg og saumfarte alt jeg kunne finne på nettet. Hvorfor gråter hun konstant? Hva er galt? Hun fikk ikke gjennom hørselen på hørselstesten rett etter fødselen. Kunne det være noe galt med hørselen? Jeg tok svineinfluensavaksinen med henne i magen. Kunne det være at den gjorde noe slik at ho reagerer? Ho ble ikke mett og fornøyd av Nan. Ho likte den ikke . Jeg var allergisk som barn , så  er hun allergisk også? Ho lå i seteleie, og ble undersøkt etter fødselen. Var det noe de overså og hun hadde vondt fra dette allikevel? Ho var dårlig i magen, var det kolikk? Ho sleit med reflux, var dette grunnen og måtte behandles? Kansje et hårstå som var i veien,gommer,for varmt/for kaldt, bleien satt feil, sulten, overtrøtt, likte ikke liggestillingen i vogna kansje? Alt dette ble undersøkt. Begynte i en ende og når en ting ble utelukket eller at det ikke var grunnen, gikk jeg over til neste ting. Ikke snakk om at jeg skulle gi meg før jeg fant ut av dette og endelig kunne hjelpe henne. Ho har det vondt og ikke noe greit, det er noe som er galt en vei og det skulle jeg finne ut av. Det gjorde utrolig vondt å se henne slik. Å se hun ikke har det godt, men jeg hadde ingen anelse på hvordan jeg kunne hjelpe henne fort nok, slik at hun fikk det bra. Det var mitt største ønske. Jeg satt meg selv fullstendig til side. Nå var jeg mamma til to små som trengte meg. ***** leverte jeg i barnehagen hver dag. Tenker det var godt for han å få et avbrekk fra lilesøsterens skriking og som krevde mye av min tid. Prøvde virkelig å se og være med *****. Han trengte meg også. Så ja det hendte at jeg måtte la ho skrike i vogna noen ganger uten at jeg kom, fordi jeg måtte ta meg av Odin også. Som lage mat, bade, bleieskifting, Kos, eventyrfortelling, kveldslegging, syk med oppkast er noen av grunnene. Men jeg så an hele situasjonen og tok en avgjørelse utifra det. Gikk fint i mange anledningerå trille ho i vogna med oss, eller ha ho i bæreselen . Ho ble bært og i bevegelse og ****** får det han trenger. Noe som reddet mye eller er ihvertfall veldig glad for, er at vi hadde en nabo jeg ble god vennine med. ***** og hennes eldste lekte fint sammen, det var vår og sommer så vi var så mye ute vi kunne. Og da ble ***** trillet . Ofte ble hun roligere når vogna var i bevegelse hele tiden. Og dattera  syns det var så utrolig stas å trille på ********, mate hun, dulle med ho. Og jeg takket med glede ja. Jeg fikk da tid til Odin uten å ha dårlig samvittighet og han fikk hele min oppmerksomhet. Og jeg fikk litt ro og avbrekk fra henne. Jeg husker ikke eksakt når ,men jeg husker veldig situasjonen. En dag var jeg på sykehuset med henne, for å ta hørselstesten . Det tok sin tid, den kom ikke gjennom. Nå hadde jeg fått testet alt som kunne vært galt ,men var ikke noe av det. Så nå når de testet og prøvde og det ikke skjedde noe, be tankene mine sterkere og sterkere på at det er dette som gjør at ***** ikke har det bra. Endelig har jeg kansje funnet grunnen og hun kan få riktig hjelp? Så der sa pleieren , nå klarte jeg det. Og ****** hører veldig fint på begge ørene. Jeg ble glad, jeg ble lettet,men så kom tanken tilbake. Hva kan det være for noe? Jeg gikk fra rommet og skulle finne bilen. Da jeg kom ut så jeg et skilt  : Kiropraktor. Jeg gikk rett inn og sa jeg måtte få en time fortest mulig til dattera mi. Nå får dere undersøke henne og se om dere kan finne ut av noe. Neste dag fikk ho time. Og på den første timen , av å kun undersøke og kjenne på ho i noen minutter , hadde hun et svar. Og ho kunne absolutt hjelpe ho. Det tar tid, men det vil bli bedre og bedre etter hver behandling. Det er ikke en endring som vil skje over natta. Så vi måtte klare oss litt til med skriking. Herregud, du aner ikke hvilken glede jeg fikk. Hvor glad jeg ble på Natalies vegne. Nå fikk hun riktig hjelp, så nå vil hun endelig få det bra. Det hun hadde var skjev hodeskalle. Så gjennom 3 behandlinger i uka over en god stund, klarte hun å rette på det. Hun hadde låsninger i nakken og jobbet med å løsne det. Hun tok også å behandlet henne for kolikk. Kunne ikke skade ihvertfall. Hun hadde også litt tarmprobemer tydeligvis ,for der skjedde det litt ja. Hun fikk spesialhodepute. Fikk grundig og god informasjon om "tilstanden". Hva jeg måtte følge med på, hva jeg måtte gjøre. Om  hvordan ho skulle ligge, om hvordan hennes hode og nakke stillingen skulle være,  hva som måtte utføres av øvelser og bevegleser hver dag. Var mye å tenke på , men var en glede å gjøre. Det endte med at Natalie ble bedre,gladere, sluttet å skrike døgnet rundt. Og plutselig etter 5 månder av hennes liv følte jeg kjærlighet for henne for første gang. Jeg smilte plutselig til henne med ekte kjærlighet og glede. Plutselig var det så koselig å ha henne, dulle med ho, leke med ho. Jeg gjorde mitt aller beste for ho, men en ting manglet og det var ekte kjærlighet for henne. Så endelig ble det bedre og roligere med barna. Hverdagen ble lettere og bedre. Men mens det skjedde, fikk jeg nå puste og tid til å sette meg ned . Og da kom tankene og følelsene.  Fikk nå virkelig tid til å kjenne hvor gåen jeg egentlig var. Jeg måtte sende ***** i barnehagen av og til noen få timer, for å sove.

 

***** i barnehage

 Det var en liten familiebarnehage og ***** gikk der. Så jeg kjente de som var der og visste ho ville bli godt passet på. Ellers hadde jeg ikke gjort det. Var så mye følelser og tanker når Odin skulle begynne i Barnehagen. Livredd. Hvordan kunne noen andre enn meg, som er mammaen hans og kjenner han vite om han trengte hjelp, hadde vondt i magen, var sulten , var trøtt eller bare trengte litt kos ? Ville de passe på han? Hvor lenge kunne det hende han var uten tilsyn? Hvor lenge måtte han gråte før de kom? Siden det er så mange andre barn der, må de stort sett lære selv, være mye for seg selv eller tar barna vare på barna kansje? Nei,mange tanker. Men heldigvis roet de seg med tiden. En så hvor glad han var, hvor godt han ble passet på og hvor glade alle var i han. Jeg ble fortalt og informert om alt. Spurte jeg om noe så kunne de faktisk svare. De så hvert eneste barn og var gode på å inkludere foreldre om hva som skjedde der. Var kjappe om det var noe med barnet eller om en sykdom dukket opp. Eller kansje det var noe jeg kunne gjort anderledes. Men følte fra dag en at vi kunne snakke sammen. Følte aldri at jeg fikk noen pekefinger. Men respektert og hørt. Et godt samarbeid mellom barnehagen og meg. Syntes jeg ihvertfall. 


Da det gikk opp for meg at jeg sliter

Var utrolig sliten og trøtt. Hadde konstante smerter. Gikk med en sterk hodepine som startet høsten 2009 og som aldri tok en pause fra hodet mitt. Etter noen månder med samme hodepine endret den seg, den kunne bytte side eller punkt og endre intensiteten og på hvordan det ville påvirke meg. Jeg måtte inn til legen da. Skjekke det. Leste alt om hodepine, årsaker og hva jeg må gjøre. Men om jeg skulle trodd på det jeg leste der ville jeg vært hypokonder og bli fullstendig tullerusk. Det eneste jeg så som jeg tok til meg var , hvis du får en ny type hodepine, hodepinen pltselig endrer seg, smertenivået endrer seg eller om det ikke gir seg over en god stund , og alt er prøvd ut. Da reiser man til legen og blir undersøkt der. De vil forhåpentligvis vite hva som må gjøres. Om jeg måtte bli  videre undersøkt eller ei. Klart tanken streifet meg om at jeg kansje hadde svulst og at det var noe alvorlig galt. Men det fikk legen finne ut av og fortelle meg, ikke hva en en artikkel informerer om. Fint å kunne lese  og lære, men en artikkel kan ikke undersøke meg og si jeg har lider av slik eller slikt og denne behandlingen vil garantert hjelpe meg.  En må se på hele bildet og ikke bare på en ting. Er det noe jeg virkelig har lært meg nå, selv om jeg fortatt ikke helt forstår det. Så er det at kroppen kan reagere på hvordan psyken ens er . En kan bli dårlig,skikkelig dårlig. Bli syk, få smerter og kaste opp. Er bare noe. Er ganske overrasket over hvordan kroppen min kan bli av kun å slite psykisk. Følt meg døden nær bare fra det. Kjempe rart. Visste ikke noe om det før jeg fikk fortalt jeg hadde det slikt og lærte fikk lest/lært mer om dette. Så nå løper jeg ikke til legen like mye som før. Jeg vet nå at det er bare slik kroppen reagerer, det er ikke noe fysisk galt med meg. Jeg tar kontakt med legen heller for sent. En ny smerte feks. gjør jeg ikke noe med før det er så vondt eller ubehagelig at jeg må høre hva det er og om det trengs å behandles. Jeg vi ikke lenger gå for lenge uten behandling om det er det som må til for å fikse det. En vil slite så mye unødvendig ekstra i lengre tid for det. Blir værre å bli kvitt. Skulle fått hjelp til søvnen for lenge siden, lenge før jeg faktisk gikk til legen med det. Var gått alt for langt. Og ikke noe bare en kort periode med søvnpiller kunne endre noe eller hjelpe meg med. Skulle fått enda grundigere hjelp. Men man kan ikke gråte over hva og hvorfor eller hvis. Skjedd er skjedd, gjort er gjort. Kan kun gjøre noe fra og med nå og videre i livet til en viss grad. Jeg må få hjelp til det jeg har vansker med nå, idag. Og se tilbake, tenke tilbake hjelper overhodet ikke. Blir bare hauegal da. 


Alt jeg vil er...

 Slik jeg har det idag er ikke kansje ingens feil. Bare år etter år med vansker. Ingen tid til å bearbeide en ting , før noe nytt dukker opp. Så ble det slik. Den ene tøffe tingen hendte. Uten at jeg snakket om det, fikk hjelp eller fikk sjangs til å bli hjulpet . Så nå kmmer det noe nytt, noe vanskelig og tungt så ofte, at jeg klarer ikke å bli kvitt en ting før noe kommer. Får ikke lært noe får ikke bearbeidet det, forstått eller noe. Ting kunne nok kansje godt litt bedre eller anderledes om det ikke var for at jeg blir misforstått . Jeg vet det er mye min feil. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke. Hva jeg kan si og ikke si. Hvordan ordlegge meg riktig eller at det jeg sier er det jeg faktisk tenker. Holder mye igjen. Inni meg. Vil ikke snakke åpent om alt. Vil ikke føle eller grine foran andre. Vil ikke at jeg skal bli syntes synd på og blir behandlet som en porselensdukke. Jeg er ikke noe offer, jeg er ikke noen å syntes synd på. Jeg er som jeg er. Og jeg liker meg. Jeg vil bare bli hørt og forstått og ikke føle meg alene. At jeg føler noen er gald i meg og bryr seg. Å ha noen som ikke bryr seg over mine feil og min fortid. Men ser meg for den jeg er. Som ikke ler, baksnakker eller ødelegger meg. Men heier meg videre og står ved min side uansett. 

 

 

A poem about its hard to live...

 


Just need to tell this.
I dont ekspect you to do anything.
I not sure there even is anything you can do.
If there is, i havnt figgured it out .
What i know, is that i need help.
Cant be alone with myself, my thoughts and feelings anymore.
I dont trust myself anymore.
I dont want to die, but i really want to also.
How can i go on living.
I have no life.
I cant see no future.
I feel like have lost everything.
Have nothing left.
Nothing to live for.
I have really tried to find a reason to live for 7 month now.
But ow i cant find a reason anymore.
Im so tired.
I have no more energy in me to figth nomore.
I have almost died some times now in the last three years.
I have tried this year.
I have hoped i died, but i woke up.
Im so sad.
It hurt so much inside me.
I am screaming, but feels like no one is listeing.
No one see how bad i really am.
I dont say it, i lie to myself and other when they ask.
I dont understand what is going on inside me.
But im not normal.
I feel like im loosing my mind.
I dont eat.
I dont sleep good.
I hurt myself.
I dont feel like i belong anywere.
Im not happy anymore.
I am so alone, for the first time in my life. It hurts so much.
Im so stressed, my heart hurt, lack of sleep and food. It really feels like im going to die very often.
That my heart just will stop. cant take it anymore.
Can a person die from that?
What am i supose to do now?
Say nothing, and see how it will go?
Ask for help from the doctor?
It hurts to say, but i dont want to have my children when im like this.
I am so moody, so angry, so sad. say and do things i regret. But i cant help myself. I have no controll.
I juse so much energy all the time , so i dont take my own life.
I am so tired. So tired of keeping up a figth.
How can i have a good life, when i have lost it all, and dont see that it can be good?
The last years have been really hard. 
One bad thing after the other.
I just want to give up now.

 

 

Dagbok om søvn og mat 2.mai 2016

Dagens tanker 

Mat og søvn

 

 



Tok med dette bildet, da mangel på søvn og mat kan gi hallisinasjoner ...

 

 

Det er igrunn utrolig at bare plutselig kan svaret dukke opp rett foran deg. Når en har prøvd å finne svaret lenge, men ikke klart å  finne det. Så ser en at grunnen kansje er fordi jeg var oppi det. Så ikke helt klart. Levde oppi alle tankene og spørsmåla daglig, uten pause til å kunne reflektere over livet. Men nå har jeg kommet meg på en tur. Vært her nå i 1,5 uke. Og jeg begynner å se ting på en annen måte. Kjempe godt. Det betyr nå at jeg forstår og skjønner meg selv litt bedre og kan gjøre noe med det. Jeg klarer ikke å bli bedre når jeg ikke vet hvorfor og ikke forstår.
Så til saken det gjelder.
Jeg jobber med det, og jeg vet hvor viktig det er . Søvn og mat er livsviktig. Jeg må spise hver dag, helst mange ganger daglig. Jeg må sove, fast rutine og 10 timer i drømmeland.
Så hvorfor sliter jeg slik da?
Skal jo ikke være noe problem å utføre.
Jeg vet hvor godt det er for kroppen. Jeg vet hvor mye kroppen mangler av det. Og jeg vet at jeg har det så mye bedre etterpå. Energi, bedre humør og gledes over å gjøre noe.
Jeg er så trøtt, øynene brenner og vanskelig å holde oppe. Kroppen er utrolig sliten av å ikke fått koble av. Kroppen viser tegn på søvnmangel. Dårlig husk, dårlig balanse, null energi, skjelver er noen av tingene.
Jeg er så trøtt og kan ligge i senga over en lang periode, ut og inn av søvn.Hjelper ikke på trøttheten i den forstand, men kroppen får komme seg igjen.
Har lenge gått uten å prate noe særlig med noen om mine ting. Og da hoper det seg opp. Da må jeg bli sterkere for å ikke knekke sammen. Biter tennene sammen, ikke bry meg , ikke tenke . Blåse i alle vanskene og bare er. Ting har sin egen måte å komme fram på, plutselig er dagen der jeg virkelig må face et problem . Slik som nå. Det fullstendig klikket for meg og knakk sammen. Men gikk fremdeles med alt inni meg. Så kommer jeg hit, ønsker ikke å snakke, klarer ikke å snakke. Bare ha en rundt seg uten å måtte snakke og kan bare slappe av uten dårlig samvittighet var akkurat det jeg ville ha og trengte. Så møter jeg på tante , og plutselig kan vi sitte å snakke lenge, om alt mulig. Om hennes liv og ting, om ingenting og om meg. Jeg må og vet det etter hvert blir merkbart for meg selv. Mens vi prater, prøver jeg å følge med i samtalen, prøver å slappe av . Men jobber så med meg selv, bearbeider angst, pusten, brystsmerter, ,vondt i magen, anspent og biter tennene sammen, hodepine, utilpass, vil rømme, men må bli. Må jobbe meg gjennm det. Jeg vet jeg klarer det, men så tungt. Mye lettere å rømme og unngå. Så etter jeg har begynt å snakke er det ikke lett å slutte igjen. Tar litt tid å roe seg igjen. tankene og følelsene er et virrvarr og tenker og tenker på alt,, samtalen vi hadde, hva som ble sagt, hva jeg fat ut av og hva jeg må jobbe med videre. Mange flere tanker og spørsmål. Og klarer ikke da på egenhånd å legge meg ned i senga, å bare koble ut og tillate seg selv å sovne. Føler jeg ikke har tid, har ikke lov å sove , sover jo for mye, må jobbe med tinga som kom opp. Svikter de som vil hjelpe meg da, de hjelper mens jeg da ikke gir utrykk for at jeg også hjelper meg selv, men bare sover.
Og ble alene, ble alene i huset. og med tankekjør fra før klarer jeg ikke å sovne. Prøver og prøver. Tar sovetbl. men til ingen nytte. Kroppen er så anspent, så stresset, så kampklar og på vakt at det overgår medisinene. Vet ikke hvorfor, jeg vet jeg er trygg. Jeg vet jeg våkner om noe skjer. Jeg vet jeg bare kan sove og slappe av uten å uroe meg. Så når jeg nå har klart å duppe av , våkner jeg i panikk. Øynene vil bare ikke mer, akkurat som jeg ikke kan kontrollere det, men på en måte så klarer kroppen å holde seg i gang, det er noe som er så sterkt og nekter kroppen å kunne hvile. Kjennes ut som om kroppen tror den er i livsfare, må være på vakt, må følge med. Dette er noe jeg har så lenge, jeg visste ikke alt det jeg skriver nå før nå. Er noe som alltid har vært der og utføres automatisk. Må finne årsaken . Må finne en måte å få slippe dette mer. Det er livsviktig. Jeg føler at jeg kommer til å dø av stress og hjertestans konstant, kroppen klarer ikke å fungere lenger med å gå slik . Føler også at om jeg da slapper av, vil kroppen kjenne hvor utslitt og ferdig den er at endelig får den hvile. Hjerterytmen og pulsen blir roligere og da tenker jeg at nå stopper hjerte. 
Nå må jeg stoppe å skrive mer om dette . Dette var mye. Og det er så overveldenede . Klarer ikke å se bedring, finne en måte å stoppe det på. Og da begynner jeg å ødelegge meg selv med negative og tunge tanker. Mister lyset i livet mitt en liten stund før jeg klarer å komme ut fra det og se lysere på ting.
Så der er jeg veldig glad for at jeg har en personlighetsfeil. Humør og tanker og følelser kan endre seg fullstendig flere ganger på kort tid. Og når det skjer,er det som om mye av det også blir glemt.
Nei helvete heller. takk for meg...................

Sover bort livet mitt....

 

 

Mine tanker 26.juni 2016

Vet ikke om jeg vil skrive dette engang. Er så vondt. Og når det blir skrevet ned og ikke bare inni hodet mitt, Det blir mer virkelig da. Og skal jeg dele dette med noen? Hva vil skje da?

Jeg føler meg levende død. Har ikke noe energi eller glede. Har ikke lyst og ork til noen ting. Vil bare være alene. Og det er jo heller ikke bra. Ser ikke noen framtid lenger. Gruer meg til barna kommer. Bare griner. Vil bare sove. Alt er tungt og vanskelig. 

 

 



 

 

Dagbok 10.August 2015

 En stund siden sist, orker egentlig ikke å skrive . Men må få det ut.
Ligger her i senga, tårene triller og jeg prøver bare å få sove litt.
Jeg vet jeg går framover, vet ting løsner og jeg får svaret på ting. Jeg vet jeg skal klare å komme meg enda bedre etterhvert. 
Men siden jeg hadde barna med på ferie, har jeg hatt det vondt i hjertet. Og tårene triller lett.
Jeg savner barna mine så utrolig mye. Får ikke vært der slik som jeg vil vil nå som det skjer noe stort i deres liv. Og det gjør vondt. Jeg prøver virkelig å gjøre de beste jeg kan nå når de er her, og jeg gleder meg så mye til helga når de kommer igjen.
Gleder meg til koser og klemmer. Høre på alt de har å si. Se de smile og le. Vi skal ihvertfall kose og og ha det gøy.

Treger ut å ringe egen, men må bare ta å ringe nå. Hoppe i det.
Skal jeg be om å bli satt på medisier igjen. Jeg tror jeg må bare prøve det for en liten periode . Hjelpe meg litt opp, så jeg kan lettere komme meg opp og videre.
Og så er det det å ta opp med sovemedisiner igjen. Hater det. Hvorfor er det såå vanskelig å hjelpe meg og å høre på meg.
Har ikke hatt sovemedisiner siden ferien. Det har resultert i estremt mye søvn. Men vært like greit. Slipper å tenke og føle noe da. Men ikke noe liv, er ikke slik jeg vil ha det.Så nå i helga ble det tydeligvis stopp på all sovingen. Kroppen verker av å ligge så mye. Kjenner jeg må bevege meg. Øynene er trøtte, men kroppen klarer ikke å falle inn i søvn nå. Sovet nok nå. Er jo bra det. Men ikke helt når jeg ikke kjenner meg uthvilt.Så blir spennende til helga. Men jeg bare må. Må bare opp og få mest mulig ut av helga med di. Uansett.  

Baksnakking !

Fuck  It!!!  Is   one  of   my  most  jused   thoughts  about  almost everything!!!

 

HVORFOR  DET?  SPØR DU.
 HVORFOR  IKKE ? SVARER JEG .

LURER  LITT  PÅ  HVORFOR  DERE  " BRYR "  DERE  . SNAKKER , FORTELLER OG   "VET " TYDELIGVIS  ALT.   SÅ  MYE  OM HVA  JEG  MENER  /  SIER / ER  / GJØR / LEVER/FØLER/TENKER .....

RETTELSE  :   TROR 

FOR  ALL DEL , HJELPER  DET , SÅ GO ON. JEG ER GLAD I HISTORIER  OG   FÅR  VITE  HVORDAN  Stine  ER ELLER  OG  HVA   Stine  GJØR   OG  HVA  Stine HAR  OPPLEVD  .     

WOW!!!           REALLY?      

 HELT ÆRLIG , JEG BRYR MEG IKKE. HAR NOK MED  Å LEVE OG TENKE PÅ  MITT EGET LIV , BARE HUSK AT DU MÅ VÆRE  FULLSTENDIG  PERFEKT  OG  VÆRE  PERFEKT  FOR  ALLTID  .

 

Føler litt glede i det faktisk. At dere gidder å bruke deres tid på å snakke om meg. Er jeg så fantastisk? Er dere så misunnelige? 

Aner ikke hvorfor, men jeg gir ikke dere noe av min tid....Jeg har meg selv og tenke på , og mine kjære og gode rundt meg. De som betyr noe for meg .

 

 









Nok om dette , takker for meg.....
                                                                                                



 

 

 

vi snakker ikke.....

16.07.2016


- siden vi ikke snakker høyt om....


Vi er nå kommet inn i året : 2016, og fremdeles er mye tabu og læres da ikke noe særlig om. 
Spesielt om ting som handler om mennesker`s adferd , psykisk helse, behandlingsmetoder, sykdommer, "bak lukkede dører" osv osv...
Derfor vil jeg skrive om dette. Det må bli en endring. Dette er så viktig og må inn i barnehagen og skolen. 
Hvorfor får vi et ubrukelig fag som nynorsk, flere timer i uken, i tre år ? Når det går an å bytte ut med faget : Psykisk Helse . ? 
Hva er det med psykisk helse som fremdeles er noe en ikke vil ta en slutt på? Ingen som vil vite noe, lære noe ? Forsøke å en slutt på mye vondt en kan oppleve? 


Jeg har nå vært i helsevesenet i ca 17 år. Vet hvordan systemet virker. Hører fra andres opplevelser. Veldig intressert i dette, så jeg undersøker og leser om alle forskjellige områder det finnes.
Jeg vil ut av helsesystemet, ut fra Nav. Få et liv , "normalt" liv.
Så selv om flesteparten ikke kan forstå dette, så klarer jeg det ikke uansett hvor mye jeg vil og prøver.
Menneskers helseproblemer er noe samfunnet tjener enorme penger på. Da sier det seg jo selv at egentlig vil de ikke gjøre oss friske. 
En kan ikke kun få en løsning eller en medisin. Det er bivirkninger, så en må hjelpes med flere og flere ting. Da kan man få mindre inntekt av å bli  sykemeldt. Videre da, blir lav inntekt et stort problem. Så starter en å slite med mer og mer. Så klart en da kan bli asosial, deprimert ol.

Hvis en først har kommet inn i helsevesenet kommer man seg aldri ut og vekk ifra det.
Journalen blir aldri slettet, henger ved en bestanding. Så du blir innhentet om din fortid uansett hvor lenge det er siden, om det er uriktig informasjon eller du er frisk.
Skal en tilbake igjen på jobb, må en være sterk til å stå imot blikk og tanker fra andre. CV`en inneholder flere deltidsjobber og år der en ikke har gjort noe. Klart de spør om det. Og når de hører svaret, ser hvordan de reagerer, vet du der og da at jobben her kan en bare glemme.
Ta meg f.eks. Jeg vet jeg kan jobben, og er veldig god i det jeg gjør. Arbeidsgiver vil ikke angre om de gir meg jobben. Men ingen vil ansette en med psykiske problemer som har vært hos Nav så lenge. Så jeg har måtte finne jobb gjennom familie og kjente. 
Jeg må nå ha arbeidstilvenning hvis jobb var aktuelt igjen. Men hvorfor skal en egentlig gidde å prøve seg i jobb med samme inntekt som å gå hjemme? En får en jobb, men der får arbeidsgiver vite din historie og tilrette legger. Allerede her er mye ødelagt. Istedenfor en ny start, har en blitt stemplet.

Jeg har nå flere problemer enn før. Og det hjelper ikke når jeg ser at veldig få vet noe om dette. Jeg møter ikke full forståelse og aksept, men spørsmålstegn og ikke tatt på alvor. 
Så hvis slike som meg kan hjelpe til med å gi flere og flere informasjon , kan flere få lærdom av dette. 
Jeg passer ikke inn i samfunnet lenger. Fordi mine problemer er ikke allmennvitende, studert og forsket på. Dette er ikke noe flesteparten ikke har forståelse eller kjennskap til. 
Hvordan skal en da bli bedre? Jeg må jobbe med mine problemer, som svært få innen helsevesenet kan. Men må også fungere i et samfunn som kikker rart på en.

Fortiden dukker opp uansett hvor mye en vil glemme

Uansett hvor mye jeg jobber og jobber med fortiden min, blir jeg ofte innhentet av den. Skal så lite til...Bare noen andre snakke om lignende opplevelser og sånt.

Og da jeg med borderline og sliter med å snakke og vise følelser når jeg har det shitty, hjelper meg overhodet ikke på noen god vei.

Jeg akseptere og har slått meg til ro med at jeg har opplevd det jeg har opplevd. Ferdig med det.

Men har egentlig aldri fått noe hjelp med tingene som har skjedd.

Og nå også føler jeg meg alene, ingen trøst eller forståelse.  Ingen å prate med. Ingen å lufte noen av tankene mine til . Kun meg selv.

Å bli påmindt overgrepene i barndommen,som jeg strever med idag .leter og søker etter hvordan jeg kan komme over redselen min, for å være alene,stillhet,mørke. Å være konstant på vakt. Kroppen er stresset og anspent 24/7. Barnetraumer fucker en så opp.hjernen , mentaliteten,normal reaksjon måte,trygghet er langt ifra hva som er vanlig for mennesker som ikke opplever traumer som barn.

Så videre aldri slippe noen innpå seg . Stoler ikke på noen. God skuespiller og til å lese mennesker. Alltid vite og følge med på omgivelsene. Snakket ikke og lærte tidlig å ikke tillate å føle og kjenne på det emosjonelle. Det ville knuse meg.

Jeg har opplevd så mye dritt fra mannfolk. Orker ikke å nevne alt.
Og jente venner har jeg ikke.
Føler nesten som om jeg er en av de mest ulikte personen på jorda.

Jeg blir ikke forstått. Ingen jeg kjenner kan forstå meg.

Har mistet absolutt alt. Nådd bunnen så langt ned det går an,gang på gang. Aldri ferdig med en ting før noe ny dritt skjer.

Er redd. Redd hele tiden.
Redd for at jeg skal miste barna for alltid.
Redd for min eks som er noe av det most evil and dangerous i have ever met.
Han knuste og ødela fullstendig hele mitt liv ,og tok knekken på meg.

Jeg skal aldri mer ha en sjalu kjæreste. Aldri mer bli utnyttet. Hjelper ikke noen mer ,kun de nærmeste som betyr noe. Mennesker flest er noen Falske,løgnerere, backstabbere ,twofaced humans. Som elsker å lage rykter og spre usanne ting. Fucke up bare enda mer.

Jeg må hjelpe meg selv. Ingen som kan/vil hjelpe meg videre.

Det eneste som holder meg i gang og i livet er at jeg endelig for første gang har fått kjenne glede inni meg. Klamrer meg fast til alt som er positivt. Uansett hvor lite det er.
Jeg gir faen meg ikke opp.
Er sterk og sta. Og nekter at mine dritt opplevelser skal ødelegge livet mitt videre eller få meg til å ta selvmord.

En eller annen gang, på en eller annen måte skal jeg klare å snu mine dritt opplevelser til å bruke det til noe godt for andre.

Mitt liv skal ikke bare gå vært forgjeves og til ingen nytte.

Jeg er usynlig og ingen bryr seg om meg. Men so what? 
Andre skal lære og høre om mitt liv. Og da skal de se hvor fucked up helsevesenet, barnevernet,mannfolk,kvinnfolk, samfunnet, venner, overgrep,selvskading,borderline,ptsd, psykriatrien virkelig fungerer.
Realiteten og sannheten bak alt.

Jeg skal få et godt liv. Få det slik jeg fortjener. Gjøre noe godt for andre. Leve og være lykkelig. Klare å leve fint side om side med det negative.

På egen hånd!

Og til dere som mener jeg er så loco,rar ,slem,fæl,hjerteløs,dårlig mor/venn. En svak og naiv og lettlurt jente. En jente som nå har et sinne ,en mening,gjør som jeg vil,lever slik jeg vil,sier hva jeg vil.kutter ut dårlige folk. Sier nei og jatter ikke med. Gjør ikke noe for noen uten å få noe tilbake. Ja er sær og vrang. Men jeg er meg.
Jeg fikk nok.
Ikke meg som endret meg
Men alle dere som har vært slemme mot meg.

Men takk.det har gjort meg sterkere og jeg liker den jeg er idag. Uten dritt ting og shitty folk ville jeg fortsatt vært en dørmatte som alle kunne bruke og tråkke på. Uten en stemme og ikke kunne være meg selv.

Lik meg ,hat meg. Samma det. Men ha for faen nok tæl til å komme til meg om det er noe. Å tro på rykter og sladder er bare piss. Men da ser jeg hvordan person du er. Feig og redd .

Ja nå er jeg sur og jeg er jævlig trist.
Og ingen som er her for meg. Så utbruddet mitt kommer ut på bloggen.

God natt
Nå takker jeg for meg.
nok er nok for idag

Flashbacks og gjenoppleve fortiden er alt for mye for meg.
Tviholder på tårene mens jeg skal fortsette mot mine mål og ønsker i livet

er jeg ikke likenes? Dagbok skrevet 20.04.16

Er usikker på om jeg egentlig burde sende  dette. Vet ikke omjeg  vil du skal lese eller høre dette. Kansje jeg bare ødelegger mer , men håper ikke det Det er skummelt å dele noe som er så personlig .. 

Det er bare slik

Det er bare slik det er.
Det er bare slik mitt liv er.
Det er bare slik jeg er.
Det er bare slik jeg lever mitt liv.

Tenker mye for tiden. Alt for mye. Men ønsker å forstå, vil finne et svar og håper jeg vil blir mere klokere om jeg ser tilbake på livet mitt. Vet jo egentlig at ikke svaret vil dukke opp der. 
Jeg kan huske innimelllom. Hvis jeg stiller spørsmål til meg selv eller vil huske noe kan det hende at det plutselig dukker opp en dag. Det er både godt og vondt å få fram minner fra langt tilbake. Men det har skjedd meg og ligger i minneboka i hodet mitt en vei. Er veldig godt gjemt og nedgravd oftest av tiden heldigvis.
Jeg tenker mye på hvordan jeg er som person for tiden. Hvordan andre oppfatter og ser meg.
Blitt usikker og forvirret.
 
Når jeg tenker etter vennene jeg har hatt, har jeg kun fått en venn som er ekte. Kun en som ikke har gått etter at han ble kjent med meg. Helt ærlig, så forstår jeg ikke hvorfor han fortsatt er min venn. Hvorfor er han så anderledes? Hvorfor vil han fremdels ha meg som venn? Ingen andre vil.
Hvorfor kan han si så mye godt om meg til meg, når jeg ikke hører mye positivt om meg fra andre?

For all del, jeg vil ikke miste han og setter stor pris på han. Det som er så rart , er at jeg aldri har møtt noen som er som han. Opplevd så mye nytt med han. Hender jeg blir skremt til tider av å oppdage at jeg opplever nye ting i voksen alder. Men glad for at jeg får oppleve gode ting også.

Det som har skremt meg mest er at uten å egentlig være klar over det har jeg sluppet han helt inn. Og det var helt greit egentlig. Selv om jeg vet at hjertet kan knuse er det verdt det . Har alltid beskyttet det. Aldri gitt noen alt. Så kommer det andre skumle, jeg er trygg  , jeg stoler på han. Vet han aldri vil gjøre meg noe vondt. Han ser meg fakstisk, hører på hva jeg sier, vil høre på meg. Tenk å møte en person som faktisk klarer å lese meg. Nesten som han er inni hodet mitt innimellom. Ingen andre kan lese eller forstå meg. Så hvordan klarer han det? Jeg er ikke  like lett å være sammen med til tider, vil vekk ifra meg selv ganske ofte. Så hvorfor lar han meg ikke gå?  Hvorfor kan jeg ikke bare gå ut alene når jeg får panikk? Istedenfor vil han prate, høre og forsøke å hjelpe meg. Jeg rømmer bestanding og ingen som stopper meg. Å faktisk gjennomgå panikken min og dele tankene mine med en når det pågår var tøft ,men fint. Lært mye av det. Vanligvis løper jeg og kommer ikke tilbake før jeg kan snakke vanlig og er roligere.

Ja, noe av det lameste er at jeg klarer å sove med han ved siden av. Slapper faktisk av .Hærlig. 
Er virkelig glad og heldig som møtte han. Trodde ikke første gangen jeg møtte han , at han ville bli en så god venn og bety så mye for meg. Ble fort kjempe gla i han, og selv om jeg ikke sa noe visste jeg fort at han var spesiell og en jeg ville ha i mitt liv. Men er redd for å si for mye. Kan hende at en dag vil han ikke like meg mer .  Selv om jeg sitter med den tanken nå. Så jeg lukker meg automatisk. Hvorfor skal jeg blottlegge  meg videre om vennskapet er over? Sier til meg selv, prøver å innbille meg at jeg må beskytte meg selv, så jeg ikke blir såret. Men er bare bullshit, det blir jeg uansett. Lenge siden jeg slapp han helt innpå meg. Så vet ikke hvorfor jeg vil innbille meg selv noe annet. 

Jeg har enkelt og greit møtt en super person som ble min beste venn . Vi har opplevd mye rart sammen , mye gøy, noe vondt og noe føft. Har sett hverandre langt nede  og høyt oppe. Til og med hatt panikk sammen , og har trillet tårer sammen. Beste må nok være den nytelsen vi har klart å gi hverandre. Har ikke ord, bare en hærlig følelse mellom beina mine....hihi. Nei , sexen er ikke det viktigste, men wow.
 Jeg går ikke selv om ting er tøft. Kan reagere der og da, men går fort over. 
Er så vondt å se han har det vanskelig. Og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre som vil være til hjelp. Isteden klarer jeg å bable så mye ,om alt . Slik at du blir mer forvirret og tristere enn du var. Er elendig til å hjelpe selv om jeg egentlig kan det .Hvorfor må jeg snakke? Hvorfor klarer jeg ikke å bare holde kjeft? Høre på han og bare være der.
Jeg prøver fremdeles å få fram et lite smil hos han. Ellers blir jeg utrolig glad når han viser hvor takknemlig han blir når jeg har gjort så lite for han.  Bruker ikke mye energi på å f.eks rydde kjøkkenet hans, gjør det fordi jeg vil. Men innrømmer det føles godt å se hvor mye det betyr for han.

 Igjen vandret tankene mine på noe annet og ikke klare å stoppe. Men gjør jo ikke noe å skrive om han, bare koselig det. Det dukket til og med opp noe jeg nesten hadde glemt. Skulle ønske han kunne se hva jeg ser i han. Og han skulle bare visst hvor mye han har hjulpet meg ubevisst. Lært så mye av han. Det aller beste er at han kan få meg til å smile og gi meg følelsen at jeg faktisk betyr noe, uansett hvor trist jeg er. 

Jeg får en følelse av hvis jeg tok livet mitt ville det preget deg. At du helt på ekte bryr deg om meg. Tror virkelig på at du aldri ville glemt meg, men at så lenge du er til vil du alltid huske meg . ...Wow, aldri tenkt slikt før, nesten så tårene trillet her. Har ikke tenkt slikt før om andre, kun mine barn og mamma ville det vært tøft for om jeg aldri våknet igjen. Ble litt skremt nå.
 Godt mulig jeg tror for høye tanker om meg nå. Men tror faktisk på at vi har satt et spor i hverandres hjerte som aldri vil forsvinne. Han er en av få personer som virkelig betyr noe for meg. Tror han kan si det samme om meg, uten  vite sikkert. Føler meg spesiell ihvertfall.

Over til noe annet, ble for mye følelser og tanker her nå......

Kan huske når jeg var 5 år, fikk jeg skylden for noe jeg ikke gjordet. Ble ikke trodd og ble straffet med å måtte plukke opp all småsteinene som var på plenen. Det kom fra innkjørselen som var av grus. 
Videre på barneskolen startet det at foreldre ikke likte meg. Jeg var en dårlig innflytelse på deres barn. Tvang de til det ene og det andre. Lurte de med meg på alt mulig. Var jeg som fikk de til å røyke, drikke, snike seg ut om natta, juge og å ha sex er noen av anklagelsene. Nyttet ikke å si noe i mitt forsvar, noen ganger gadd jeg ikke å bry meg, noen ganger tok jeg på meg skylden for at de ikke skulle straff. Men jeg fant ut av at sannheten vil komme og vise seg en dag. Da fikk de se det ikke var meg, min skyld. Ikke alle klarte å svelge til seg stoltheten di hadde og si unskyld til meg. Beklage at de nektet meg å være venn med deres uskyldige lille barn var heller ikke alltid lett å si. Men noen gjorde det. Og det satt jeg pris på. Selv om jeg aldri ville klare å like de på samme måte igjen. De har såret meg en gang, så kan så klart skje igjen. Aner ikke hvorfor jeg sa slikt. Hvor kom det fra? Hvorfor fikk ingen en ny sjangse av meg? Så ungt å tenke slikt. Men kan være den tanken kom senere i livet, slutten av barneskolen eller på ungdomskolen?
 Husker ihvertfall at jeg hadde dårlig selvtillitt allerede som 10-12 årsalderen. Har best minne fra da. Husker følelsen jeg fikk om jeg fikk oppmerksomhet fra gutter. Kunne ikke stemme, de bare køddet med meg....garantert. 
Dette ga seg ikke før inntil tre år siden. Da ble jeg glad i meg selv. fornøyd med utseende mitt. Den Gode selvfølelsen og  god selvtillitt viste seg for meg til slutt. Er godt å like seg selv faktisk.

Men vandrer av gårde nå. 

Hvor mange foreldre var det som jagde meg av gårde?....tenke litt .....
Foreldre til Renate, Til Thea, Til Kine, Til Therese , Til Miriam ?, Til Tom. Er de jeg husket nå ifarta. Ser nå at alle de var mine bestevenner i flere år .Sitter med følelsen at det er mange, men kun for en  kort tid trodde som trodde jeg var en dårlig person. 

Sitter idag med tanken av at ingen liker meg fakstisk. Kansje med en gang de blir kjent med meg, men endrer mening lenger uti vennskapet?
Slik har jeg tydeligvis hatt det i hele mitt liv.
Og jeg lurer på hvorfor? Hva gjør jeg eller sier som er så galt? Hvorfor vil ingen prøve å fortsette å ville ha meg som venn? Å ikke bare gi slipp på meg så fort? Hvorfor blir jeg ikke trodd selv når jeg blir spurt og forteller sannheten ? Fikk spørsmål hvis det ble sagt noe positivt om meg, det var vanskelig å tro på. Hørte de noe negativt om meg, stilte ingen spørsmål ved dette, men trodde faktisk på det. 

Ser jeg så feil på meg selv? Oppfatter jeg meg selv på en annen måte enn hvordan jeg egentlig er? Er jeg  snill og hjelpsom, med et godt hjerte? Eller er det bare jeg som innbiller meg selv det? Er jeg egentlig slem, manipulerende og bare juger? 

Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Har ingen ved min side. Ingen som stiller opp eller hjelper meg. Ingen som tror meg, tror på meg . Så mange som snakker stygt om meg, som ikke liker meg. Som tror på andre istedenfor meg som kansje var din bestevenn og burde stole på meg og ikke rykter. Hvorfor er det slik? Vet ikke hva jeg gjør galt og kan da ikke forandre meg heller. Kan ikke endre meg om ikke noen kan si meg hva jeg må forandre på. 

Herregud, jeg klikker snart. Må nødt til å legge disse tankene litt bort. Bare tynger meg og hjelper overhodet ikke til med å få meg opp av søla.

Ting , livet. ja, stort sett alt var lettere på mange måter når jeg ikke brydde meg eller når jeg holdt øynene igjen. Når ingen kjente meg, lot de ikke. Hadde ingen stemme bare hjalp alle. Var for snill og sa aldri nei. 

Det er sinnsykt tungt å ha en stemme, en mening, si nei, tenke på meg selv først, ikke gi meg, ikke la noen overkjøre meg og tråkke på meg mer. Jeg gjør kun det jeg vil gjøre. Har kun mennesker som jeg ønsker å ha i livet mitt. Knekker sammen titt og ofte, men jeg nekter å gi meg. Vil da bare kjempe enda mer , bli enda tøffere og mer likegyldig ovenfor andre. Nok er nok. Jeg har like mye rett  som alle andre .


Er blitt slik jeg er idag etter ha møtt så mange forskjellige typer mennesker på min vei. Lærer hele tiden om mennesker . Leser alle jeg møter og ser. Og nå etter å ha blitt fucket med over så lang tid var det nok. 
Jeg tror ikke på noen mer. Tror alle er falske til det motsatte vises. Stiller spørsmål og tviler bestandig hvis noen er snille eller viser godhet. Sluttet å gjøre noe hvis jeg ikke vil. Er ikke hjelpsom mot andre mer. Bryr meg ikke om hva andre tror om meg. Er kun om de som er meg nær som betyr noe. Mange mennesker på jorda eller ihvertfall mange av de jeg har møtt kan bare dra en viss plass. Bryr meg virkelig ikke om det skulle skje dem noe fælt. 
Bare mine og jeg har det fint, kun det som teller.
Ja, jeg ser hva jeg skriver her. Er blitt en kald, egoistisk og følelsesløs Bitch med et hjerte av is. 

Men det er dere som har gjort meg slik. Så tusen takk....

Del 2: av hvorfor snille opplever dritten...+.Bilder

 

Fortsettelse 

Like i said im not perfect

but im a good person

i dont deserve this

this behavior of other

the hate, the bad rumors, the backstabbing, the hatefull words, 

So i am pretty much alone 

I dont have many left

i have to figth and stand up for my self to everyone

people are one thing

what they do is their thing

but think a little bit 

its my children that suffers the most

i can handle it

i have figthing alone against people and everyone else

childserveses, schoolnurce, court

just to name some of them

with everything else on top of this


 

why?

i is enougth know

please

you think you won?

you think you know me?

you think im weak?

Oh, sweety

You have no idea.

I am not weak and you dont know me at all.

I dear you to walk one day in my shoes and a few hours in my mind.

Then you see how fucking strong i am 

and the best part im still alive 

I havnt given up

never


 

i know the truth

 i know what happend

not you


 

Every person has their own story

be kind to them

smile to a stranger

say good words to others

live your own life

and let others life be

take care of your own

my life is not interesting

but if you want to talk about my life 

be my gest

i dont care about others life

about your life

i have enougth with my self and the people i love 

i dont hate, dont take revenge or make you the story of my day

i do whats best for me and wish my loved ones the best

trying to embrase the small good things in my life and tell those who matter i love them

See the positive in my life 

not the negative

i will not have the life i once had

fulled with sorrow and negativity

Cause now i have finally experianced

love, happiness, kindness, 

for the first time in my life

So even if i dont understand why good people get the worst in life

i wont let that thear me apart

never

i will keep my smile

my good heart

my wish to live this life

im am going to use my bad life to something good.

Help others

Help others so they dont have to experiance this

so someone can get help early on not as an adult

i would like to teach others what i know and have gone through.

So i can learn them 

and hope it dont happens to them


 

My life isnt a waste

my pain 

is not for nothing

it can be used for good

thank god

next is to find out how


 

Im done now

it was a lot

 i know

please talk good about others

you never know what they been trough

and 

i can tell you this

its a fact

think before you speak

words can hurt and destroy another person

thats no fucking bullshit

and everything you say can be written down somewere

and that will never ever go away

like this

those words you said about me to the nurce to my children

only one sentece, in the heat of the monment

that will haunt me and my kids for ever.

think about that


 

we can all say things we dont mean

because we were just not good at the time

but the helth system, familyguidense ol ol

dont see that

they wrigth everything down

everything

and will always haunt and follow you 

there is nothing you can do 

cant take it away

words hurt

words ruin

words destroy

 

 

Hei, dette ble mye lenger enn jeg regnet med. Det er fordi dette er noe som er så viktig for meg. Hvordan mennesker behandler hverandre. Håper du vil ta de tid til å lese ,da må jeg si : tusen takk.

Her er bildene jeg tok med, men måtte ta bort pga. for langt innlegg. Så jeg flyttet bildene på en egen side.

Jeg skrev en gang på barneskolen, som henger ved meg enda:

" Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg"

Tusen takk om du leste hele dette og på engelsk i tillegg. Beklager skrivefeil, men håper du skjønte det lell.Hilsen en jente som har blitt fratatt alt og må kjempe mot alle , kun fordi det fins sjalusi og at ikke alle tenker i det hele tatt om ordene som kommer ut :(
Spesielt fra de personene som deres mening og tanker betyr enormt mye.

del 1: Hvorfor er det de snille som må lide og ha det vondt?????????

Bully and hated

Happens to the good people

The nice people 

The people with a good heart

Happens to the people who only want to see good and do good

Sad

Its the violent people

The one with hate in their heart

The people who bully and do harm to others

Its the narssessistisk that rules the world

Its the hatefull people everyone follow

Even though they dont want to

Inside they want to say no, its wrong, dont do that, i dont like it, i hate all what you do and stand for.



So why?

Why?

 Dont we listen to our inner voice?

Do what we want to do

Do what we wanna say

Do what we belive in 

Do what we think is importent and think matter

Why the Hell do a good and kind person, with so many wonderfull wishes for this world , nature, animals, children, humans never say a word out loud?

The good cant win if no one will speak out loud to the hatefull ones.

They will of course win.

I have been silent

I can still be silent

But i have learned something

You all know this

One person alone cant do anything

Like one snowball cant do any damage

But if we stand together and talk and dont let anyone walk over us again

Never let anyone keep our mouth shut , our meanings and thougths silent in our own mind.

It have to stop

We have to talk

We have the rigth to say what the fuck we want



Why dont we?

We are still silent

We are still afraid

But, what are we afraid of?

We are free

We are so lucky

We live in a free country and everybody can speak and say what ever we want.

We can post on Facebook everything we have a passion for

I am free walking on the street

No one knows what i do on my computer or telefone

I am free and my life is personal and private



Really?

Do you really belive that?

We live in a prison whitout bars and guards

We live in a prison 

We are being watched all the time

We have no personallife

Nothing we do is private

They controll and watch us 

They have always done that

But know its easier because the technoligy today

I can see it

There are more people who can see it

And if we talk 

then even more people will realise that

The govurment cant stop us all

they cant make up a lie if we all see what they do



Take your eyes away from the TV

Stop beliving everything you hear and see

Look closer

Ask questions

Read and learn about everything

Dont trust that there is only one thing that is true and rigth

Wake up

Really Listen

Really look

Think for yourself

Stop beeing a sheep and follow what everyone else do and say and have the same meanings

Or this one

Many people seems like they dont have their own meaning, thougts, belives or voice

Its so sad



Why is it easier to follow the sheep leader ?

Why is it so hard to take your own way

Even if no one will walk with you

Stand out

Do your own shit

Say, talk, and scream out what the fuck you want

And never back down

Dont give after no matter how hard it is

Trust me

It is worth it

so worth it

Finally your spirit will feel free

You feel free, happy and wonderfull inside

Its liberating to stand up for your own thing

I dont meet many people how are free

But i see that moore and moore stand up for them selves

That make me glad

But people are afraid to stand out

I feell sorry for them

I dont hate them

They dont know better

Only that they miss the oppurtunity for a better life and peace in the soul



Let the haters hate

Couse they dont understand

They dont see

They are brainwashed

From birth we are being pogrammed to belive, say, live what they want us to do

Call me crazy

Lock me in

Thanks to no television anymore

I am free

So free i can be in this world though

Because we are not free

You will know that when you start talking

When you go away from the sheep road

When you wright your passion on the computer

When you say your meaning on Facebook

The only free place online, where noone owes you

Where there still are free speach

Where you can post everything you want

But 

One thing to remeber i found out

Talking to real people

Very few people belives what youtube presents

are real

are true

Youtube is one of the few places left that say the truth

But most of us think is funny, bullshit, pranks, unreal

They laugh when i tell them were i got the information from


I dont understand this world

I dont fith in here

I love animals and nature

But humans not so much

I feel sorry for my children

I cant say or do anything that isnt in the schoolbook

Hard when i see them so currious, asking questions, seeing behind things, 

They wonder 

They are not sleepy sheeps that walkes with the herd

They want to go their own way

But i cant let them

I cant answer them, or learn them anything

Then i will lose them

I m the crazy one

I should been medicated

In therapy

Loked in psyk



I dont care

I am me

I belive and say what the hell i want

I can say

please let evil and haters get what they deserve

Let the good ones come out and live like they deserve

No more hate 

Dont let the good people live with pain, hate, and with no trust in their words



I know that i dont deserve the shitty life i have lived, and all the hate i have had to tolerate 

I am not perfect

i do many mistages and i can do and say bad things

im only human

we all do that

no person are so perfect



I ask my self this question sometimes

after all the shit i have had in my life

after meeting so many cruel and evil people

after never getting favors or help back

After stabbed in the back from once beeing my best friend

Why?

Why do i still want good for others and not pain

why is my heart good and not icecold  

why dont i take revenge

Why am i not become what they have done to me?

Why dont i wish my enemy the pain i have lived?



I study people

i read people

i can set myself in their shooes

i can see things from their eyes

I dont hate people

i feel sorry for many of them

im courrios of why humans do, think, say, behave the way they do

i will never understand them 

but its a thing that interrest me

Since i was a little girl

when i started to read people

so i could se who to trust or who will hurt





 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
lillestine

lillestine

33, Arendal

Hei :) Velkommen hit om du klarte å finne fram...jeg deler ikke denne bloggen slik at flest mulige mennesker kan og lese den.... Jeg er ei sørlandsjente i tredve åra. Dette er min andre blogg da jeg ikke kommer inn på den bloggen jeg har opprettet lenger...veldig surt....men kan nå starte på nytt :) mange innlegg er kopiert fra den andre profilen min. Min blogg/ innlegg handler om alt mulig, det som intresserer meg og er opptatt av. Ting som jeg har opplevd eller opplever. Har ikke filter og Kan derfor skrive om alt jeg vil og interesser meg eller gjør meg sint. Kan bli lange og ikke alltid like forståelig....men jeg har borderline, og da kan jeg skrive med litt fantasi og morroheter... kos deg med lesingen som ikke handler om mote og interiør ----

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits