Et helsikes tema å snakke åpent om,men noen må....

Så det som igrunn er ulovlig å snakke om.....

Barnevernet i Norge....

Hvis ikke noen snakker høyt om det, vil det heller aldri skje noen endring.

Det vil bare fortsette slik som nå, inntil mange nok sier ifra...

 

 

 

Dette er er noe jeg kan si mye om. Men jeg vet ikke hvor eller hva jeg skal si først. Så blir bare noen tanker i første omgang.

 

 

 

Inntiil  jeg selv ble kjent med Barnevernet, trodde jeg de var der for å hjelpe. Trodde de gjorde godt. Hjalp barn som levde i vold, misbruk og ikke ble tatt vare på. Trodde de kom inn i en familie og følgte de over en stund for å se hvordan det virkelig var. At de hørte på alle, mor, far, familie, skole, bhg osv. At de var nøytrale og ga en vurdering utifra alt av informasjon de fikk .

Jeg heiet på Barnevernet, fordi vi hadde to fosterbarn da jeg vokste opp. Og de trengte å få et annet sted å bo enn hos foreldrene. Så bare de gode sidene og artikkler med happy ending. Som : Barnevernet hylles av å oppdage at lille Pernille ble daglig utsatt for vold. Hvis de ikke hadde kommet da de gjordet, kunne utfallet blitt fatalt.

 

Men realiteten, den er desverre ikke slik. Jeg ble fullstendig tatt på senga . Er dette slik Barnevernet faktisk jobber?

Herregud!!!! 

 

I mitt tilfelle!

Det jeg ikke visste da, fordi jeg ikke hadde vært i kontakt med di før var:

At de hadde allerede bestemt seg før de ringte meg og hadde møtt meg.

Jeg trodde de ville:

Høre på meg, spørre meg om det de ville ha svar på, gjøre en grundig undersøkelse på de 3 mnd. de sa , høre på alle parter, være nøytral, Hjelpe barna og meg hvis jeg trengte det. Gjøre tiltak om det var nødvendig..

Men dumme dumme meg.

Jeg snakket, jeg åpnet meg, jeg gjordet alt de ville, samarbeidet.

Det var fullstendig bortkastet.

De hadde allerede før før de ringte og møtte meg gjort opp sin mening.

Jeg var en dårlig mamma, barna hadde det ikke bra hos meg, de måtte flytte bort fra meg. 

Ingenting jeg gjordet var bra, de fant alltid en grunn for å ødelegge det jeg gjordet riktig.

De gikk etter sin egen personlige mening, de tok parti, ville ikke høre .

De lurte meg, nesten manipulerte meg, hånte meg på en måte. Ga meg falske forhåpninger. Var kjempe hyggelige mot meg, viste forståelse, de ville hjelpe meg og barna på alle måter .

Det var der jeg var godtroende og gikk rett i fella.

 Imens jeg trodde dette, gikk de bak min rygg.  Uten min vite, jobbet de for å sørge for at barna skulle bort fra meg. Koste hva det koste ville, fikk hvem de ville å¨sitt lag. 

Er helt utrolig hvor mye makt Barnevernet har, eller tror de har Og det tror flesteparten av oss. Flesteparten av oss er redde for Barnevernet. De har jo makten til å ta fra oss de kjæreste vi har: barna våre.

Hvordan skal man stå imot dem? Deres utsagn er mye sterkere og tas på alvor. Hvem skal tro en alenemor til to barn, som ikke kan samarbeide med barnefaren, jobber ikke og er psykisk syk ? 

Hvem som helst kan levere inn en bekymringsmelding . Og det som står der, er visstnok sannheten.

Det to barn sier, er visstnok sannheten.

Det en sint og sjalu person sier, er visstnok sannheten.

De trodde på alle andre meg. De ville ikke høre på meg. De ville ikke se hva som var bra, men lette betandig etter noe som kunne være negativt.

Ingen familier er perfekte......Ingen......Alle gjør feil...Å være foreldre er den tøffeste, vanskligste jobben som finnes. Det finnes ingen fasit bok, alle barn og foreldre er forskjellige. 

 

Jeg var så dum som ba om hjelp da mit andre barn ble født. Jeg trengte råd, jeg trenge noen å snakke med. Lite visste jeg at det blir skrevet ned . Alt blir liggende i journalen min. Og det blir og kommer alltid til å bli brukt meg.

Alt som andre sier, blir skrevet ned og vil forfølge meg. Hva noen sier i sinne eller sjalusi eller kansje som en fleip, blir skrevet ned og aldri glemt.

Folk må tenke litt lenger, tenke på hva konsekvensene av hva de sier blir.

Det kan ødelegge fullstendig . Ødelegge og skape problemer som ikke var der før.

 

 

Det endte opp med rettsak. Som gikk i mitt favør. Glad ja, men ikke lykkelig. Det gikk utover to små uskyldige barn. 

Dette skjedde i 2013, og mye har skjedd siden da. 

Vært nylig innom Barnevernet igjen, men denne gangen tok det lang tid før de tok kontakt med meg, så jeg visste ingenting. Og da jeg omsider fikk vite noe og kom inn  til samtale , endte det der. 

ARG!

Hvis det er noe, hvorfor i helvete kan de ikke ta kontakt med meg så de kan få svar på det de lurer på? 

Har de bare et hat for meg og vil heller høre og tro på det andre sier enn å snakke med meg og få sannheten?

Dette er bare noe av det som har skjedd meg. Jeg sier ikke alt fordi det er ikke viktig for dere og jeg vil ikke snakke om de andre involverte her.

 

 

Andre har det samme problemet!

 

 

Desverre kjenner jeg til flere som sliter med Barnevernet. 

De bestemmer, de har makten, de kan gjøre som de vil.

For et "vanlig" mennneske er det utrolig vanskelig å stå opp imot de.

Det kan gjøre alt så mye værre. 

Det er vondt å se hvor mye de ødelegger familier, tar barna vekk ifra sin mamma eller pappa. 

Jeg tror ikke de tenker på barna i det hele tatt, i mange saker. 

I svært mange saker hadde det løst seg med bare litt hjelp og råd. Så hvorfor gjør de ikke det?

Jeg vet ikke alt som skjer i andres saker , men ser urettferdigbehandling og maktmisbruk.

Dette er ihvertfall ikke foreldre som fortjener å miste barna sine for alltid, eller kun samvær og med tilsyn 4 ganger i året.

Hjelp barn som faktisk trenger hjelp. Det er desverre mange av de. 

Jeg kan ikke den dag idag snakke med helsevesenet. Da vil det ødelegge for meg og barna. 

Hvor synd er ikke det?

Hvor skal en da få snakke med noen og få hjelp?

 

 

 

 

Tenker på dere alle som blir feil behandlet av Barnevernet.

Som må slite og jobbe mot dem.

Kun fordi dere elsker deres barn og de vil ta de fra dere.

Jeg håper det ordner seg for så mange som mulig.

Det er tøft,men ikke stopp å kjemp for barna deres.

Vit at du ihvertfall har gjort at du kan , selv om dere risikerte å tape.

Da kan dere leve og gå med hodet hevet. En dag blir de store og dere kan fortelle de sannheten om hva som har skjedd.

 

 

Mitt barns hånd når hun sov 

 

 

Denne er på Facebook:

Vi som støtter Vibeke og barna mot Horten barnevern

Lenke:

https://www.facebook.com/Vi-som-st%C3%B8tter-Vibeke-og-barna-mot-Horten-barnevern-724969007616600/?fref=ts

 

 

 

 























 

 

 

All best wishes to you all 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ect- Behandling

Begynnelsen på et "lite og midlertidig " hukommelsesvikt 


Nå er det faktisk 2 år siden innleggelsen på psykriatisk.
Nei, ikke første gang.
Har slitt med depresjon lenge , og gått av og på anti-depressiva.
Jeg kan ikke huske dette, så jeg skriver bare det jeg vet.
Hva min mor har fortalt. Hva min lege har sagt. Skal uthente journalen min fra Psykriatisk , der jeg var innlagt. 
Da får jeg mer klarhet i hva som skjedde med meg der inne.

Jeg var alenemor til 2 barn, nesten 100%. Samlivsbrudd 1,5 år tidligere med barnefaren. Hadde 2 jobber og vi bodde i en bra leilighet . Klarte oss akkurat økonomisk, men det gikk fint. Jeg var en mamma på fulltid og jeg ble satt sist i rekka, Siden jeg ble gravid i 2007 .
 Selv om jeg hadde det vanskelig til tider, var jeg den beste mammaen jeg kunne være for de. Selv om mye er borte nå, så gjorde jeg en bra jobb. Å være psykisk syk og være alenemor til to små er utrolig tøft. Og da i tillegg på toppen av det er jeg helt alene. Ingen hjelp eller forståelse. Jeg ba helsesøtera og legen om hjelp. Det skulle jeg ikke gjort . Så nå har jeg kjempet mot barnefaren, barnevern, lege, helsesøtser, Nav, retten .
Men ja, skikkelig tøft og hardt. Men jeg klarte det. Ble sterkere, mer selvsikker, stod på for mine barn og meg selv. Dette er ikke riktig, og det tillater jeg ikke.


Etter samlivsbruddet fikk jeg det mye bedre. Livet var tøft ja, men jeg var ikke deprimert. Ville ikke dø . Følte glede og kunne ikke vente på hva som ville komme videre i livet. 
Må si at da jeg gikk gravid med siste, høsten 2009. Begynte jeg  å slite med kroppen fysisk. Søvnproblemer, spisevansker, smerter, kraftig konstant hodepine. For å nevne noe. Men bedre å slite fysisk enn psykisk er min mening. 
Etter at vi flyttet, raste jeg ned i vekt. Glemte å spise. Og slet med søvn.

Så i Desember 2013 , trodde jeg at drømmemannen var funnet. Men der tok jeg grundig feil. Dette var starten på et mareritt som jeg måtte være hovedpersonen i.
Så da i Juni 2014 , sa det fullstendig stopp for meg. Han klarte å ødlegge hele mitt liv. Knuste meg så at jeg ikke klarte mer. Det kan skrives om en annen gang.

Ved innleggelsen hadde jeg ikke inntatt mat på ca. 3 uker.  Jeg var ikke tilstede selv om jeg var tilstede. Klarte ikke å tenke eller ta noen avgjørelser. Takk for at jeg hadde min mor der da. Barna reiste midlertidig til sin far, til jeg kom hjem igjen. Hus og alt ordnet moren min. Jeg fikk beskjed om å kun tenke på meg selv nå. Være der inne noen dager, komme meg ovenpå igjen. 
Så ble det slik at jeg skulle være der lenge. Deretter flyttes til en døgnpost, Post C. Og være der til en ser bedring. Før jeg kunne dit, måtte jeg spise mat igjen, regelmessig.
Min mor vet lite om dette, da hun ikke fikk beskjeder. De overkjørte henne, og tok beslutninger. Vet ikke om jeg skrev under på noe, eller hva som ble sagt og gjort. Men det ble avgjort at jeg skulle ta ECT- behandlig. 9 ganger , tre ganger i uken. 
Og da var det takk og farvel til hukommelsen.
Midletidig sa de.
Det går over, bedre etter noen timer og dager. Og innen 3 mnd skal det være normalt igjen. 

Jeg har blitt seksuelt misbrukt i barndommen.  Av den grunn har jeg vært veldig intressert i psykiske problemer, atferder bl.a. Jeg leste og lærte meg alt det jeg kunne finne helsen vår. Artikkler,innlegg forskning og andres opplevelser. Jeg vil vite og er en veldig nysgjerrig person. Begynte på helse på Vidregående. Hadde det ikke vært for at jeg lukket meg inne, kunne jeg gått videre på skole. Blitt psykolog, helsesøster. Noe som innebar å hjelpe andre. Spesielt barn ville jeg jobbe med. Ta min vonde opplevelse og bruke det til noe godt. (skrev dette på inntroen og)   .Hjelpe andre slik at kansje et barn kan reddes fra noe slikt. 

Så det da som gjør vondt her. Er at jeg vet at jeg kan alt om misbruk, psykiske lidelser, medikamenter, sinnet og hjernen. Om kroppen. Jeg vet jeg kunne alt det, men nå er alt borte. Når jeg nå leser på dette , er det helt nytt. Kan ikke huske noe av det. Kan ikke tro at alt det jeg leste dengang , plutselig har blitt utdatert og alt nå er fra en ny forskning? Jeg skal vel ikke trenge å gå tilbake på skolebenken og lære dette på nytt? Man glemmer ikke bare ting man er så intressert i ? 

Lurer kansje på hvordan hukommelsen min var fra før...
Ja, glemte ting. Var ukonsentrert.  Men jeg klarte å få greie karakterer på skolen, jeg var god i jobbene jeg hadde. Jeg var sosial og tok vare på hesten min hver dag. Sev om jeg slet inni meg i perioder, har det overrasket flere. Jeg så glad ut. Jeg fungerte bra for alle som så meg. 
Og livet ble enda bedre da jeg fikk en kjæreste, kjøpte hus sammen , fikk to barn, hadde hester, jobbet. Og ikke minst jeg husket fortsatt livet mitt og det jeg har opplevd og lært. 
Jeg var ikke en dum gullfisk som nå.


Det aller aller vondteste med å miste hukommelsen. Det er at jeg har mistet det mest dyrbare jeg hadde. Nemlig minnene med barna mine. Om jeg leverer en melding til NPE og saken min faktisk blir godtatt og jeg får erstatning. Ville jeg gitt fra meg alle pengene mot å huske alt igjen. Ingen penger i verden er verdt det.

Jeg har måtte fortelle mine barn om hva som skjedde meg meg. Så di kan forstå litt på hvorfor jeg er slik osv. Denne sitter dypt, for det var så vondt i hjertet når jeg snakket med mineldste om ECT. Å si til et barn at mammaen din husker ikke så godt lenger. Jeg klarer ikke å huske lenger alt vi har gjort. Det tok litt tid før de klarte å ta det innover seg, etterhvert som tiden gikk. Opplevde de meg mange ganger si : jeg husker ikke. Så en  dag kom sønnen min. Mamma, jeg vet hvorfor du ikke husker lenger. legen har gjort noe inni hodet ditt som har tatt bort husken din. Men, mamma det går bra. Jeg skal hjelpe deg å huske jeg.

flaut og sa lite .Ingen jeg kjenner har opplevd dette. Fant ingenting på nettet. Ingen hjelp hos legen. Ble ikke forstått eller tatt på alvor. -Jaja, å glemme litt er vanlig og går fint. Bare skriv ting ned du.
Til og med den dag idag har jeg ikke klart å få andre til å forstå. Så det er mye jeg har holdt for meg selv. Ingen vits i å si noe allikevel.Blir bare sett dumt på eller med store spørsmålstegn i øynene og sier de ikke forstår. Gitt opp.
Inntil idag, kom i kontakt med en facebook gruppe. Snakket med 2 andre som er i samme båt. Så ta den HelseNorge. Jeg er ikke den eneste lenger. Jeg vil gjøre noe . Informere og lære andre om ECT. Det er bare svada at ikke hukommelsen kan svekkes betraktelig for alltid. 

Hvorfor tier de så om dette ?
Hvis det er stor sannsynlighet, hvorfor skal dette da fremdeles utføres ?
Er det for å gjøre oss mennesker inkometente?
Dette er nødt til å kommet inn flere meldinger om dette til leger, psykologer og NPE. Så jeg vil vite hvorfor de tvi holder på kun korttidshukommelsesvikt?
At dette er en utrolig god og effektiv metode med mange positive tilbakemeldinger? 
At det var vellykket og fungerte?

Av og til tenker jeg, hvorfor er jeg fortsatt inni helsevesenet? Hvis jeg bare får riktig hjelp og behandling , kan jeg være fin og ute derfra ganske fort. Jeg vil ikke være psykisk syk. Jeg vil leve jeg. Fungere i hverdagen. Og ikke minst bli en mamma igjen.To år siden de reiste ut min dør, og de har ikke kunnet flytte hjem igjen enda. Jeg har mistet to år av dere liv og også mange minner med de.
Hjerteskjærende.

Jeg klarer ikke følge min eldste sønn en gang i hva han kan. Nå skal han opp i 4. Klasse. Han lærer meg det han vet. Som jeg vet jeg kan og burde vite. Det skal ikke være slik.

Jeg fikk sagt mye på videobloggen istad, og godt er det. For nå surrer jeg veldig. Har så mye jeg vil si,men vet ikke hvordan . Håper å kunne få hjelp til å skrive dette bra senere.

Jeg er nå veldig asosial, hvis jeg har mulighet vil jeg helst være alene. Da har jeg det litt bedre. Jeg blir ikke påmindt alt jeg har glemt, slipper å lære enda mer nok en gang.
Slipper å spørre om hvem gjør hva og hvor er de, om mine egne nære familiemedlemmer.
Kan ikke huske noe særlig av min bestemors bursdag nylig. Bare et par glimt, dukker opp nå. Hva ga jeg henne i gave? Hvor gammel ble ho? Hvem var alle de som var der ?

Jeg var sammen med barnefaren fra 2005 -2013. Det er mange år. Så hvorfor sitter jeg igjen nå uten så mange minner. Når jeg leser i ting jeg har skrevet fra vi var sammen, ser jeg virkelig hvor galt det er.

Til og med eksen min som prøvde å ta livet mitt, som voldtok meg, slo meg og gudene vet hva er nesten borte. Leste i boken jeg har om han. Måtte skrive ned alt så politiet kunne få det. Det var jo mye værre en jeg husker. Det er jo vel å bra. Men jeg vil ikke glemme. Vil lære av det. Vil ikke stå helt målløs og ikke kan svare når noen spør hva som skjedde.  Den mest ondskapsfulle jeg noen gang har møtt bør jo huskes livet ut?

Bør jo huske ...jeg vil huske...dette er så jævlig vondt.  Jeg føler meg som en oppegående person med alzheimers. Mange sorte hull. Store deler av livet mitt er glemt. Bare små glimt igjen. Kan ikke gjennfortelle noe som har skjedd. tar feil dag, år, hvem som var der, hva som ble sagt eller gjort. klarer ikke å fortelle fra start til slutt . Jeg virrer mye fram og tilbake , plutselig vet jeg ikke helt hvor jeg er eller hva jeg skulle nå. Sliter med å huske hvem jeg har vært bestevenner med. Husker bre noen få jeg har vært sammen med. Andre har kommet ut med at jeg har vært sammen med en. Jeg vet ikke, fortell? Var han grei? Hadde vi det fint? Hva skjedde? Dette vet min mor liksom bedre enn meg som tydeligvis var sammen med han?

Det værse er at jeg nå må stole på folk.Jeg må stole på at det de sier stemmer. Derfor er nå jeg omringet med veldig få venner og familie. Når oen sier hva jeg har gjort eller sagt eller slik skjedde det. Og jeg er fullstendig blank i hodet. Hva skal jeg da gjøre?  Jeg må tro at de nære rundt meg forteller sant. Det er en utrolig rar følelse. Å  tro på noe andre sier som du overhodet ikke husker noe av. Jeg glemmer avtaler. Jeg glemmer noe jeg får beskjed om bare kort tid siden jeg skal gjøre. kommer en tanke opp, må jeg gjøre den tingen med en gang ellers er det borte. som husk å skrive melding til han. husk å ta opp brød til imorgen. jeg lever rett og slett her og nå kan en si. Hva som er vært er nesten borte. Imorgen vet ingen hva som skjer. Derfor er jeg glad i dyr. De lever også her og nå. Men sikkert fint å? Selv om jeg har sett friends, the simpson og the family guy utallige ganger er det likevel nytt for meg . En serie jeg ser på nå, klarte ikke finne ut hvor jeg stoppet sist. kikket og kikket om jeg kunne finne tilbake etter noe kjent,men nei,så bare satte på play der det var gøy. Ser på frost med minstemann,  uttallige ganger, om og om igjen,blir jeg spurt vet jeg så vidt hovedrollene. Vennene til barna?navn? Hvem er ansatt i bhg? Hvem er dette som er på min venneliste? flere ganger må jeg lete gjennom vennelista for å se om jeg kjenner igjen på bildet en person jeg skulle snakke med, for så å lære navnet. det vennen mine forteller om seg selv burde huskes,men jeg må spørre på nytt.hva jobber du med? hvor gammel er du? er du sammen med noen?
Herregud!!!!
Jeg må tenke veldig for å finne ut sist jeg spiste, hva spiste jeg og hvor mye? når sov jeg sist? hvor lenge? når var jeg ute i frisk luft sist? snakket med de og de i det siste? hva gjordet jeg i går? eller var det i forrigårs jeg var der eller der ja? 
Nå går det bedre med å ha moren min og barna rundt meg. Jeg føler meg mer forstått og det er helt greit å ikke bli med på noe nytt eller om jeg må spørre om noe jeg burde vite. Er ikke helt der enda, sliter med den biten. Kan jo ikke spørre min egen lillebror om mine nevøer. Det burde vært soleklart at jeg husket. 

Nå gir jeg opp for idag. ble vare surr i alt nå. trenger hjelp. kansje se om noen av de på den gruppen kan svare meg på noen spørsmål?

Er jeg den slemme nå siden jeg smiler ?

 

 

Er jeg den slemme nå siden jeg smiler ?

Så utrolig godt å smile og le litt etter mange tunger dager. Godt å kjenne glede igjen.

Eller kan jo ikke kalle det glede.
Jeg er ikke en ufølsom jente.

Men idag ,plutselig. ..Ble jeg klar over at det fins noe som heter karma :)
jeg elsker karma. bare lene seg tilbake og nyte livet. det vil slå tilbake på personer som ikke har oppført seg alltid. 
en dag skjer det...
bare ha tålmodighet...
vet aldri når en opplever at det fins karma.
uker eller år...

Er jeg den ikke så snille nå ? Fordi jeg koste meg og smilte?
han har  det ikke noe særlig nå...
så syk ut....
sliten...
utseende så jo ikke ut...
Han virket så ødelagt. ...
overhodet ikke slik jeg husker han...

Uten å godte meg for mye. For jeg vet ikke hva som ligger bak dette syke utseende hans.
og det han gjorde var ikke alvorlig.  Bare nok et bevis på at mannfolk ikke respekterer jenter. sex er alt vi er til for. Kun for å behage menn og Gjøre som de vil.
trodde han var anderledes.
Eller visste ikke,men trodde det. Han Ga ut det inntrykket. Så ble paff og visste ikke hva jeg skulle Gjøre.

Dette skjedde : 
(endelig tenker du ...men jeg hadde så mye å si først )

var sånn 18-19 år , full på byen og bare hadde det gøy.
Så vil jeg hjem...men ingen sjåfør ikveld. 
Så jeg tenker at det bare er å begynne å gå. Kommer ikke hjem av å sitte her.
Etter meg kommer en innpåsliten utlending og vil slå følge siden vi skal samme vei.
samma det sier jeg ...
Jeg vil bare hjem...Er litt små full ja..så hjem til senga mi :)
igrunn en harmløs fyr inntil vi kommer inn I tunnelen og han drar meg inn bak generatoren. 
Gikk så fort alt sammen...
plutselig satt jeg på bakken....
plutselig var kuken hans I munnen min....
videre : 
Jeg nekter og han prøver å holde meg fast.  mens han jobber for å få den inn I munnen min ...
Litt av et syn om noen så på :) jeg bader rundt I all eksosen inni der...mens han prøver febrilsk å få meg til å smake på tissen hans...
(nå er det så lenge siden, og jeg må le av mye som har hendt. Dette er en ting. Jeg syntes ikke det var greit da,men idag bare ler jeg. Ja kjipt,men ikke noe alvorlig og satt ikke spor)

etterpåklokt spørsmål til meg selv:::: 
-hvorfor beit jeg ikke ??????

etterhvert kommer meg unna og ut. Han stikker fort en annen retning. 
vil ikke gå hjem alene lenger så prøver å få noen til å kjøre meg hjem. 
fikk.  - ja ! siden han var ferdig på jobb og var på vei hjem.
-*jippi* tenker jeg.. 
Ja jøss. ...
teite meg som tenkte noe annet ....
Er en mann vi snakker om..

kommer hjem å ser meg selv I speilet... 
full av eksos ...
ser overhodet ikke ut...
ser ihvertfall ikke pulbar ut...
etter å fortalt han på veien hva som skjedde....

Hva Gjør man ikke når slikt skjer?

selvfølgelig er det bare å ture fram og Gjøre som man vil...
joda han skulle ha sex...
etter å se meg slik....
etter å hørt hva som akkurat skjedde. ..
I tillegg full...
Er flere år yngre....
og Må ha fri vandelsattest på jobben sin (tror jeg..Nei ....oi ble veldig usikker nå)

men tro det eller ei....Jeg lo godt inni meg... etter en kveld jeg vil glemme ...etter disse "opplevelsene" med to menn..
så lo jeg ....
husker jeg... 
rett Før jeg sovnet..

Han hadde den minste tissen jeg noengang har sett.
Som min lillefinger...
kjente den ikke...
kjente bare den lille tykke kroppen hans...
og han nøyt det... Åh så godt...
så etter kansje 1 min I himmelen med mini tissen...
så fikk han orgasme...
så glad....
kler seg og går...

Et spørsmål !♧ ? blir man voldtatt om en ikke kjenner tissen ? 
-#joda,vet jo at en blir jo det . Men når man ikke kjenner den ? 
andmelder en det da?
holder det ikke å snakke litt høyt om det hvor en enn går  ?)

håper du fikk bilder I hodet ditt og sitter nå å ler med meg mens du leser...

Jeg har aldri klart å se på han ordentlig igjen...Tenker bare på mini tissen hans...
stakkars framtidige kjæreste. Om han er heldig.

seriøst dere...enige nå ?
størrelsen har ingenting å si. Det er hvordan de bruker den som teller. 
Min erfaring ihvertfall. 
Men et sted går grensa for meg.

Se for deg denne situasjonen :

en kveld,funnet en date.
Er så glad...
går ut en dag med en fyren og blir bedre kjent med han. 
ser at vi har funnet tonen og liker hverandre..
Vil ta det videre. ..
og oppdager noe lite komme så vidt til syne når buksa går av....
en bitte liten tissemann. ...
På størrelse med lillefingeren...
Du kjenner den ikke ...
Ingen tilfredstillelse. ..
og ingen følelse av å hatt sex..

Nei, hadde sagt Adjø. ..
spiller ingen rolle hvor snill han var....
eller hvor mye penger...osv

vinker Farvel. ..♧♧♧

Om noen leser dette ...
som ville blitt .
om du hadde valgt motsatt av meg. 
legg gjerne igjen en kommentar på hvorfor. 
Alle er vi forskjellige...
så gøy å høre andres tanker og meninger.

nok surr fra meg om dette ....
God helg til deg :) :) :) 

 trodde jeg allerede hadde truffet på verdens mest loco person...men neeeeeida...

 

 

trodde jeg allerede hadde truffet på verdens mest loco person...men neeeeeida...


OMG ....PLEASE GIVE ME

 

TO HANDLE CRAZY HUMANS............

 

 

Menneskesinnet er fasinerende igrunn. det er så mye å lære, og en blir aldri utlært. dukker alltid opp noe nytt. Men det fins noen som virkelig er så syke at de må få hjelp. Jeg hater ikke, selv om jeg blir hatet og får really insane meldinger. Jeg syns heller synd på de. Og gjør meg bare mer nysgjerrig å lære om psyken våres.

 

Ifjor klarte jeg å bli sammen med en jævla asshole. manipulerende, farlig, sykelig sjalu og psykopat. av å være sammen med noe sånt har faktisk lært meg mye. Kan ikke forklare,men jeg ser  og leser mennesker jeg møter på en ny måte. jeg hører på hva som blir sagt. jeg ser på øynene, hvordan kroppspråket er.

det har gjort at jeg ikke stoler på noen lenger.  er skeptisk  til  jeg ser at det er en jeg kan stole på så , så mye jeg klarer å stole på noen.

 

ei jente som er så utrolig lik meg, trodde jeg.

hadde det koselig og likte henne.

satt å pratet i  munnen på hverandre og forskjellige temaer, men vi hørte på hverandre fordet.

så plutselig kommer den jævlige sinnsykt lange meldingen, ut av det på. så mye stygge ord. det kokte inni meg , så begynte å svare på hver eneste ting. lang ble den.

dagen etterpå sa ho unskyld og syns det var fint jeg svarte så mye. som jeg, så tar det litt av når det blir for mye i hodet. vi ordnet opp. jeg reiste til henne flere ganger, vi hjalp hverandre, lo og masse koselige samtaler. snakket om meldingene, men det var vi ferdige med nå.

så utrolig mye  koselige ting som hun som meg og jeg tilbake.

hun fikk låne litt klær av meg(hadde ikke så mye)

så fikk eg låne av henne, ble en del  , så ho tok fram koffert og hjalp meg til bilen med alt.

så satt jeg da hjemme ikke lenge etter å skrev ut "sangen jeg har gitt" henne . med det et ark  med utklippete hjerte og gode ord til henne....

så imens så kommer det inn en melding fra henne....

jeg ble paff...sa vel wow og bare gapte....

hadde det rablet fullstendig for ho? satt for kort tid sden og var gode venner, så kommer denne ondskapfulle jævlige meldingen med bare løgner...

med en liten "skjult" setning om selvmord og jeg. seriøst?  ville ho og håpte jeg skulle gå å ta livet mitt nå?

men må skuffe deg frøken....

JEG HADDE ALDRI TATT SELVMORD PGA. ET ANNET MENNESKE!

ingen er verdt å dø for, spesielt ikke fra sprøe folk. Nei, jeg blir bare sterkere, så takk.

Jeg ler altså...ja hadde det skikkelig tungt og hadde nådd bunnen før dette. men den meldingen gjorde at jeg bare ble sterkere og  mer vilje på at jeg vil leve.

som sagt jeg leser folk, og  jeg har hatt tanker om  ho lenge,men var vanskelig å finne ut av hva det var.

for noen dager siden fikk jeg se  noe, og som jeg visste ...

hun ville ha min fyr.

så ho har skrytt meg opp i skyene og drittprat om han. så omvendt , han var så super,men negativet om meg.

en enkel klassisk måte å ødelegge på. en av oss går og da får ho kaste ut stangen og bare hale han inn....

men har du tenkt på vidre da?

vil han ha deg?

 

om det  ikke har skjedd noe mellom dere fra før med vennskapet deres etter så mange år, hva får deg til å tro det vil skje nå?

jeg levere tingene, men ingen forklaring, ikke noe brev som følger med.  gidder ikke bruke tiden min på å forklare meg, "unskylde meg". har ikke gjort noe galt, har ren samvittighet og en god vennine. så det er ditt tap , ikke mitt. og nytter ikke å komme å si unskyld engang.

du trenger  hjelp, nå!

ja så fikk jeg en ny opplevelse av hvordan et menneske kan være.

og fikk lære litt.

 

hvis noen vil ha en, hvorfor ikke bare gå å si jeg liker deg, vil ha deg. vet du har en, men er det noen sjangse på at det kan bli oss?

ikke værre enn det.

er så vondt å bli fucket i sinnet av folk.

hvordan klarer du å å gjøre det selv, når du vet hvordan det er?

å fucke opp et godt vennskap som vi har er  utrolig usselt og lavmål. du gjør det samme som du hater andre gjør...ser du det?

å være ustabil emosjonell er igrunn en skummel ting å ha om en ikke får støtte og hjelp.

er glad det kom så fort ut . lettere når vennskapet ikke har vart så lenge.

så mye vi har snakket opp, så lurer jeg nå på.....hvor mye av det var sant? men det vil jeg aldri få finne ut.

vanlig å si lykke til videre, men nei ikke fra meg, samma for meg, for du er ute av mitt liv etter å ha prøvd å knuse meg og gi meg følelsen av at jeg blir gal.

men dette er kun min mening,jeg forventer ikke eller forlanger at han kutter ho ut. det er opp til han og ingen andre. må gjøre det som er riktig for han, vennskap eller ikke.

 

blir en spennende førjulshistorie dette.

hva vil skje?


 

 

ønsker dere alle en flott helg, her blir det to barn og to hunder og skog og pølser :)

 funny as hell, but a little a little nasty ....

 

 

funny as hell, but a little a little nasty ....



 
 

 

)
 

 

 

       ser om jeg får lagt ved artikkelen jeg leste. og det dukket opp så mange tanker om dette, bildene ramlet inn og ble servert på et sølvfat, 

så måtte bare skrive det. kom på fb. siden min...

                                 : yourtango.com.

11 things you should never, ever put up in your vagina.....never ever!!!!

 

 

yes ...Akkurat ja. ...Dette må læres tydeligvis... For dette er heeelt normalt å putte der....

-"yes idag er jeg so horny :)
åh men ingen mann :( 
know what?.
...oh ide...så samme det . ...
tror jeg starter med med noe levende ikveld ...
. Best feel ing ever.. 
....og så normalt liksom....
...så why not? the hamster was right there doing nothing at all anyway....Duh. ... og jeg slipper å Gjøre noe ...yes...,den går jo av seg selv...wiiii....
desverre ikke allverdens levegaranti på de inni noe trangt..og var jo ikke ferdig jo....shit også !
å jo da....kjøkkenskuffen...thats were the next idom is.....
oh....cant wait..."
å avslutte med shiny sharp tings...
.....lovley sharp feeling. ...mmm
... -for den metoden er bare så alle gjør det jo liksom,så jeg vil ikke være dum og være den eneste som ikke har gjort dette..."
så må prøves ..thihi)
men så oppdage at det ble ikke et bra resultat....
hmmm..
so what to do now ?? 
lege?
plaster?
ånei fikser selv jeg....
heldigvis stod det rester av hårfarge I dusjen.....
saved. ...
okey ,topp det dekket og skjulte på utsiden. .yeah..
og frukt som er sunt og bra for kroppen...Må jo være suverent å putte inni meg den veien også ? hvorfor bare inn munnen liksom ?
Står jo ingen advarsel på bananen at det ikke går....
Ikke noen advarsel på de andre tinga heller når jeg tenker etter.... så its all good :) 
så putte inn en kald frukt for å kjøle det ned inni der.....
Best "medisin" ever..
legemidler ?
nope..
farlig det...
hallo ?
lest alle advarslene om alle bivirkningene eller ??
...så tenke videre
-å skrelle en banan må være topp og sunt å putte inn der ....
... vondt med skall på nå....
så av med det...
only naturel and healthy things can go inside me ...
må raske på groeffekten , så jeg kan teste mer av disse fortryllende erstatningene ... bye bye mannfolk (jenter) ...trenger dere ikke mer...:) :) :)

...jaja hadde ikke funket å putte noe oppi der for resten av livet uansett....
seriøst? hahahahahahahaha
Ja har en slik humor at jeg ler så jeg tisser på meg og må få ekstra oksygen for å ikke dø av pustevansker av så tankeløse mennesker....
og fordi det fins eller så le.nge det fins slike mennesker...
så kommer jeg til å le...:) 
..og tenker litt "takk til dere som desverre ble født uten logisk tankegang.....
..uten dere ville jeg grått mer og fått mer tristhet I hverdagen min :)
.. og pga dere får noen arbeid og tjener penger:)

bare positivt dette :)
..noen må jo lage alle de utallige rare idiotadvarslene som fins...
som OMO COLOR takker sine klomsete kunder:)

åneinei ikke bare meg detta :) 
...du Gjør det du også ,det vet jeg...:) 
hihi...normalt å le av de med mindre IQ? 
kansje jeg er dum også ?
Men Who cares? ? 
Ikke blitt delt ut noen advarsel om det,så its good and normal :) 
right?
sad or something? a little tip :)

..... hvis du noengang føler deg som verdensdummeste bare hør litt på.....
dumb people,here is your sign, eller finn noen av verdens advarsler som faktisk blir laget ....
så ser du at du er ikke så dum allikevel og smiler resten av uka :) :) :) 

noen er så teite at jeg må tenke, fins det virkelig ekte mennesker som har gjort slikt? 
at det ble nødvendig med å gi mennesker advarsler?
... så ikke vi andre skal Gjøre den samme tabben ? .....
nå kan vi jo saksøke for alt mulig.
Så trengs vel...


 

                                                                    Nei :) ferdig nå med å Være snill å dele slike dype tanker som jeg har med dere for idag ....
så nå ut å hoppe på trampolinen litt med nye hoppestokker og de to favoritt spyda mine...
mens jeg bygger opp appetitten min... 
middagsfavoritt..
en deilig grandiosa ...
rett ut ifra papphuset sitt og inn I ovnen.....
UPs. .glemte det nesten..
Ta av plastikken må jeg huske.. (gjør ikke den feilen igjen..smakte Vondt )....
heldigvis så.... 
har de nå fått advarsler på pizzaen ,clever... ;)
thanks so much to you how made a warning about this :)


all "normal" people in the world are so thankfull for all the crazy warning notes ....
latter forlenger livet : ) :) :) 

 

tror jeg tar en ferie og reiser til lukket avdeling

trengte et søtt bilde for å glemme de andre bildene.....hihi...........

 

 

hadet kjære deg :)

En liten til deg i å Bordeline - personlighetsforstyrrelse

 

 

En liten til deg i å Bordeline - personlighetsforstyrrelse

Noen personlige ord fra meg om mitt liv :)

Hei du, sitter ute å nyter en stille og solrik søndagsmorgen. Her ville jeg sitte mens jeg skriver om meg selv. Dette er så nytt for meg og veldig vanskelig, så jeg skriver nok litt kjapt og kort innimellom. Eller så blir det som vanlig, bare skriver og skriver. Er så vanskelig for meg å faktisk skrive kort og enkelt.  Tankene setter i gang, tenker på 20 ting samtidig, konsant hele tiden. For å få ro vandrer jeg vekk fra det opprinnelige , fortsetter å bare skrive. Har ikke blitt så besvisst på at jeg gjør det før nylig. Så må lese igjennom og å slette  mye.

Selvfølgelig skjer det her også. 


 Har skrevet litt enkelt om hva bordeline er. Håper at etter du har lest dette , har en litt mer forståelse og kunnskap omkring dette. Du kan bare legge fra deg tanken på at du noengang vil forstå hvordan jeg tenker eller finne svar på hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg vet det ikke selv, det er bare slik . Har sluttet å tenke så mye på det. Blir jo helt sprø. Jeg vil f.eks. ikke bryte avtaler, men det skjer ofte. Så nå har jeg sluttet med å lage avtaler framover. Jeg må se her og nå eller på samme dag om jeg skal komme på besøk ol.

Jeg er så opp og ned og fram og tilbake i form og humør . Humøret skifter fort, veldig fort, går igjennom alle følelsene flere ganger om dagen, fra minutter til timer. Jeg må lære om dette selv, å kontrollere det. Bli bevisst på det og kan stoppe det selv.

Jeg har ikke kontroll på humøret , tankene eller følelsene.

Ikke på reaksjonsmåten min heller. Har heller ikke impulskontroll. Det syns jeg er vedig hardt å ikke klare å kontrollere. 

For det går så utover de nærmeste. Og det er vondt. Jeg mener det ikke.

Har mye dårlig samvittighet. Og den kan spise en opp innvendig, det er så vondt å gå med. 

Nå har jeg klart noe , å ikke ha dårlig samvittighet hele tiden. Er så utrolig godt og befriende.

  Og mye jobb med andre ting i vente.

Men gleder meg, livet videre gleder meg.



Det er så absolutt ikke lett å forkare til noen som ikke har det. En må kjenne det selv ihvertfall jeg. Kansje fordi jeg nylig har fått denne diagnosen 31 år gammel. 
Vært i behandling siden jeg var 15 år. Før det gikk jeg alene med tanker, følelser og misbruket i kansje 5 år. 
I 20 år har jeg lært meg selv vranglære i livet. Så nå i voksen alder skal dette endres og jobbes med. Lære meg å leve og tenke på en helt ny måte. 
Jeg vet ikke noe særlig om følelser og det emosjonelle.
Har vrengt syn på mye pga misbruket.
Går i behandlig 1 gang i uken. Men for første gang blir jeg forstått og får riktig hjelp.Jeg er ikke sinnsyk allikevel og livet mitt videre vil bli topp. Neste år starter et 2 år langt, intensivt behandligskurs. Til da må jeg bli sterkere psykisk.

Må se positivt på ting, livet, hverdagen og gripe tak i de små positive gledene som dukker opp. Uten å grave seg ned i de mindre positive tingene.

 

Kunnet skrevet mer, men velger nå videre å gi dere  informasjon om BORDERLINE........



.Borderline
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrelse


Borderline personlighetsforstyrrelse
I border PD (eller emosjonelt ustabil PD), i hovedsak mangler personen en følelse av selvtillit, og som et resultat, opplever følelse av tomhet og frykt for å bli forlatt. Det er et mønster av intense, men ustabile forhold, følelsesmessig ustabilitet, utbrudd av sinne og vold (spesielt som respons på kritikk), og impulsiv atferd. Selvmords trusler og handlinger av selvskading er vanlig, hvorfor mange mennesker med borderline PD ofte komme til lege. Border PD ble så kalt fordi det ble antatt å ligge på 'borderline' mellom nevrotiske (angst) forstyrrelser og psykotiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse. Det har vært antydet at borderline personlighetsforstyrrelse ofte resultater fra barndommen seksuelle overgrep, og at det er mer vanlig hos kvinner delvis fordi kvinner er mer sannsynlig å lide seksuelle overgrep. Imidlertid har feminister hevdet at border PD er mer vanlig hos kvinner fordi kvinner presenterer med sint og promiskuøs oppførsel har en tendens til å være merket med det, mens menn som opplever lignende oppførsel pleier i stedet for å være merket med antisosial PD.

 

Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse ? borderline type

Mange lurer på hva det vil si å ha personlighetsforstyrrelser, selv har jeg diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og har med det fått i oppgave fra psykolog å lese om dette. Her er et lite sammendrag av hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er og hvordan det er å leve med.
En personlighetsforstyrrelse (PF) er kjennetegnet ved avvik i personligheten. Alle har vi ulike personlighetstrekk, både positive og negative. Men når disse personlighetstrekkene forårsaker funksjonelle problemer, og går utover livet og hverdagen, og gjør at du ikke lengre fungerer normalt, kan det være snakk om en personlighetsforstyrrelse.
En med en PF har utviklet et stabilt mønster av oppfatning, tenkning og atferd som avviker fra hva som er normalt i ens kultur. Det finnes mange typer personlighetsforstyrrelser, men nå skal jeg snakke om Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, borderline type (BPD ? borderline personality disorder).

Symptomer

Personer med (BPD) er typisk impulsive, har svingende og sterke affekter, har dårlig selvbilde, er selvdestruktive. De utviser konstante stemningssvingninger. Ofte tar de ut sinnet på seg selv og skader seg og selvmordsforsøk er ikke uvanlige. De tenker veldig mye svart og hvitt,
Studier tyder på at personer med BPD har en tendens til å oppleve hyppige, sterke og langvarige tilstander av ubehagelig spenning, ofte utløst av opplevd avvisning, av å være ensom eller oppfatte seg som mislykket. Personer med borderline kan vise labilitet mellom sinne og angst eller mellom depresjon og angst, og temperamentsfull sensitivitet for følelsesladet stimuli.
Vi opplever med andre ord hyppige og kraftige svingninger i humøret. Vi kan være svært følsomme for hvordan andre behandler oss, og reagerer sterkt på det vi opplever som kritikk eller nedlatenhet, og vi har gjerne vanskelig for å plassere sinnet/følelsene på riktig plass. Jeg har ikke ofte sinneutbrudd, men når jeg først blir sint, eller hvis jeg føler meg såret (eller opplever andre kraftige følelser), tar jeg det som regel ut på meg selv, og ikke på den personen som har gjort meg sint eller såret meg.
Selvfølelsen til mennesker med BPD er ofte lav, og vi har en tendens til å se på oss selv som maktesløse, sårbare, uakseptable og usikre i vår selvidentitet. Selvskading og suicidalitet er også svært vanlig.

Hva forårsaker sykdommen?

Årsaken til at enkelte utvikler BPD er mange og sammensatte. Det er en blanding mellom genetikk og oppvekst/opplevelser. Svært mange har opplevd ulike traumer, både i form av seksuelle overgrep, fysisk/psykisk vold, mobbing, mangel på stabile omsorgspersoner etc. Når man opplever ting som dette i oppveksten kan det være med på å påvirke personlighetsutviklingen på negativ måte, som igjen kan føre til at man utvikler en personlighetsforstyrrelse. Her kommer genene inn i bildet. En med ?gode? gener tåler gjerne mer enn en med ?dårlige? gener før det får konsekvenser for personlighetsutviklingen.
Det er vanskelig å si akkurat hva som har gjort at jeg har utviklet denne diagnosen, men jeg tror grunnen er overgrepene jeg ble utsatt for som liten. Og jeg har nok også blitt født med dårlige gener?, som har gjort meg ekstra sårbar. Jeg var ikke den eneste som ble misbrukt da, men jeg er den eneste som har utviklet en personlighetsforstyrrelse, så vidt jeg vet.

                                                                                                                                                         
                        

                                                                  
I might look like I`m doing nothing
But in my head I­`m quite busy!

I wish I could turn my thougts off.
I hate over thinking everything!

                                                     2 much on my mind, I get lost in time, In my thougths.
                            I`m an over thinker. A problem solver.
                If I can`t solve it then I get stuck. 
I hate when I get stuck.
I hate when I get stuck.
                            My mind is on replay. Over n over again!
                 I`m so good at the beginnings,
                                         but in the end I always seem to desttroy everything.
Including my self!

 

Hva er en personlighetsforstyrrelse?

 

En personlighetsforstyrrelse er en psykiatrisk lidelse som er kjennetegnet ved avvik i personlighetstrekk. Dette vil vise seg i form av urimelige reaksjoner innen mange personlige og sosiale situasjoner.

Et menneskes personlighet omfatter stabile mønstre av oppfatning, tenkning og atferd som kjennetegner det enkelte menneske. Vår personlighet er oppbygd av en rekke personlighetstrekk, som i større eller mindre grad kommer frem i samhandling med andre mennesker. Slike trekk er for det meste ubevisste for mennesket selv.

Hvis det mønster av oppfatning, tenkning og atferd som kjennetegner det enkelte menneske, avviker fra hvordan gjennomsnittet av individer i en kultur oppfatter, tenker, føler og forholder seg til andre på, kan det dreie seg om en personlighetsforstyrrelse. Slike mønstre er stabile, og vil komme til uttrykk innenfor flere områder av psykisk og sosial fungering. En personlighetsforstyrrelse kan anses som en forstyrrelse i utviklingen av personligheten. Dette gjør at denne gruppen lidelser ofte kommer til uttrykk allerede i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder.

Personlighetsforstyrrelser er ofte, men ikke alltid, ledsaget av varierende grader av subjektivt ubehag og svekket sosial fungering. De er ikke et resultat av andre psykiske lidelser, men de kan gå forut for eller foreligge samtidig med dem.

Personlighetsforstyrrelsene omfatter en gruppe lidelser hvor den enkelte personlighetsforstyrrelse klassifiseres etter de personlighetstrekk som er mest framtredende.

Det antas at 10-15% i en normalbefolkning oppfyller de diagnostiske krav som stilles til en eller flere av de spesifikke personlighetsforstyrrelsene.Emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse

Disse personene er typisk impulsive, har svingende og sterke affekter, har dårlig selvbilde, er selvdestruktive og inngår ustabile relasjoner. De utviser konstante stemningssvingninger og har ofte sinneutbrudd. Ofte tar de ut sinnet på seg selv og skader seg. Selvmordstrusler og selvmordsforsøk er ikke uvanlige. De tenker veldig mye svart og hvitt, og de inngår ofte intense, konfliktladde forhold med andre. De blir raskt sinte når de ikke oppnår det de har tenkt.

Forekommer hos ca. 1,5% i den generelle befolkningen. Dette er den mest studerte personlighetsforstyrrelsen, og den gruppen som har de mest detaljerte behandlingsanbefalingene.


Emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse

Disse personene er typisk impulsive, har svingende og sterke affekter, har dårlig selvbilde, er selvdestruktive og inngår ustabile relasjoner. De utviser konstante stemningssvingninger og har ofte sinneutbrudd. Ofte tar de ut sinnet på seg selv og skader seg. Selvmordstrusler og selvmordsforsøk er ikke uvanlige. De tenker veldig mye svart og hvitt, og de inngår ofte intense, konfliktladde forhold med andre. De blir raskt sinte når de ikke oppnår det de har tenkt.

Hva forårsaker personlighetsforstyrrelser?

Hos de fleste med personlighetsforstyrrelser spiller arv kun en mindre rolle. Viktigere er medfødt temperament og de oppvekstvilkår personen lever under. Spesielt viktig er kvaliteten på nære relasjoner, og da særlig tilstedeværelse av overgrep, forsømmelse, ustabilitet, grenseløshet og utrygghet.


Hvordan settes diagnosen?

Diagnosen settes på bakgrunn av gjentatte samtaler med lege, informasjon fra mennesker i personens omgivelser og evt. resultater av spørreskjemaer utfylt av pasienten. Det kan ta lang tid før en person får en slik diagnose, og ledsagende lidelser som angst og depresjon kan i mange tilfeller være det mest synlige på et tidlig tidspunkt.


Behandling av personlighetsforstyrrelser

Behandlingen av personlighetsforstyrrelser har som mål å opprette bedre sosial fungering og tilpasning. I tillegg forsøker man å redusere akutt oppståtte symptomer, som for eksempel psykoser. Videre ytes støtte til å ri av kriser i forholdet til de nærmeste.

I behandlingssammenheng deles personlighetsforstyrrelsene i to grupper: milde og alvorlige personlighetsforstyrrelser. De milde personlighetsforstyrrelsene omfatter unnvikende-, tvangspreget- og avhengig personlighetsforstyrrelse, mens resten regnes blant de alvorlige.

Hovedbehandlingen for de milde personlighetsforstyrrelsene er samtalebehandling over lang tid (langtids psykoterapi). Dette foregår hos spesialist. En del vil ha bruk for tilleggsbehandling mot depresjon og angst.

Ved alvorlige personlighetsforstyrrelser kan det bli nødvendig med innleggelse og medisinsk behandling ved kriser, i tillegg til langtids psykoterapi. Støttesamtaler hos allmennpraktiker kan også være aktuelt.

Videre forløp av personlighetsforstyrrelser

Personligehtstrekk er i utgangspunktet stabile etter at en person har nådd voksen alder. Dette gjør at menneskets personlige trekk kun i liten grad vil forandre seg uten behandling, selv om visse trekk, som for eksempel impulsivitet, kan svekkes med alderen.

?

Mennesker med personlighetsforstyrrelser har større tendens til å utvikle depresjon og angst, spiseforstyrrelser og rusmiddelmisbruk.

?
Mennesker med personlighetsforstyrrelser har større tendens til å utvikle depresjon og angst, spiseforstyrrelser og rusmiddelmisbruk. Videre er det en viss overvekt av kriminalitet og selvmordsforsøk. Hyppigheten av slike komplikasjoner til lidelsen vil avhenge av hvilken personlighetsforstyrrelse personen har, og om vedkommende får behandling eller ikke.

Behandlingsresultatene er varierende, men gir bedre prognose enn det som finnes hos dem som ikke får behandling.

 


 

How do you run away from things that are in your head???

I prefer to not think of myself as having

Borderline Personality Disorder.

I prefer to think of it as being really

awsome and letting everyone know through

outbursts of emotion.

"I knew who I was this morning, but I`ve changed a few times since then."

 

No one understands whats going on inside

my head and I cant fucking explain it...

 

I might look like I`m doing nothing...But in my head I`m quite busy.

 

My worst enemy is my memory!

It`s like you`re screaming, and no one can hear!

 

I wish i could turn my thoughts off.

I hate over thinking everything.

Yes, I`m not easy to love,

but one day,

someone somewhere out there might just be brave enough to tuch my hardness,

caress my darkness,

and sleep in my scars..
 

I think drowning in my sleep would be a nice way to pass to the other side,

that way everyone don`t have to see anymore, 

and I`m no bother to anyone no longer.

 

"I never show who I really am!"

"I`m so good  at the beginnings,

but in the end I always seem to

destroy evertything,

Including myself"

I`ve got a war in my head.


 

She was drowning but nobody

saw her struggle.

Monsters don`t sleep under your bed,

they sleep inside your head!

She says she`s fine, but she`s going insane.

She says she feel good, but she`s in a lot of pain.

She says it`s nothing, but it`s really a lot.

She says she`s okay, but really she`s not.
 

 

2 much on my mind, I get lost in time, in my thoughts.

I`m an over thinker.

A problem solver. If I can`t solve it then I get stuck.

I hate when I get stuck.

My mind is on replay. Over n over again.

 

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese dette. Håper du vil fortsette å lese bloggen min :) 


 

Følg også Ida`d Dagbok på Facebook. Hun reiser også nå  rundt i landet å viser filmen sin. Film dagbok om hennes tøffe hverdag .

Hvorfor kan jeg ikke bestemme selv? fordi det er sosialt uakseptabelt....

 

 

Hvorfor kan jeg ikke bestemme selv? fordi det er sosialt uakseptabelt....

Hvorfor kan jeg ikke selv bestemme om jeg vil leve eller ikke??????


 

det er umulig for meg å forklare dere hvorfor jeg tenker slik. Klarer ikke å sette noen inn i det. Inn i mine følelser, mine tanker, opplevelser og hvordan jeg ser alt på, fortid, nåtid og framtid.

Det eneste jeg kan til , er få dere til å spørre det spørsmålet og få fram deres eget svar.

-.....Så hvorfor kan det ikke være akseptert å si at: jeg takker for meg?

...........Jeg er ferdig .....

.............Nok er nok............

Si: det fins en grense på hvor mye jeg orker.

Også "få lov " til å forlate de levende og heller bli en del av "den andre siden".

 

Gi forklaring

feire livet til nå

osv.osv.

avslutte livet slik at f.eks.:

ingen etterlatte blir sittende igjen å lide etterpå med mange ubesvarte spørsmål , skyldsfølelse eller å bære med seg en tristhet resten av livet sitt.

 

Men at det er blitt aksepert og godtatt i samfunnet.

 

Men ingen vil miste sine nære , så det kommer aldri til å skje.

 

Jeg har mitt eget syn på tanken rundt selvmord.

At jeg tenker slik er fordi jeg har villet dø og prøvd å dø tidligere.

Vet hvordan det er å være på begge sider.

Jeg tror at for de fleste som gjør det, ikke alle......

har kjempet lenge, for lenge.

Og nå ikke klarte å se noen annen utvei lenger.

En får så innsnervet syn på alt.....

....som familie, venner, ja livet.....

jeg syns ikke det er egoistisk egentlig.

jeg tenker heller ikke :

-...hvorfor tenkte de ikke på.........????

-.......de kunne bare be/spørre om hjelp...

-....hvorfor sa de ikke noe?....

....hvorfor så jeg ikke signalene....?

...hvorfor hjalp jeg for sent eller ikke hjalp....?

For for min del klarte jeg ikke å se noe av det "dere" sier.

Klarte ikke se de rundt meg sin reaksjon, tanker eller følelser om jeg ble borte. Klarte kun å tenke på meg selv, se meg selv , min situasjon, mitt liv.

 


 

 

De etterlatte sitter igjen med uttallelige spørsmål og sorg.

Og det er opp til hver og en av oss hvordan vi takler selvmord.

ingen fasit, og ingen bestemt reaksjon.

 

Men en tanke jeg faktisk sitter med er hvorfor velger noen å forlate "oss" uten å gi noe svar på hvorfor ???

Ingen brev.

Og hvis da de etterlatte blir sittende med :

Det var ingen tydelige tegn på at det var så tungt.

Kunne ikke se det.

Trodde det var greit.

Den der er noe vanskeligere for meg å forstå.

Kansje fordi det var viktig for meg å gi svar og en forklaring .

 

Rart at en kan være langt nede uten å helt vil ta det siste steget.

Og en kan gå rundt å være glad mens en bare vil dø.

 

Ingen som vet hva andre tenker og hvordan de har det.

Om vi ser om noen lider.....?

Så er vi så forskjellige på hvem som klarer å kunne se slikt.

Klare å lese andre mennesker...

Klare å se andre mennesker...

Tror mye på at om vi har opplevd det selv ,

følt det slik selv,

vært der selv

ol.

så vil man lettere kunne se det hos andre.

Man kan da høre det som ikke blir sagt

man kan se det som ikke vises

 

 

Jeg kan forstå de som ikke sier hvor vanskelig livet er.

Å snakke er utrolig vanskelig.

Å faktisk si:

-"hei, hjelp meg litt her, jeg trenger det.

Se på meg, hør på meg, værsåsnill"

.....Er nesten umulig å klare å få sagt.

Noen må se det og ta det opp i fleste tillfeller.......

 

 Glidd litt ut av det opprinnelige, men var godt å få sagt dette også.

Jeg kan umulig være den eneste som tenker dette,

så derfor jeg  skriver om dette,

og fordi jeg er litt egoist og trenger å få ut tankene mine.

 

Sitter idag med :

ingen planer om å ta mitt eget liv.

jeg liker meg selv, har grei selvtillitt.

jeg vil leve, men jeg vil også forlate dette innimellom.

egentlig aldri hatt det så bra noengang, samtidig som så vanskelig.

men jeg er så opp og ned, 

og fram og tilbake

emosjonellt hele dagen,

døgnet rundt.

....At jeg kan ha det flott....

....til å ha det så elendig......

.....eller for så å bli så ......?????...

......med minutters mellomrom.....

 

.....Tusen tanker.....

....tusen følelser.....

.....flere energier...

....rullerer inni meg hele veien....

 

Så noen bekymring for meg , er ikke nødvendig.

 

Noen spørsmål jeg stiller meg selv:

- Hvorfor fortsette å leve når en må kjempe så hardt hver eneste dag. Alltid mot noen eller noe. Og det er mange harde kamper på engang.

-Hva er vitsen lenger?

-For hvem lever jeg for egentlig?

-Har jeg ikke slitt nok nå ?

-Og for hvilken framtid?

-Bare flere år? til med å kjempe slikt ...?

-flere år? med å være i denne situasjonen...?

-Kjenner det på meg selv nå, at jeg er ferdig igrunn.

Jeg orker rett og slett ikke mer....

.....beklager.......

Det er bare helt greit nå å avslutte kjenner jeg.

 

Dette er en ny følelse ,

og ja!!!

en veldig rar følelse sikkert?

Vil tro det er ingen eller lite forståelse for hvorfor jeg kan mene noe slikt?

Vil tro det nærmeste jeg kan komme til en annen forklaring, 

gi en annen forståelese?

ta de som sier de er klare nå , klare til å ta farvel, etter sykdom.

De kjenner det bare på kroppen sier de.

( Kansje noe lignende det? )

 


 

 

Det neste jeg tenker på nå har jeg ikke visst om jeg ville si noe om eller ei.

Ikke pga du som leser.

Men for meg selv.

For da går det på en måte opp for meg selv.

Blir virkelig da plutselig , og ikke bare en tanke.

Står skrevet ,og jeg kan ikke bare "viske" det vekk fra tankene mine lenger.

Sorry, om du ble nysgjerrig av dette,og du ikke fikk vite noe mer.Dette var mest for meg selv.Klarte ikke å skrive videre, men kort fortalt mer konkrete ord  om meg selv og hverdagen min. (dårlig forklart, i know)

 

et innblikk I en vanlig samtale med meg selv...

 

 

et innblikk I en vanlig samtale med meg selv...

Velkommen til en samtale jeg daglig har en kamp med. 
Så slitsomt. 
ihvertfall nå som jeg kjenner det er så viktig å Gjøre noe med .
igrunn så skriver jeg dette kun for mon egen del. Så jeg blir mer oppmerksom på dette. innse selv hvor viktig det er å Gjøre endringer.

kampen min er ......
......mat....
......altfor lite inntak av mat ,om I det hele tatt noe.
....spiser jeg ,så er det langt ifra hva jeg egentlig trenger.

Det har bare hopet seg opp med den ene tanken
eller følelsen 
eller lukten 
eller smaken 
eller opplevelsen 
med den ene matvaren etter den andre.

Har nå åpnet meg og fortalt dette til de rundt meg. Så det Gjør ihvertfall situasjonen noe bedre. 
slutt på maset om å spise og slutt på øyne under middagen når jeg faktisk prøver mitt beste på å spise bra.
Nå kan jeg slappe av med å ha folk rundt meg når jeg spiser. 
Men vet jeg blir fulgt med.
Som på : vekten min, inntak, trening , oppkast , kaloritelling .
Må innrømme det var godt å høre faktisk. trodde ingen la merke til det ,at jeg daglig gikk  usynlig og under radaren. Var godt å høre fordi det Ga meg følelsen av at noen faktisk bryr seg om meg og ser meg.

Du kan ikke se det på meg hvis du møtte meg. veier ikke 45 kg og er fullstendig uten fett .
Vet egentlig hva andre ser.
Men har nå nylig gått opp for meg at jeg er tynn. Jeg kan først nå se det. Gjennom å ta  bilder av meg selv, vekta nedi 50 tallet,bmi ikke bra og bruker str. small I klær. 
kjempe rart det der. Å ikke se det selv. Men jeg raste så fort og gikk så fort ned I vekt at hodet mitt fulgte ikke etter. Jeg var fortsatt lubben .fortsatt stor .
Men så plutselig datt hodet mitt på plass og fikk et mer riktig bilde av meg selv.

aner ikke ,spiste nok litt havregryn tidligere idag.
For å få det I meg har jeg snakket med meg selv I timevis. 
herregud idag er det torsdag. Vet jeg sist spiste på lørdag I bursdagen.

Brukt nå kansje 12 timer på å finne noe varmt å lage og spise.
annet enn havregryn. 
åpnet og lukket skaper og kjøleskap. 
Ble nå tilslutt en nydelig rett av karbonadedeig og en nydelig pakke. 
Du ble nok skikkelig misunnelig nå ja ..mmm

men er overhodet ikke nok.
Jeg er så tom fullstendig tappet for energi.
Har ingenting å gå på. 
underærnært .
kroppen knekker stadig oftere sammen nå.
Og føles virkelig ut som om jeg vil dø til tider.
at kroppen virkelig gir opp og skriker for harde livet .
Og jeg hører ikke Før det er for sent. 
at jeg ikke funker I dagliglivet met. 

jeg vil nok dø av enten matmangel eller av stress med hjertestopp . føles det ut som .

spiser vitamin tbl. 
kjøper næringsdrikker på butikk eller apotek.
hiver innpå en non stop pose
saft eller vann. (drikker egentlig bare pepsi max , ja I know!!)

det er kun meg selv å takke.
og det er kun meg selv som kan endre dette.
Men aner ikke hvordan.
klarer det ikke alene.

Får bare til svar :
spis hver dag.
spis mere..
spis lite og ofte.
spis tre ganger om dagen.
drikk juice og vann .
ta vitamin tilskudd.
ikke bruk mer energi enn du har.
stress ned.
sov mer.
beveg deg mer ,så du blir sulten.
spis sammen med noen.
legg deg inn.
Du har masse mat ,bare å lage noe.
.....og slik går rådene jeg får.....

Jeg vet jo jeg må spise for å leve. Har ikke anoreksia eller bulimi. 
Bare misliker mat.
glemmer det .
Kjenner ikke sult lenger.
Går heller uten mat enn å kjøpe fastfood. 
hater å kjenne metthetsfølelsen. 
Vil ikke bli tykk igjen.

Vil heller ikke være slik.
Jeg vil se frisk og sunn ut. 
Ha en trent kropp. 
stramme opp her og der.
Ha muskler I kroppen igjen.

Det latterlige fine er at jeg hadde en lang prat om mat til mine barn .Hele helga pratet vi om det. 
Alt så smalt så tilbake på meg selv. En tankevekker. Å høre deres tanker om mat .
Fikk opp øynene da, og tenkte hva faen er det jeg gjør mot meg selv. 
Men det er nå et par måneder siden.
Og nå er det den deilige høytiden igjen...mat...mat...og mat overalt..
snakkes bare om mat
vises bare mat pogrammer og mat reklamer. 
hurra!

barn er uvitende om livet,de lærer ikke det viktige

 

barn er uvitende om livet,de lærer ikke det viktige

tenkt mye på dette og har mange meninger og ønsker.

skriver mer om det nå etter en venn la ut dette på fb. :    
 Barn med spesielle behov er vel ikke snåle eller rare. De vil ha det alle andre vil ha -- Å bli akseptert!!!

  -Svarte dette ,prøvde å skrive kort.

---Jeg er blitt så opptatt av hva barn lærer,ikke lærer ,oppførsel (årsak) osv.
En ting er uvitenhet, voksnes mening og læring videre til barn. Den er for dårlig.  Vi lærer barn masse ubrukelige ting ,ikke det som faktisk er viktig. 
De lærer ikke om de  forskjellige funksjonshemningen som er ,hvorfor en I klassen ikke er som "alle" andre(barnet kan ha adhd, tourrets,cp for å nevne noe).
barn er uvitende og følger fort hva andre gjør og sier. 
foreldre ,bhg og skole ansatte må lære barn bedre. Gi de en forklaring, en forståelse av ting.

f.eks hører på hva sønnen min sier om andre barn. Og får igang en samtale ,stiller han spørsmål. 
Det jeg sitter igjen med er at han ikke har lært noe om dette. læreren eller foreldrene har ikke snakket med klassen. De har ikke lært noe om hvorfor en I klassen deres er "unormal". og vil da mobbe  og si :"han der er så rar" , ikke "normal" slik som jeg er.

uvitenhet I mine øyne eller å ha foreldre som mobber.
 

kjente jeg måtte skrive mer om dette. dette ligger så sterkt inni meg.
hvorfor kan ikke barn fra barnehagen av få lære mer..Om alt.
Men istedenfor lærer de masse bullshit og ubrukelige ting.

lær de om de forskjellige funksjonshemningen som er.
lær de om de psykisk helse. 
lær de om bl.a. adhd ,tourrets.
lær de om hvem som er I klassen ,deres venner ,naboer. Gi de en forståelse hvorfor ikke alle er like.
Blir mindre mobbing ved kunnskap og forståelse.

En tidligere nabogutt av oss og venn av min sønn ,hadde adhd og tourrets. 
Etter kort tid ble jeg informert av moren hans om dette.
Det gjorde meg mer forståelsesfull og kunne forstå og se det barnet på en annen måte. Jeg kunne forklare min sønn hvorfor han reagerte på en viss måte. hvorfor han gjorde ting på en annen måte.
Så da at min sønn ble anderledes på en måte. Han forstod nå. Og tålererte mer fra han. Ble ikke så fort sur på han lenger . kom ikke lenger løpende for å fortelle hvor urettferdig han var. sluttet med å si han var teit og dum og at han ikke ville være venn med han mer.

istedenfor ble tålmodigheten større. Ingen stygge ord lenger. Kom heller hjem og tok en " pause" ,før han gikk å lekte med han igjen.

Jeg setter så stor pris på at moren fortalte meg dette.
syns flere burde gjøre det.

lærerene ,sammen med foreldrene burde sammen informere og lære videre. 
f.eks.
det er en I klassen som skiller seg ut av en eller annen grunn. 
Det barn automatisk gjør er å mobbe. De ser en som ikke er som alle andre. De forstår ikke hvorfor. Alle andre mobber, å det smitter.
For å stoppe det må barnet lære og vite hvorfor. barn må forstå og kun da klare å stoppe  å mobbe.

lære at alle er forskjellige. Det er alltid en grunn for at et barn er "anderledes" enn andre.

barn er utrolig smarte. De forstår mye.
Det går fint an å ha en ordentlig god samtale med en 8 åring. 
desverre tror mange voksne det ikke går.  De setter seg ikke ned og faktisk tar seg tid til å høre barn snakke. Hvor mye de kan. og en kan faktisk lære noe av de .Ikke bare voksne som skal lære barn. Går begge veier.

:::Mange voksne som tror at:

-barn må skånes fra sannheten.
-De må bli eldre først
- tror de ikke takler å høre visse ting
-barn forstår ikke slikt 
-de lærer det tidsnok
-de lærer det på skolen
-det er tabu ,flaut,rart ol. og vil ikke snakke om det. spesielt til et barn.

Jeg er veldig åpen av meg til mine barn. Vi kan snakke om alt. Jeg forteller "alt" til mine. grunnen til at jeg tar tegnet " rundt alt er at en må si ting slik at de forstår det du sier. Mine barn på 6 og 8 år får forskjellige forklaringer. 
og noen ganger må jeg holde noe tilbake ;men allikevel snakke åpent . at ikke noe er tabu.
For det er selvfølgelige noe en ikke kan si til barna. Som hva som egentlig skjer mellom meg og pappaen deres. 
De vil vite ,og svar skal de få.men prøver da å gi de så mye riktige svar jeg kan uten å si for mye. Det er noe de ikke vil forstå nå. ikke Før de er voksne. Det eneste de villet hørt og husket er at jeg snakket stygt om pappaen deres. kansje blitt sure på en av oss. 
istedenfor går jeg inn en annen vei. Så de ikke blir redde. 
Vi krangler fordi ______
Vi kan ikke møte hverandre nå pga : _____________
Derfor må ________hente og levere dere  I helgene.

Ble vanskelig å forklare dette kjente jeg.men håper du forstår litt hva jeg vil fram til .
I motsetning til å lære barna om vold I hjemmet ,når mor /far drikker. Om overgrep ,grensesetting,lov og ikke lov. Det er ikke din feil,det er lov å si ifra osv.
Om sinne, tristhet,dødsfall,utagerende oppførsel ,å stamme, redsel ,skam, tisse I senga for å nevne noe.

merker ihvertfall stor endring hos mine barn etter jeg begynte å Være ærlig og snakke åpent .
lære de. 
forklare de hvorfor. 
høre på de. 
Se de.
Ha tålmodighet.

Om ikke samfunnet gjør det. Eller flesteparten av foreldre/voksne gjør det.
Så velger jeg å Være åpen mot mine barn. Vil de skal ha medfølelse,forståelse og  kunnskap .

Jeg kan ikke være der for de hele tiden.
jeg kan ikke passe på de så ikke det skjer de noe. 
Men jeg kan lære de nok sluk at de kan beskytte seg selv. Gi de " verktøy " så de vet hva som er lov ,ikke lov osv. Så de klarer å ta vare på seg selv.

eksempel :
overgrep jan skje I naborommet uten at du ser det. Har en lært barnet om dette .hva som er lov og ikke lov at en voksen kan gjøre.kan det kansje unngå årevis med overgrep ,taushet, skam, skyld og redselsfølelse.

Uansett så har jeg prøvd . og ikke bare sagt : næh de lærer det på skolen. Eller det for vanskelig å snakke om. Eller det skjer ikke mitt barn,for jeg passer på og følger med.

Det er utrolig hva som kan skje og holdes skjult fra en. Selv om en er rett ved kan de vondeste tingene foregå.

Så begynn tidlig med å snakke ,lære og lytte til dine egne barn. ikke tro andre lærer de Det for deg.
eneste måte å stoppe at stygge ting skjer.

En siste ting tenk på hva du som voksen sier og gjør med barn rundt deg. nytter ikke å lære på skolen at mobbing er stygt. Når de kommer hjem å hører foreldrene mobber. Vi er faktisk de Værste og barna hører det og tror det er normalt. 
tenk nøye gjennom hva du sier et øyeblikk .
Hva kaller du innvadrerere?
Hva kaller du politikerne?
Hva kaller du hun på gata som går med en Burger og veier 150 kg.?
Hva kaller du nabogutten som skriker og sier stygge ord?

Det er det barn hører. og lærer av. Men vi tenker ikke over det.  Det går automatisk.  Ble faktisk ikke oppmerksom på det selv før jeg hørte noen si det. Bare hør på deg selv ,vi mobber uten å Være bevisst på det selv. daglig. tenk på hvor mye du prater daglig. og da hvor mye du sier ubevisst om alt ,med barna til stede. Der har du grunnen til at barn mobber og sier stygge ting. Der har du hvor barn lærer det fra.

psykisk helse må slutte å Være tabu

 

 

psykisk helse må slutte å Være tabu

 

Jeg vil også dele et par artikler om dette.  Vi er for uvitende om personlighetsforstyrrelser og psykisk helse. Spesielt helsevesenet må lære mer om dette. Slik at de kan få hjulpet mennesker så fort som mulig og tidligst mulig. Er vanskeligere jo eldre og lengre en går med det . Hadde helsevesnet hatt mer kunnskap , kunne jeg fått hjelp for flere år siden og livet mitt ville vært helt anderledes idag.

Først to artikler på engelsk, så en artikkel på norsk fra Ida`s dagbok.

 



?Your real friends are the ones who deal with you even when you are not very easy to deal with. They love you despite even when you?re at your most unlovable because they know that?s when you need it the most. They defend you when no one else will and they stand up for you even when they?re the only ones doing it. Your real friends give you a break when you need it, and they give you a break for as long as you need it.?



 

Plublisert på :

Psychology Today

HealthProfs.com

Tackling the Emotions in Borderline Personality Disorder

The newest therapy for one of psychology's most challenging disorders

If you or someone you know has Borderline Personality Disorder (BPD), then you?re well aware of how difficult life can be. Within the field of psychopathology, personality disorders are thought of as long-standing disturbances in a person?s sense of self. BPD got its somewhat curious name from the notion that it was on the ?border? between neurosisand psychosis.

 

Currently, psychiatric diagnosis no longer includes the term ?neurosis,? but the term "borderline" remains in place. In a way, it still remains appropriate. People with this disorder do have difficulties establishing boundaries between themselves and others so you can think of the ?border? as one that normally separates people?s identities. You know that you?re you and not someone else because you have a boundary around your self-definition. In BPD, this distinction becomes blurred or even lost.

 

Extensive research on this personality disordersuggests that some of its origins may be traced to faulty relationships between a child and caregiverthat develop early in a person?s life. The majority of people develop a secure attachment style in which they internalize what?s called a ?model? of a healthy relationship. Their caregiver gave them, more or less, the right amount of support balanced against the chance to develop their independent identities.

 

In BPD, attachment processes go awry. The child forms a faulty model of the self and relationships. It?s possible this happens because the caregiver gives too much support, to the point of being intrusive, or not enough, to the point of being neglectful.  Without this normal healthy model of the self and relationships, the individual?s identity starts out in life being disturbed and distorted.

 

The history of therapeutic approaches to treating people with borderline personality is marked by major shifts in emphasis. In the heyday ofpsychoanalysis, this was the preferred method of treatment. Given that the disorder seems to arise from faulty child-caregiver relationships, such an approach certainly made sense. However, with the advent of cognitive-behavioral approaches to therapy, clinicians began to report that focusing on the individual?s disturbed thoughts and actions could also prove helpful.

 

Dialectical Behavioral Therapy (DBT) (link is external) is somewhat related to the cognitive-behavioral tradition and is widely practiced. The goal of DBT is to help BPD clients become more effective at regulating their emotions through interactions with the therapist. One technique the DBT therapist might use is mindfulness, in which clients learn to identify their emotional state but not necessarily to act upon it.

 

Taking the mindfulness approach one step further, mentalization-based therapy (MBT) places almost exclusive emphasis on helping clients learn to identify and manage their emotions. Originally developed by University College London's Peter Fonagy and Anthony Bateman, and as described in an article by Australian psychiatrist Michael Daubney and Bateman, "mentalizing is the process by which we make sense of each other and ourselves?(that) renders subjective states and relationships intelligible? (p. 132).

 

Mentalizing allows you to form a sense of who you are and to provide a coherent account of your past relationships.  BPD, according to this view, occurs when the caregiver doesn?t ?mirror? the child?s emotional experience. The world, in short, stops making sense to the child because the caregiver doesn't provide the necessary feedback for the child to be able to understand what he or she is feeling. Disturbances in attachment also lead the child to be overly sensitive to rejection or abandonment, two key emotional states in BPD.

 

As they grow older, people with BPD, according to Daubney and Bateman, remain unable to understand their own emotions and how those emotions relate to the reality of the outside world or what other people are feeling. If you are one of these individuals, for example, when someone leaves, even for reasons having nothing to do with you, the feeling of abandonment sweeps over you.  You assume that it?s because that person purposefully wants to hurt you.  You don?t recognize that other people have their own lives to lead and when this happens, it has nothing to do with you. Even the fact that you feel abandoned may be out of proportion with the reality of the situation.

 

MBT attempts to help people with BPD grab hold of their emotions through the steps of an ?Intervention Spectrum.?  In the early steps, the therapist provides support and empathy, an essential ingredient of much psychotherapy.  Moving to next steps, therapists then help clients clarify and elaborate on what they?re feeling by putting their feelings at the moment into words. Now they can start to identify their own feelings and where those feelings come from. Finally, the client learns how to mentalize the relationship with the therapist as a model for mentalizing relationships with people in the client?s life outside of therapy.

 

In other words, in mentalization therapy, BPD clients become able to direct their attention toward how they?re feeling. Just as importantly, they learn to compare their feelings with the ?reality? of the situation.  Instead of concluding that others are purposefully abandoning you, or even that they?re abandoning you at all, you recognize that your feeling of abandonment exists, but that it?s coming from you, not from the way you?re being treated by others.

 

Although the theoretical basis for MBT is rooted in early childhood experiences, the therapist focuses almost entirely on what?s happening in the moment, especially on what the client is feeling. Perhaps one analogy for MBT is personal training in the gym. A good trainer can watch each of your muscles as you perform an exercise and comment on which of your hundreds of muscles is moving too much or too little. Gradually, you learn the correct posture to have during an upright row or lunge because you can feel those muscles working within you.

 

As the evidence base for MBT grows, it will undoubtedly become more integrated into broader usage. Daubney and Bateman believe it eventually can be used for other disorders such as eating disorder, depression, and PTSD. The mentalizing process itself seems highly transferable to a variety of situations and people.

 

Even if you or those you?re close to don?t have BPD, it seems that there?s a valuable lesson to be learned from this approach. Becoming able to identify your feelings while they?re occurring can help you learn to adjust your reactions to the reality of a situation. Maybe your fury over being cut off in traffic by another driver has nothing to do with that other driver, but more to do with your hypersensitivity to feeling that others are taking advantage of you.  Perhaps the rage you experience when your partner fails to take out the trash is due not to the accumulation of garbage in the kitchen but to the feeling that your partner doesn?t really care about you or your home. Pulling that feeling out, examining it, and then seeing where it comes from can help you get control over it. As you do, your ability to understand yourself and your relationships may show lasting gains.

 


 

The Perfect Storm in Borderline Personality Disorder

3 factors that collide in one of psychology's least understood disorder

If you?ve known anyone with borderline personality disorder (BPD), or if it?s a disorder with which you struggle, you?re aware of the emotional highs and lows that are part of its symptom picture.  Indeed, researchers are interested in the concept of ?emotional dysregulation? as a problem experienced by people with this disorder (Speranza, 2013).  Ordinarily, we become better able to control our emotions as we leave behind the childish tantrums of infancy. People with BPD don?t seem to have figured out just how to keep their feelings, particularly their anger, within bounds.

 

Theories of BPD for many years have emphasized disturbances in caregiver (usually mother)- child relationships as lying at its core. People with BPD disorder have an unstable sense of self, tend to see others as either all good or all bad (?splitting?), are prone to dramatic episodes in which they threaten to commit suicide (but don?t, especially in ?cutting?), and have difficulty negotiating the difference between ?you? and ?me.? According to classic views of BPD, these symptoms reflect abnormalities in the attachment bonds which, in normally developing people, allow the child gradually to achieve psychological separation from the caregiver. The child doesn?t become so separate as to disengage emotionally, but is separate enough to have a stable and secure sense of self.

 

Because the psychiatric manual, the DSM-5, places BPD in the set of ?personality disorders,? its characteristic symptoms are viewed by mental health professionals as essentially unchangeable throughout life. Part of the fabric of your personality, you?ll never really get over the instability and relationship turmoil that BPD entails. However, a new view of BPD is placing increasing emphasis on the emotional, or mood, components of the disorder.

 

According to Boston University psychologists Shannon Sauer-Zavala and David Barlow (2014), BPD reflects an emotional disorder reflecting high levels of the personality trait neuroticism. The product of genes, general vulnerability, and specific early parenting experiences, BPD is at its heart much like an old-fashioned "neurosis."

 

Like people with other psychological disorders involving intense and frequent negative emotions, such as major depressive disorder, those who have BPD are often intensely unhappy and anxious. As a result, they are predisposed to overreact when something doesn?t go their way, like a powder ready to explode with the slightest provocation.

 

In reviewing the evidence, Sauer-Zavala and Barlow note people with BPD not only have strong negative emotions, but that they also have strong negative reactions to their negative emotions. Nobody really does want to experience negative emotions, but for people with BPD, the aversion is so strong that they develop coping strategies to avoid getting in touch with their feelings. Called ?experiential avoidance,? this unwillingness or inability to feel strong emotions can create serious psychological difficulties in coping with stress.

 

As a result of the emotional distancing that people with BPD engage in, they lack ?mindfulness,? or the ability to be aware of and accept what?s going on around you. The kind of disengagement that people with BPD show toward their internal emotional states could, according to Sauer-Zavala and Barlow, account for their tendency to engage in acts of bodily self-harm. As difficult as it may seem to understand, by cutting or otherwise harming themselves, people with BPD experience this physical pain as a relief from the pain of their intensely negative emotions.

 

Unfortunately, the reactions that people with BPD have toward their negative emotional states only intensifies those very same negative emotional states. The effort they make to not think or feel results, paradoxically, in creating more emotional turmoil and a host of problems in living. Experiential avoidance is an almost completely ineffective coping strategy.

 

In drilling down to the core of BPD, Sauer-Zavala and Barlow show how high levels of neuroticism can explain much of the misery suffered by people with this disorder. Studies of people with BPD consistently show that they score high on measures of neuroticism, and higher than people with other personality disorders. Genetics is partly to blame for these high neuroticism levels. Inheriting high neuroticism makes people with BPD more likely to suffer negative consequences if they have early life experiences that make it difficult for them to learn how to manage their emotions. Ordinarily, parents impart a sense of security and predictability about life to their children. When this doesn?t happen, the individual fears that life itself is uncontrollable.

Added to general vulnerability that people with BPD have due to high levels of neuroticism and an unpredictableenvironment is the ?invalidation? that these individuals have in their relationships with their parents. Constantly being criticized, blamed, and punished for expressing their feelings, these children develop into adults who show the characteristic BPD symptoms of experiential avoidance, instability, and inability to regulate their own emotions.

 

As gloomy as the picture sounds for people with BPD, this recognition of emotional difficulties at its core could prove ultimately helpful in treatment. Sauer-Zavala and Barlow believe that ?transdiagnostic? approaches could focus not only on specific symptoms but on the root cause of high neuroticism levels. Cognitive therapy, which targets faulty thinking as the cause of emotional problems, would be one component. In addition, people with BPD could benefit from looking squarely at their high levels of the neuroticism trait, identify how it?s creating difficulties in living, and then ultimately try to lower it. Helping individuals with BPD through mindfulness training would be another essential component to treatment.

 

There is still, then, a personality component to the personality disorder of BPD?namely, high levels of neuroticism. However, even though we think of neuroticism as an immutable trait, the negative emotional consequences it brings with it can be addressed and even changed. 

 

Following from Sauer-Zavala and Barlow's model, If you or someone you?re close to has BPD, these are the practical steps you can take:

 

1.  Recognize that people with BPD experience strong negative emotions. As challenging as it can be to live with someone who?s constantly overreacting, this isn?t a behavior that the individual can easily control. People with BPD aren?t faking it when they become enraged.

 

2.  Ensure that the person with BPD is safe. The tendency toward self-harm can obviously lead to serious physical consequences. Although they may not mean to commit suicide, people with BPD may be engaging in gestures that put their lives at risk.

 

3. Give people with BPD the opportunity to examine their feelings. Because experiential avoidance is such a significant aspect of their lives, people with BPD are constantly trying to keep their negative feelings out of their awareness. Learning to read their own emotional state can be an important step to changing those negative emotions.

 

4. Help people with BPD become more accepting of their emotions. Part of the reason that people with BPD try to stay away from recognizing how they feel is that they fear what will happen if they do. They can benefit from learning that disastrous consequences don?t have to follow from recognizing that they?re unhappy or anxious.

 

5.  Be patient. Changing longstanding personality and emotional patterns takes time, no matter how skilled the therapist or understanding the friend, lover, or family member.

 

The main point of the Sauer-Zavala and Barlow formulation is that we need a new framework to approach the understanding and treatment of BPD. The underlying theory and practice that they recommend is one that we can hope will become increasingly adopted by therapists. By looking at the root causes of these fascinating but challenging disorders, you can help yourself, or those you care about, live a more fulfilling and symptom-free life for many years to come.

 

En diagnose er ingen livstidsdom

 

For mange høres personlighetsforstyrrelse skremmende ut. Men til tross for det dramatiske ved ordet, er det mulig å bli frisk.

 

Dette er en artikkel skrevet om Ida, fra Ida`s dagbok. Hun har brutt tabuet  omkring dette og viser oss hvordan det  er å leve med personlighetsforstyrrelse.

I disse dager vises dokumentaren «Idas dagbok» på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). Her følger vi 28 år gamle Ida Storm, som har filmet hverdagen sin med psykisk lidelse, rus og selvskading.

Det er blitt en kraftfull film om å leve med et urolig sinn. Ida kan raskt gå fra å være høyt oppe til å ha det forferdelig. Små hendelser kan føre til intense skift hvor verden plutselig ser helt annerledes ut. Hun blir satt ut av en uskyldig kommentar, eller av at yndlingskoppen hennes knuser. Når de intense følelsene kommer, er de vanskelige å dempe. Derfor tyr Ida til rus eller selvskading for å slippe unna kaoset. Filmen får frem hvor uforutsigbart det føles å plutselig miste fotfestet, bli lammet av frykt, håpløshet og ønsket om å skade seg. Det blir også tydelig hvor skremmende det er når grepet om virkeligheten glipper - når Ida hører skumle lyder i hodet, eller ser seg selv som Satan i speilet.

 

Ida har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Uten å gå inn på Idas tilfelle konkret, har vi lyst til å si litt om dette. Vi har alle en personlighet, forstått som noenlunde stabile trekk som påvirker hvordan vi tenker, føler og handler. Vi er ulike når det gjelder hvor utadvendte, impulsive, nervøse, vennlige eller pliktoppfyllende vi er. Men noen ganger blir væremåter så ekstreme eller lite fleksible at de fører til problemer i samspillet med andre og gjør det vanskelig å fungere i hverdagen. Det er da vi snakker om personlighetsforstyrrelse.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet av brå og sterke stemningssvingninger, ustabil identitetsopplevelse, mellommenneskelige vansker, redusert funksjonsnivå og økt fare for selvskading og selvmord.

Lenge ble denne tilstanden ikke møtt på en god måte i behandlingsapparatet. Sårbarhet for avvisning, ekstreme følelsesmessige reaksjoner og stadige livskriser kan skape store utfordringer i kontakten mellom pasient og behandler. Tradisjonelle behandlingsformer tok ikke høyde for dette, og ikke sjelden ble pasienter møtt med moralisme og behandlingspessimisme. Dramatisk atferd ble tolket som forsøk på å manipulere eller skaffe seg oppmerksomhet. Mangelen på kunnskap hos fagfolk kunne i mange tilfeller føre til at tilstanden forverret seg.

 

I den senere tid er det derimot utviklet flere gode behandlingsmetoder som er tilpasset lidelsen. De forstår emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som vansker med følelsesregulering og en svak indre identitetsopplevelse. Årsaken til lidelsen forstås som en kombinasjon av medfødt temperament og traumer eller vonde livserfaringer. Nyere behandlingsformer fremmer innlevelse i hva det vil si å leve med emosjonell ustabilitet. De gir informasjon om sykdommen til pasienter og pårørende, og gjør pasienten til en aktiv deltaker i egen bedring.

Gjennom å tenke over og sette ord på vanskelige opplevelser, styrkes evnen til å holde ut sterke følelser uten å handle på dem.

 

Selv arbeider vi med en behandlingstype som kalles mentaliseringsbasert terapi. Å mentalisere vil si å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det er en sosial refleksjonsevne som setter oss i stand til å ta andres perspektiv, å regulere egne følelser, og å oppleve en indre sammenheng i oss selv. Denne evnen utvikles fra tidlige barneår, men kan være mangelfullt utviklet hos dem som har relasjonsskader eller vansker med tilknytning - noe som gjelder pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

 

I mentaliseringsbasert terapi fokuseres det på å fremme pasientens evne til å forstå og regulere egne følelser, men også å øke bevisstheten og forståelsen for tanker og følelser hos andre. Rent konkret handler det om å utforske hva som skjer når personen opplever følelsesmessig kaos - for eksempel i en krangel med kjæresten eller ved misforståelser i en sosial situasjon. Målet er å hjelpe personen fra et fastlåst og følelsesmessig intenst perspektiv på situasjonen, til et mer nyansert og fleksibelt syn på seg selv og andre.

 

Gjennom å tenke over og sette ord på vanskelige opplevelser, styrkes evnen til å holde ut sterke følelser uten å handle på dem. Det bidrar også til en følelse av økt indre sammenheng der det før var impulsivitet, kaos og selvdestruktivitet.

 

Flere utenlandske studier har funnet at mentaliseringsbasert terapi er en virksom metode. Her i Norge har forskningsgruppen for personlighetspsykiatri ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus i mange år forsket på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. De innførte mentaliseringsbasert terapi i 2008, og fant at dette førte til dobling av behandlingseffekt og stor reduksjon i frafall sammenlignet med tidligere behandling. Her i Bergen tilbys mentaliseringsbasert behandling ved Kronstad DPS og Solli DPS, og for pasienter med rusproblemer i Bergensklinikkene.

Med god behandling og oppfølging kan mange få vesentlig redusert sine plager, og også bli kvitt diagnosen.

 

Det finnes også andre virksomme metoder for behandling av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Blant annet har Bergens Tidende tidligere rapportert om bruken av dialektisk atferdsterapi, som er en annen evidensbasert tilnærming. Fellestrekk i de virksomme behandlingsformene er at de har en klar struktur og bygger på oppdatert kunnskap om tilstanden og de særegne utfordringene som den fører med seg.

«Idas dagbok» får godt frem smerten i denne formen for psykisk lidelse. Samtidig bringer den oss i kontakt med andre sider av Ida. For det er en film også om gode øyeblikk. Om hvordan det intense følelseslivet også kan komme til uttrykk som glede og takknemlighet. Vi møter Ida med venninner og i naturen. Vi får ta del i øyeblikk hvor hun kjenner seg trygg, ekte og virkelig. Vi ser henne finne andre måter å takle utfordringer på enn rus og selvskading. På denne måten blir diagnostiske merkelapper mindre viktige. Vi blir kjent med et menneske som tross smerte og forvirring er noe langt mer enn diagnosen sin.

 

Gjennom sin ærlige fremstilling bidrar «Idas dagbok» til innlevelse i og nyansering av hva det vil si å leve med psykisk lidelse. Den er også et flott eksempel på hvordan det er mulig å finne sin egen stemme og sitt eget kreative uttrykk i en livssituasjon som er full av utfordringer.

 

For mange høres personlighetsforstyrrelse skremmende ut. Men til tross for det dramatiske ved ordet, er det ikke en livstidsdom. Forskning viser at med god behandling og oppfølging kan mange få vesentlig redusert sine plager, og også bli kvitt diagnosen. Som behandlere opplever vi at med en oppdatert forståelse av lidelsen, har vi gode verktøy til å arbeide sammen med denne pasientgruppen for å bedre funksjon og livskvalitet.

 Prøve å forklare til sine barn hvorfor mamma er syk ......

 

 

Prøve å forklare til sine barn hvorfor mamma er syk ......

Min historie: om det å frasi seg sine barn fordi jeg er psykisk syk og klarer ikke å ta vare på de slik de fortjener.....Tøffeste jeg har gjort!

 

Har to barn på snart 8 år og en på 5 1/2 år.

Inntil jeg ble innlagt for et å siden ,var det jeg som hadde hoved omsorgen for de. Jeg gjorde alt for de. Jeg visste alt om de. Visste hva de kunne og ikke kunne. Hvem var vennene deres. Størrelsene på klærne. Hva de ble invitert til og hva som skjedde framover. Om de var syke og hva da som feilte de. Hva de gjorde om dagene. Hva de gjorde på skolen og barnehagen. Hva de ønsket seg. Hva de likte og ikke likte. Hva de spiste og likte å spise. Hobbyene deres. Ønskene deres. Om de var glade og smilte. Om det var noe galt.

Men jeg angrer ikke, jeg gjordet mitt beste for de. Til tider ja, kunne gjort det bedre. Men de hadde det bra. De fikk kos og klem. Leke. Rene klær, en seng å sove i, mat hver dag, vaske seg hver dag.

Det jeg var dårlig på var at jeg var så sliten. Jeg slet med impulskontroll og var ikke alltid like god på å være konsekvent.

 

Ja, jeg visste alt om de.

Og nå etter de reiste ....nei, jeg vet nesten ingenting om de. Bare det de de forteller meg eller hva faren eller bestemoren forteller meg. En skikkelig uvitende mor med andre ord. Det er hardt. Det er vondt. Og jeg griner så mange ganger over dette. Jeg har også felt mange tårer foran barna mine. De har ikke  skjønt hvorfor. Ikke forstått hvorfor mammaen deres plutselig griner.  Så når jeg får summet meg, forteller jeg at det er fordi jeg er så stolt av de. Å se hva dere kan. Jeg visste ikke at dere kunne så mye. Jeg visste  at dere har lært så mye, vet så mye om så om alt mulig.

Men jeg følger ikke med, så jeg vet ikke hva de lærer. Interessene deres. Jeg må spørre dem hver gang jeg har dem, annen hver helg. Og blir mye spørsmål for de stakkars. For etter jeg tok ECT-behandling for et år siden har hukommelsen min blitt elendig. Minner er borte. Ting jeg har lært er borte. Dagligdagse gjøremål jeg må huske på er borte . Det må skrives ned. Men det værste er at minner med barna er borte. Jeg kan ikke huske alt de sier vi har gjort. Jeg ser gleden  hos dem, og jeg prøver så godt jeg kan å huske. Noen ganger er det blankt, noen ganger kommer det litt fram. Min eldste skjønner litt av min hukommelse, så han hjelper meg så godt han kan, og da kan det hende det kommer fram. Og da blir vi alle utrolig glade ....


 

Jeg holder på å lage en perm til barna mine som inneholder :

når mor er psykisk syk.

 

De er veldig nysgjerrige på hva som skjer med meg. Og trenger og vil vite mer. Spesielt eldstemann han må vite mer og forstår mer. Minstemann trenger ikke så mange ord eller lange forklaringer. Så derfor jeg lager den, og det virket som den falt veldig i smak. Noe de trengte. Holder også på med et brev til de for å forklare alt. Men det får de ikke før de blir større og spør etter en mer forklaring og forståelse på hvorfor alt som det ble.

Jeg vet at mine barn elsker meg nå og jeg elsker dem. De er mine aller beste. Men jeg er redd for framtiden. Selv om jeg prøver å ikke tenke så mye på den. Tenker på hva de vil syntes om meg ?. Hvordan er våres situasjon da? vil de hate meg ? forstå ? vil jeg være mammaen deres og vi er sammen?

 

Har tenkt  mange , mange ganger at jeg er en grusom mor. En mor som ikke klarer å ta vare på sine egne barn. To barn som var planlagte og velkommene . Alle mødre skal kunne ta vare på sine barn, UANSETTT!!!! Det gjorde min mor, ho tok vare på meg og min bror , uansett hva som skjedde. Vi kom først, ho kom sist. Hvorfor klarte ikke jeg det? Svake jentemenneske , tenker jeg. Er skuffet over meg selv så klart.

Hva tenker alle ? Barnehagene, skolene, foreldre, andre folk vi møter , lege, helsestasjon, tannlege, ol.? Hva er galt med ho siden ho ikke klarer å ta vare på sine egene barn? HERREGUD!!!

Det er et tema som er veldig uvanlig å snakke om . Det er fortsatt et tabu. Det er alltid mor som tar barna, helt normalt at faren ikke gjør det. Helt normalt om han ikke stiller opp i det hele tatt engang. Om han stiller opp 100 % , ja....WOW... da er han virkelig en super pappa.  Eh....nei...han er da en helt vanlig pappa som tar vare på, og er der for sine barn, han fikk til denne verdenen. Det må også endres på. Han er ingen unik superpappa om han stiller opp.

Og en mor kan faktisk overta rollen til pappaen, annenhver helg.

Så en reportasjen for en stund siden. Helt utrolig. Var en som gikk ut med at ho ga fra seg omsorgen for barnet sitt. Husker ikke helt hvordan den var. skal se om jeg finner den. Utrolig godt å se andre også er i denne situasjonen. Er ikke alene.

 

Men jeg er veldig åpen om alt det som skjer med meg. Prøver å gi de svar. Snakke åpent om det. Ikke skjule noe. Få ting ut. Lov med alle slags følelser, tanker og spørsmål. Prøver å gjøre slik at skaden ikke blir så stor når de blir store.

Alt kan snakkes om.

 

Jeg sa lenge at jeg var en dårlig mor som gjordet dette. Eller gjør dette. Men skrev et brev til psykologen min dette. At jeg hadde så dårlig samvittighet og var verdens værste mamma.

Men vet du hva? Som kom fra, fra det brevet brevet?

Jeg er ingen dårlig mor ! Jeg visste jeg ikke klarte å ta vare på de, så jeg ordnet et nytt hjem. Og det beste av alt er at jeg viser de hvor mye jeg elsker de, hvor mye de betyr for meg. Vi  gjør ting sammen, mate ender, fisker, gå turer, leker, tegner, lærer om nye ting, leser bøker osv.

Så masse koser og klemmer hver dag. Og sier hvor gla jeg er i de, det samme gjør de. Vi passer på hverandre om noen skader seg. Vi viser og lærer hverandre nye ting .

Selvfølgelig er ikke dette et hus uten skrik, uenigheter, gråt eller sinne. Men prøver å sette meg inn i hvordan barn ser ting fra sin lille høyde. Og jeg som er syk må tenke meg virkelig godt om når jeg har de. Heldigvis får jeg god hjelp og er ikke alene med de.

 

 

 

Jeg fant reportasjen . Er verdt å lese. Var på www.kvinneguiden.no.

 

kvinneguiden 

  •  
 

Gi fra seg barnet

VET DET ER BEST: Camilla Lykke Torp valgte å flytte fra sønnen. Hun vet han får en bedre barndom hos faren. © FOTO: Julie Pike

GI FRA SEG BARNET

Camilla (31) har gitt fra seg sønnen sin

- Det er det eneste riktige for meg.

Publisert 14.5.15

 

Få mer samvær med barna
Slik er psykologien i en barnefordelingssak
www.advokattips.no

?

Hvordan kan du si at du er glad og har et godt liv ? du som hører stemmer, har flyttet fra sønnen din og er gæren i hodet?

KLOK: - Det er lett å sammenligne det verste i deg selv med det beste i andre. Da vil du aldri nå opp. Men hvis jeg sammenligner min beste kvalitet med din, da er vi plutselig på bølgelengde. Og da er jeg kanskje ikke så verst likevel? tipser Camilla. © FOTO: Julie Pike

 

? Jeg får mange spørsmål om valget å overlate sønnen min til faren. Det er det eneste riktige for meg.

Camilla Lykke Torp (31) har nemlig gjort noe svært få mødre gjør: Latt sitt eget barn vokse opp hos far. Av 1,1 millioner norske barn pr 2014 er det bare 48 000, eller under fem prosent, som i hovedsak bor hos far, viser ferske tall Kvinneguiden har innhentet hos Statistisk Sentralbyrå.

Camilla og sønnen er i dag bosatt i hver sin by. Han er ti år og ser mamma et par ganger i måneden.

 

Barndom varer livet ut

For henne handlet valget om å sette sønnens behov først. Camilla vet nemlig bedre enn de flestehvor viktig det er for barn med en trygg oppvekst.

Vi er på 90-tallet. For Camilla er kveldene verst. Hun låser seg inn i huset. Lukten av uvasket kropp og gammel fyll henger tungt i lufta. «Pappa?» Ikke noe svar. Litt høyere: «Pappa?»

Camilla beveger seg gjennom huset. Kjenner pulsen banke. Inn på soverommet, skrur på lyset. «Pappa?» Smertelig langsomt snur 100 kilo mann seg i senga. Drita. Igjen.

Camilla drar ham opp, skifter en seng full av oppkast og avføring. Får i ham litt mat.

Mens timene går fortsetter han å drikke. Etter hvert får hun ikke kontakt med ham.

Som så mange ganger før ringer hun 113. Gråter inn i røret, må nærmest tigge dem om å sende en ambulanse. Er hun heldig, kjøres han inn og pumpes. Andre ganger kommer ambulansen, men personalet tolker gryntinga hans som et «nei» når de spør om han vil bli med.

Så sier de til en redd og fortvilet tenåring: «Han er for full til å være alene i natt. Sørg for at han ligger i stabilt sideleie».

 

Fra Beate til Lykke

I Norge er det lov å drikke seg i hjel. Slik faren til Camilla gjorde. Foreldrene hennes ble skilt da hun var 14, kort tid etter ble faren alkoholikerCamilla gikk fra å være en vanlig ungdom til å ha som livsprosjekt å holde pappaen sin i live. Hun klarte det i seks år.

Traumer kan utløse psykisk sykdom ? slik det skjedde med Camilla. Hun er bipolar 1, har panikkangst, borderline personlighetsforstyrrelse og posttraumatisk stresslidelse. Slike diagnoser går ofte hånd i hånd.

Rent konkret gjør de at Camilla får enorme humørsvingninger ? fra det dypeste mørke (depressiv) til de høyeste topper (manisk). Hun kutter seg, liker å sjokkere og å skille seg ut, pluss at hun hører stemmer i hodet. Når hun er frisk, klarer hun å holde styr på stemmene og ikke gjøre det de befaler. Har hun det dårlig, hveser de til henne hvor dum og udugelig hun er, og dytter henne lenger inn i depresjonen. Er hun i andre enden av skalaen, ypper stemmene henne til å si og gjøre ting hun ellers ikke ville drømt om å gjøre.

Det var i en slik fase at hun fikk et nytt mellomnavn. Før het hun Camilla Beate. Men siden hun der og da følte at hun kunne alt, visste alt, taklet alt ? hvorfor i all verden skulle hun ikke hete Lykke?

Da meldingen om navneendring kom i posten en måneds tid senere, husket Camilla ikke engang at hun hadde sendt inn skjemaet.

?

Jeg klarer ikke å gi ham den trygge, forutsigbare oppveksten han fortjener.

 

Som en rullgardin

Etter farens dødsfall ble Camilla dypt deprimert. Hun kledde seg bare i svart og tillot seg verken å smile eller tenke gode tanker.

Ikke klarte hun å ta vare på seg selv, langt mindre en aktiv liten krabat.

Sønnen var den gangen knapt året. Hennes daværende samboer kunne komme hjem og finne kjæresten sittende apatisk i en stol mens sønnen deres klatret faretruende omkring på møblene.

Camilla sammenligner det å være deprimert med en rullgardin som trekkes ned og mørklegger alt.Når hun har det slik, tenker hun at det vil være best for alle, inkludert henne selv, at hun dør. Hodet og kroppen hennes er som lammet. Å bemerke at hun har mye å være takknemlig for eller at hun må ta seg sammen, sier hun er som å kommandere håret sitt til å stå rett opp. Det er ikke noe hun klarer å kontrollere.

 

En god mor

For tre og et halvt år siden flyttet Camilla til hjembyen Fredrikstad. Hun følte at stedet hun og familien bodde på begrenset henne og gjorde henne sykere. Hun ville starte på ny.

Eksen og sønnen deres ble boende på Vestlandet. Hun roser sin tidligere samboer opp i skyene for hans egenskaper som pappa og forteller hvor godt det var å ha ham da det sto på som verst. For det er ikke lett for en liten gutt å takle en mamma som juger. Som har veldige humørsvingninger. Som plutselig blir sur for noe hun ikke ble sur for dagen før.

? Jeg klarer ikke å gi ham den trygge, forutsigbare oppveksten han fortjener. Så da velger jeg å la ham få et fint liv med en velfungerende pappa, forklarte Camilla da jeg intervjuet henne for bladet Kamille for to år siden.

Da vi snakket sammen sist, beskrev hun hver dag som en kamp. Nå, to år etter er livet mer på stell. Medisiner holder symptomene stort sett i sjakk, hverdagene er mer strukturerte, og hun har fast jobb i gatebladet Gatamagazinet.

Det går maks tre uker mellom hver gang mor og sønn ses, og hun er alltid med på skoleavslutninger og lignende. Når hun besøker ham, bor hun hos eksen. Sammen prøver foreldrene å finne gode løsninger for sønnen sin.

Gi fra seg barnet

GI FRA SEG BARNET: - Det er tungt å se at sønnen min er lei seg, men samtidig føler jeg så langt inni meg at dette er rett, selv om det er vanskelig, sier Camilla. © FOTO: Julie Pike

 

Hvorfor går det bra for noen?

- Noen mennesker takler veldig store påkjenninger og klarer å komme seg videre i livet. Det som ofte kjennetegner dem er at de klarer å fokusere på lyspunktene som finnes. Det kan være små ting, som å sørge for å få én god opplevelse hver dag.Det kan være å tenne et lys, høre på musikk eller se noe vakkert, eller det kan være å fokusere på gode relasjoner, eller være noe for andre. Slikt gir motstandskraft fordi det er en motvekt mot det som er vanskelig.

For noen kommer dette helt naturlig, de bærer det i seg fra de er bittesmå. Andre har jobbet med å gradvis snu fokus. Det handler om å endre tankemønstre.

Ordtaket «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», er nok gjeldende på mange områder. Samtidig er det noen som tåler mer enn andre. Og noen påkjenninger er så vanskelige at alle vil ha vansker med å håndtere dem.

Vi som jobber med mennesker som er utsatt for store kriser, blir daglig imponert over hvilken kraft og tåleevne som ligger i et menneske.

Unni M. Heltne, daglig leder, og psykologspesialist, Senter for Krisepsykologi.

 

 

MØTER LITEN FORSTÅELSE

 

Den lille gutten hennes er blitt ti år og ja, han savner mammaen sin. Og ja, han synes det er vanskelig at de ikke bor på samme sted.

Camilla trøster seg med at barn synes det er vanskelig at foreldre bor hver for seg også hvis mor og far bor fem minutter unna hverandre. Og hun vet, med hele seg, at dette er til det beste for sønnen.

- Han får et mer stabilt hverdagsliv enn om han hadde bodd med meg. Jeg sliter nok med egne rutiner og ser mine begrensninger. Jeg har ikke kapasitet til å være mamma 24 timer i døgnet. Så da velger jeg heller å berike livet hans når jeg er frisk. Jeg prøver å se det som en styrke enn en svakhet, og tenker at jeg kan tilby ham noe annet enn han får vanlig når han besøker meg i Fredrikstad, sier hun.

Selv om hun forklarer årsaken til at hun valgte å flytte, synes mange det er veldig rart at en mor drar fra barnet sitt.

- Hvis jeg var mann, ville ingen reagert på valget. Men fordi jeg er mamma og kvinne, er det mange som ikke skjønner valget eller respekterer det. Jeg har fått mye pepper. Men jeg vet at jeg er en bedre mamma når jeg har det bra enn når jeg er syk. Faren hans kan gi ham en bedre start på livet enn hva jeg klarer. En barndom varer livet ut.

"Mamma har en sykdom i hodet"

 

Camilla har alltid vært ærlig med sønnen om at hun er syk. Hun har forklart det på en måte som han forstår: At mamma har en sykdom i hodet som ikke synes. At hun tar tabletter som gjør henne litt bedre, men at noen ganger tar sykdommen så mye plass at det ikke er rom til mye annet. Og at sykdommen gjør at mamma av og til er litt annerledes enn ellers ? uten at hun vil det selv.

- Han har et ukomplisert forhold til min sykdom. Hele veien har faren hans og jeg prøvd å trygge ham i det, sier Camilla.

Et godt liv

 

Mange ville bukket under av Camillas opplevelser. Men her står hun, 31 år gammel, og sier at hun har det bra. At livet er godt. Hvordan har hun klart å komme dit?

- Jeg har godtatt at jeg har en diagnose, og at jeg kommer til å ha den resten av livet. Jeg har jobbet hardt for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det beste ut av det. Alle må finne sin vei, men jeg tror på å snu egne tankemønster. Jeg har klart å få tankene mine over i et positivt spor.

Camilla holder foredrag om livet sitt. Hun undres over at det er lov å gi en tenåring beskjed om å legge en far i stabilt sideleie og så bare forlate henne med en døddrukken pappa.

- Jeg ønsker at helsevesenet tar mer ansvar og ikke bruker det at pårørende tar ansvar som en hvilepute. Vedkommende trenger støtte og et hjelpeapparat.

Samtidig tror Camilla at ingen får mer enn de takler.

- Jeg er langt fra perfekt, men livet mitt funker kjempebra. Noen tenker sikkert: «Hvordan kan du si at du er glad og har et godt liv ? du som hører stemmer, har flyttet fra sønnen din og er gæren i hodet?»

Men for Camilla handler det om perspektiv. Om å kjenne seg selv. Og om kjærlighet.

Den utvalgte heter Pål Brekke, er 36 år og blir snart Camillas samboer. Han har allerede tatt etternavnet hennes som mellomnavn.

- Vi regner med å gifte oss i løpet av året.

Camilla synes det er viktig å fokusere på alt hun har i livet, fremfor det hun mangler.

- Perspektivet i livet er der du ønsker det skal være. Er ambisjonene dine kjempestore, blir du aldri lykkelig. Jeg er i jobb, jeg fungerer godt, og det er en stor styrke å kjenne seg selv inn og ut som jeg gjør. Jeg velger å se det slik.

 


 

En sterk historie, og det er garantertmange flere av de der ute, men vi er for redde. Redde hva andre skal si og mene. Slutt med det! Tenk heller på hva som er best for deg og dine barn. Det er det som teller !!!!

Tusen takk for at du leste min historie ....

et skriv om helsen min

 

 

et skriv om helsen min lagt ut på fb

Ingen hjelper, kun en selv

 

Leser mye forskjellig, for vil lære å forstå om meg selv.

Kan f.eks. ikke Gjøre/endre noe om jeg ikke vet/kan/forstår noe om det. Om legen ser det er noe fysisk galt,så får en hjelp og blir bra igjen. når en er syk psykisk ,blir det fort vanskeligere å få hjelp. Der er ingen leger like.noen flinke og noen inkompitente. Uvitende , for vanskelig,for mye å sette seg inn I ,orker ikke tett oppfølging med pasienten, stor tro på medisiner ,henviser isteden eller bare lat er noen av mine tanker. funnet ut at en må bli lege selv for da å kunne informere legen sin igjen ,som da virker overrasket at dette eksisterer, som da skal sjekke.Kan gå bra,å en får riktig hjelp. Eller at dette ikke kunne stemme jeg hadde......etter uendelige tester og prøver. Så er det bare å fortsette å lese og undersøke selv. iblant gir man opp og aksepterer medisinen en får og at slik er det bare. Til en finner en "tilstand" som passer seg selv.får nytt håp og reiser for å lære legen sin dette. Som igjen gir utrykk for at dette har jeg aldri hørt om eller alfor vanskelig og tidkrevende å finne ut av dette. Som bare håper at pasienten skal nikke og si ja enig, dette gidder jeg ikke å begynne å utredes for. Jeg gir opp. Er sikkert ikke det jeg "feiler" allikevel .

Årene kan gå ,en lærer og leser.blir godt kjent med seg selv. Uten riktig hjelp over lang tid blir en værre,og det blir nå hardere og vanskeligere å bli "frisk" igjen. Blir stemplet som lost case. Mens en kjemper videre,vil bare leve igjen,fungere I hverdagen. Kan nå så mye ,at en kan gi seg selv en diagnose og kan si hva som er behandlingsmåten videre for å bli bra. Men blir fort avvist. Får igjen høre at det tar lang tid å utrede. Tester og prøver. Skjemaer. Henvisning hit og til en spesialist der. En nøye og detaljert nedskrevet sidelang Uttalelse fra alle som har kjent deg er nødvendig. og minst 20 spesialister må uttale seg. Alle må ha kommet fram til det samme.om en kommer med et ulikt resultat ,så har en ikke den diagnosen. Å få nedskrevet og fått en diagnose er noe som er livsviktig for systemet . Uten en diagnose har en ikke krav på noe som helst av hjelp . Da er man friske I systemets øyne. Man kjemper og kjemper ,mens alt blir værre ettersom tiden går. Får ikke hjelp på det en har krav på .som bl.a. fra nav,med medisiner, diverese behandlingsmåter . Til slutt henger de fleste seg opp I hva som står i journalen. Velger å tro på dette og mener at alt dette stemmer,er jo nedskrevet I journalen. Trenger ikke spørre personen selv.vet alt nå. Blir en spurt, så ser de på deg som den løgnhalsen. Fordi vi sier noe helt annet enn det som var skrevet. Blir så forbanna irritert på helsesektoren . Etter årevis med prøving og feiling. Ikke komme noe videre,bare følger med sklia nedover. Prøver å bremse,å krabbe opp igjen. Å skrike ut at jeg vet hva som er galt og hvordan dere kan hjelpe.

Hør på meg ,så jeg kan få hjelp før det virkelig er for sent. Innimellom klarer jeg å krabbe opp sklia ,men ender med å miste grepet og sklir nedover igjen. Men jeg gir ikke opp ,ikke enda. Har fortsatt krefter igjen til å kjempe ,til å bli hørt. Gjelder alle egentlig, folk ser det de vil se. Tror på det andre sier.siden noen sier det må det stemme eller for late til å undersøke om det er sant eller usant. Har noen begynt å si noe , er det så lett for andre å fortsette. Så til slutt må en ha krefter til å tåle å stå helt alene, bare pga. Uttalelser I sinne, rykter, at en tror en ser alt eller forstår hele situasjonen/bildet og handler utifra det eller at noen går inn for å knuse noens liv fullstendig.

Plutselig har en behov for dobbelt så mye hjelp ,men uten noe hjelp fra Før. Får hjelp når det er synlig.ikke før. En må komme så langt ned det går an , da står de med åpne armer og tilbyr hjelp for harde livet. Som f.eks. du er ikke underernært pga. Din bmi. Din bmi er ikke krise,du er ikke bare bein eller veier 45 kg.

Dette går bra skal du se. jippi, Ser du smiler og ler idag ,så da er du ikke deprimert lenge. Det er fantastisk. Lykke til videre I livet. Men en lærer av alt og tar det med seg videre. Og Det er jeg glad for. At en føler en kan sitte igjen med noe positivt etter alt det negative.

Utrolig å man lærer i livet . Men må bare fortsette å kjempe og ikke gi opp. For det vil snu og vil ordne seg. Bare holde ut littegrann til.

helsikes tanker...nok nå...

 

 

helsikes tanker...nok nå...

Jeg kan ikke få sagt det nok
men jeg klarer ikke å bli forstått...
Finner ikke ordene..
enormt tankekjør...
så mange tanker hele tiden ...
Om alt...
klarer ikke si noe konkret...
de vandrer fram og tilbake....
Hele tiden....
bytter kansje mellom 10-100 tanker om dagen.
føles ihvertfall slik...
og I tillegg utgir jeg flere energien. Helt feil som den jeg føler...
kroppen skifter hele tiden ut eller bytter fort om på de forskjellige ##-------## vi har . ( aner ikke hva det heter ) ktoppen føler dette: redsel ,nytelse,smerte, angst
men det jeg hater er at kroppen husker..Den glemmer ikke..
Sånn som nå...
(skjer heldigvis sjeldent ,men når det skjer er det tøft)
plutselig ,uten forvarsel og fra en liten ting.....blir jeg plutselig en 10 år gammel jente igjen. klarer ikke å stoppe det. gjenopplever overgrepet på nytt. kan dukke opp "nye" ting. Og det er så jævlig. Har ikke behov for å huske det jeg har glemt. 
Det Værste er å kjenne det på kroppen. 
Å bli påmindt på de følelsene jeg hadde.. no thanks..
gjenoppleve den redselen jeg hadde...hell no... 
Den tråkker jeg på hver dag,vil ikke kjenne den mer... nok nå!!!

Nei har ikke fått hjelp og bearbeidet det. 
har hjulpet meg selv og lært meg å leve med det...
gitt slipp på hat og skyldfølelse. ferdig med å la det ødelegge hverdagen min.
ferdig med at det styrer meg.
Jeg styrer her og jeg orker ikke mer. gjort er gjort og skjedd er skjedd. Kan ikke endre fortiden . Bare å akseptere det og se framover.

ser noe positivt idet.
Nei er ikke gal .Vet hva jeg sier :)
men tenker da:::: "hva salgs person hadde jeg Vært idag om jeg ikke opplevde misbruk?"
er så rart å tenke på.
Jeg er glad I meg selv og liker personligheten min. Vil ikke forandre meg der. 
Tror vi opplever ting for en grunn. Vi lever det livet vi ble tildelt og ment å leve. (kom to setninger inn her ,om noe helt annet .kansje du tenkte- : yes! der har vi det. 
beviset!
Ho er loco fordi ho tror på noe annet enn meg..
om noe annet . 
Tror på mye rart jeg.
Kan heller skrive om det temaet senere.)

sier litt forskjellig her. 

Avskaff relgion

 

avskaff kristendom og de andre!

Å ja visst ...provoserer sikkert noen nå..Åh bra er det, absolutt min mening også! !!!

Nå må folk få opp øynene å se...

Er det å Være kristen eller noen av de andre troene som finnes gode ?
Gjør det deg til et bedre menneske? 
Er du da bedre enn oss ikke troende ?

Tror du fordi du mangler noe I livet ditt? Du hadde en tomhet du ikke visste hva var ?
Eller ble du oppdradd til det ?

Om du plutselig ble det I voksen alder...why??????

Ser dere ikke at det er kristendommen ol. Som ødelegger verdenen. Som dreper, som gjør vonde ting . Og de sier de gjør det for gud, I guds navn.

Nei kjøss meg en viss plass. 
bullshit! !!!!

bibelen er verdens lengste eventyrbok.

Det er I kirken en finner flest pedofile.

Det er kristne som er de mest fordomsfulle.

De beste menneskene jeg har møtt ,de med størst hjerte , de med omtanke for andre  , de som aksepterer andres legning, hudfarge og meninger er de som ikke er kristne.

barna mine lærer om kristendommen på skolen og til nå tror de på det som blir sagt. 
Tror du jeg vil dette? NEI!!!
Kan jeg nekte ? JA!  Blir det problemer da? JA!
Og dessuten tror jeg på at alle har sin egen rett til å Gjøre opp sin egen mening om ting.
Men jeg kommer til å lære de hva jeg tror på etterhvert. Så er det opp til de å velge.

Min mening er at tro og fotball er den største grunnen til vold og ondskap I denne verdenen. Bare åpn opp øynene dine og følg litt med, så vil du se.

De hjernevasker oss med dette!

Men for all del tro på akkurat hva du vil.....
men da må du slutte å presse din tro opp I trynet mitt. hold det for deg selv.
Og respekter andres meninger selv om de ikke er like som dine.

hvorfor skal jeg gidde å høre på deg om du ikke gidder å høre på min mening om ting ????
hvorfor er dine tanker og meninger mer verdt enn mine ???

Og vi som må respektere andre lands lover og regler. kle oss etter deres mening osv.
Men Norge ?
Neida vi lager moskeer, slutter med jula , gir etter alle kravene våre nye landsmenn vil ha.

Kan ikke kalle oss for Norge så mye lenger. Må finne på et nytt navn , for her gir vi etter og tillater alt .

herregud!

Jeg er ikke rasist. Jeg bryr meg ikke om utseende ,penger, hudfarge,språk osv. Jeg ser på personen ,personligheten til folk. Det er det som betyr noe for meg. 

Det mest åpne jeg har vært om overgrepet.....

 

Mest åpne jeg har vært om overgrepet !

Hvordan er det mulig for meg idag å forandre meg ?

Jeg ser ikke noe annet enn en at jeg er en lost cause .

Hvordan I helvete skal jeg som ikke fikk riktig hjelp og behandling før I en alder av 30 år , med da 20 av de måtte jeg,jeg starte I veldig ung alder, lære meg selv hvordan  "overleve" på egenhånd .

Jeg ble utsatt for overgrep I flere år fra 10 års alderen til ungdomskolen.  Ikke bare har det fucket opp den seksuelle delen av meg. da kroppen min. Ga meg helt feile fakta videre I livet. Heltskrudd I forhold til en person med et normalt forhold og lære om kropp,sex ol.
Men idag sitter skikkelig igjen med så mye ødelagt inni meg. tankene og følelsene mine er fucket opp. Den kvalme gamle grisen som så veldig likte å kose med småjenter ,klarte etter å Gjøre det med meg I så mange år: har ødelagt meg emosjonellt. 
Hvordan skal jeg klare å rette opp I det ? 

først klare å si noe I en alder av 15 år. 
 diagnosen : ptsd.
og da starten på en aldri slutttur hos psykologer og leger. sitter på I vogna der enda. 
Etter fra Før ,årevis med selvskading, selvmordstanker ,depresjon ,angst, panikkanfall,mareritt, ekstrem frykt for å Være alene og plusse på der mørket ,stillhet,hva som var bak meg,være aleneI et rom med en mann,mannfolk og lukkede små rom med lukket dør . 
Er bare noe av det jeg sleit med fra Før .
Uten å forstå noenting av det han gjordet. visste ikke . Og kunne da ikke lese meg selv fram til selvhjelp og lærdom om dette.
lærte å leve og takle hverdagen på min måte. Ingen måtte finne ut av det, for dette var min skyld. Jeg gjordet noe galt ,derfor det skjedde. Jeg var ingen snill eller god jente. det måtte jegGjøre meg fortjent til å bli kalt.og jeg ville jo bare Være snill. Ikke bli hatet og holdt utenfor i stall miljøet av han.  Det var meg selv som ba om det,ba han om å misbruke meg. lot han. villet det. nei ingen måtte finne ut av det. Satt på et smil,viste meg fram slik det forventet jeg skulle være. holdt alt for meg selv. tærte og spiste meg opp innvendig. store smerter av å konstant gå anspent I kroppen, være Redd og å konsrant vise de rundt meg at jeg hadde det så fint. Var så glad. Være en helt annen person. inni meg skreik jeg for fullt. hjelp meg! Se meg ! Se jeg har det så vondt! Se jeg skader meg selv! Se jeg har vansker med konsentrasjon og søvn! hvorfor så ingen meg ? hvorfor kunnet ikke et voksent menneske med et liv av lærdom se en jente somtrengte så inderlig hjelp. En jente som ble ødelagt av et annet menneske. Hvorfor kunne ingen gi meg en stemme? hvorfor så ingen meg ? Var jeg en så god skuespiller?  Jeg, et barn? klare å lure alle rundt meg om at jeg hadde det fint ,var normal og at det ikke skjedde noe uvanlig? bullshitt! !!! Noen visste, noen så ,men ingen hjelp å få. 

 da det endelig kom ut,bedret jeg meg noe. Jeg holdt det ikke alene inni meg lengre. Tusentonn vekk fra skuldrene mine.  Åh så deilig. 

rettsak, dom,jeg ødela familien hans,feigingen rømte landet.  han kunne fortsette I et annet land. Ingen som kjente han der.  ja jeg lurer på det inimellom, fortsatte han der? hvorfor stoppe da når han allerede har likt å kose med små jenter fra Før jeg ble født?

Videre ble livet mitt endret,til det negative. Jeg ble værre og værre. slet mer og mer. 
fullførte ikke 10.klasse. Ikke fullført videregående. 
klarte ikke å holde på en jobb. jobbet og stod på til jeg knakk sammen.  den vanlige dansen jeg hadde med jevne mellomrom med psykologer,behandlinger,fysioterapaut,leger,innleggelser,legevaktturer, medisiner. Ikke kontant med hjelp fordi jeg viste tegn til bedring,eller ville ikke mer , eller de klarte ikke å få meg til å snakke og da ikke kunne hjelpe meg mer.så idag aldri ordentlig bearbeidet det. snakket om det.Har begynt så har det bare låst seg fullstendig I hodet mitt. tankene stoppet . Jeg blokkerte det fullstendig ute. Hadde allerede I flere år laget meg en "overlevelsemåte". Noe jeg ikke ble bevisst på før I år faktisk. husker ikke hva det heter nå.

selvmordsforsøk og selvskading bare økte og ble værre og hyppigere. 
drakk mye alkohol og ofte.

Ingen samhandling mellom kroppen min og tankene mine. to forskjellige ting. koblet ut den ene ,som oftest da ble det  det emosjonelle som koblet ut og ikke eksisterte lenger. tankene og hva jeg sa gikk igrunn på autopilot og var spilt inn hva jeg skulle si , så jeg snakket uten å tenke . Detble bare spilt av fra en cd .som hadde lagret hva jeg klarte å si ,hvor mye jeg ville la andre få vite om meg,automatiske svar . trykk play og det indre klarer seg selv. 
For jeg hadde ingen grenser. Ikke noe problem å ha sex med folk. Var bare en kropp. og den var til for at mannfolk kunne og skulle bruke den. Hadde ingen kontakt med kroppen min. Men full kontroll på tankene. og Ga ikke begge delene bort til en og samme person. enten kroppen mineller tankene og da et vennskap uten sex. 
hvis det kun gjaldt sex og jeg begynte å kjenne du kom innpå meg og begynte å bli kjent med  meg :så var det :Hade og null sex !
Var vi venner og du kjente meg og vi ble kjærester :kansje sex I begynnelsen som da sluttet fort eller ingen sex I det hele tatt.
Hadde mange korte forhold. utro mot alle. Sa "ja" til hvem som helst. "godtok " igrunn alt. Jegtrengte bare å stille opp med en kropp og spre beina så Ga mannfolk fullstendig blaffen I resten.Om jeg var med på sexen. om jeg ville eller ei. Hvor full jeg var. hvor gammel jeg var. Om det var tvang ,voldtekt, smerter,I søvne eller hard sex innvolvert brydde svært få. Om jeg sa nei 100 ganger og Ga opp til slutt og bare javel ,så skulle det knulles. 
heldigvis er mannfolk kjappe I senga ti å bli ferdige. og en lærer seg nyttige knep. f.eks. Gi deg følelsen av at jeg suger deg ,men gjør egentlig ikke det. 

Men videre, fortsatte depresjon,bare dårlige og negative forhold. null kontroll på noe. Ingenselvkontroll. visste ikke hva jeg gjordet. 

 et stabilt forhold på 7 år. barn,hus,bil,dyr,regninger,jobb.ble et tøft forhold. brudd. advokat.Lite penger. kreditt gjeld. fødselstraume. fødselssdepresjon. smerter. medisin. søvnvansker. psykisk syk psykolog,lege,barnevern,hovedomsorgen,lite tilstedeværende far, krangling,hat.

 treffe skikkelige godbiten. En psykopatisk,manipulerende, voldelig, narsissist,sosiopat som var noe over sjalu, konstant overvåkning, voldtekt, forsøk og trusler på å ta  mitt liv. Og virkelig går inn og jobber for å knuse meg ,alt rundt meg, mitt liv rett og slett. Ble for mye for meg og endte opp med langtidsinnleggelse. Med flere elektrosjokk behandlinger som har ødelagt hukommelsen min . Et fullstendig ødelagt liv og mistet alt. til og med mine barn bor ikke lenger hos meg. Ingen venner igjen. Og det klikker for meg. Føler meg sinnsyk. Noe er galt inni meg.Men vet ikke hva. hatt det I så mange år. Ingen har forstått eller skjønt meg. hentet meg to ponnier som kunne holde liv I meg.

 ufrivillig ende opp på sykehuset med så stor promille at kunnet endt I døden der.

 endelig møte en psykolog som sier jeg har diagnosen : emosjonell ustabil personlighetssforstyrrelse.  
og alt faller på plass. endelig, og nå videre med å få riktig behandling .

psykolog 1 gang I uka. neste år starte et 2 års intensivt gruppebehandlingsopplegg.
Stiller lite opp for barna. Har ikke stelt med ponnien min på et halvt år. lav inntekt. Bor hjemme nå. søke ufør. søke erstatning. skal til et søvn senter og ta tester . mat og vekt vansker, fungerer dårlig I hverdagen, hjelp til å passe barna, avtalebryter, lever her og nå,sliter med impulsen og selvkontroll ,reaksjon,sinne, vanskelig med emosjonell behandling ,tankekjør, flere følelser på en gang, gir ut feil energi og følelse. klarer ikke å ordlegge meg. 
 jeg føler det er overveldende mye å ta tak I og som jeg må endre på og får hjelp til. Men det gir meg bare enda mer tankekjør og vanskeligheter I hverdagen.
 

Som ifjor traff jeg en super fyr. En som tenkte som meg. Som har åpnet øynene mine. Hjulpetmeg. blitt min beste venn , en jeg kan snakke med. oppleve så mye nytt og godt .første og eneste person som har sett den virkelige meg. den første personen jeg stoler 100% på. får bl.a. respekt,åpenhet,frihet av han. helt nytt å oppleve. Finner meg selv litt. 
Et sterkt og godt vennskap som tåler det meste. Håper jeg. 
Som startet med lek og morro. og har nå blitt en person jeg er blitt veldig glad I.  Som betyr utrolig mye for meg. En jeg er livredd for å miste I mitt liv. For første gang er jeg redd for å miste noen. Første person jeg har brukt så mye tid på. Uten å ville vekk ,kan være sammen hele tiden.Utrolig å ikke få panikk og flykt følelse. Men isteden få kjenne nye følelser. kjærlighet, sjalusi, avslappet ,trygghet,nytelse ,uro og bekymring over en annen. 
For meg er det flott fyr som jeg aldri vil miste. Han har på en måte gjort meg om til å bli en sommerfugl.
Men jeg er ikke lett å Være med. Er flink til å ødelegge . og kansje jeg  med min impulsive reaksjonsmåte ,der  jeg ikke klarer å kontrollere hva jeg sier eller klarer å stoppe meg selv. vite at mine følelser og tanker endrer seg så mange ganger løpet av en dag. skifter fort I humør. til har han taklet det. Men kansje det nå er nok ? Det er tungt .  forstår det. Jeg skjønner ikke åssen han har holdt ut med meg til nå . hatten av der . 

Og ja sikkert skrevet noe her også ,noe jeg burde tenkt meg bedre om på å legge ut. Menuansett dette er mine tanker nå. Og godt å få det ut. 
Takk for at du leste . og håper det var lesbart

til sist har jeg et ønske , vær så snill .... lær barna deres eller andre barn om kroppen sin ,hva er lov og ikke lov ,om overgrep ,det er lov å snakke , om vold hjemme , full forelder osv. lær de ,så de får verktøy med seg I livet om noe skulle hende . For vi kan ikke passe på og se alt som skjer med dem uansett hvor mye noen tror det. Derfor må de vite og ha lært om det selv. 
 

Om du vil kan du lese mer om dette. Søk i google på : emosjonell kald , ptsd , kompleks ptsd ,ect- behandling personlighetssforstyrrelse , Wikipedia ,sinnetshelse, psykisk helse  er noen stikkord å søke på om du vil lære mer. 
Det er mange som sliter ,så jo mer du kan jo mer kan du hjelpe andre... Ha en god lørdag 

Magefølelsen.....

 

Når magefølelsen sier deg noe...

Vi har alle en 6 sans , magefølelse eller intuisjon.
Vi kan plutselig få en følelse av noe. som å få en følelse at det er noe som ikke stemmer , uten kansje helt å vite hva det er. 
ikke helt forstå hvorfor det dukker opp. eller hva det betyr/vil si oss. 
Er det riktig ?
Er det en følelse vi må lytte på?
Eller prøve å tenke heller ,overse den følelsen og heller tenke fram andre grunner det kan være ?

Det er utrolig vanskelig.
Finner nok aldri et fasit svar.
Tror hver enkelt menneske må avgjøre selv . 
Vi har to valg. 
1.stole på magefølelsen som sier det er noe galt ,men vet ikke hva. 
2. Eller overse den og heller tenke og finne fram et logisk svar.

Etter at jeg begynte å få selvtillit.  tro på meg selv. tro at jeg og mine meninger er like viktig som andres. Det er viktig at jeg har det bra og ikke la meg bli overkjørt mer. 
Så har jeg lært mye. Og blitt kjent med at vi har en følelse som vil si oss noe ,uten å si akkurat hva det er.
Har da blitt intressert I dette . tenker mye I ettertid . Vil lære.  nå etter 3 år siden jeg ble oppmerksom på den følelsen, blitt noe klokere. Men langt ifra så veldig mye mer forståelsesfull .
Det er en følelse som er min egen ,vanskelig å sette ord på slik at andre kan forstå meg. Kan bare si noen få ord.
og prøver å stole på den. Ikke overse den.
For det stemmer som oftest.

Skal prøve å Gjøre det lettere for deg å forstå meg . 
Her kommer noen eksempler :

1.
Jeg traff en fyr for litt over 2 år siden. til å begynne med hadde jeg det flott. likte han . Ville bli bedre kjent med han.  
Tenkte dette var en fin fyr. En snill og god mann. 
Etter ca. en mnd. får jeg plutselig en dårlig følelse. Vet ikke hvorfor og forstår ikke hva det prøver å fortelle meg. hvorfor får jeg en dårlig følelse av han ? 
Han er jo bare snill mot meg? Jeg har det jo bra med han ? 
Så tenker at det er feil og velger å overse magefølelsen min.
endte opp I et livsfarlig forhold der  Han ødela meg og mitt liv fullstendig .

Her har jeg fått en følelse at noe ikke stemmer og prøver å få meg til å forstå ,åpne øynene mine mer.
Skulle hørt på den.

2.
Har flere ganger bare fått en dårlig magefølelse.  og noe som bare sier meg uten ord at noe vil skje. uforklarlig.
-må reise fra der jeg er
-må stoppe bilen
-ikke kjøre inn den veien nå 
-ikke gå dit /besøke noen
-ikke gå ut idag og drikk
desverre klarer jeg ikke forklare tydeligere. 
Men har I etterkant når jeg har tenkt over det. Så husker jeg at jeg fikk en dårlig følelse. og det skjedde noe etterpå.

3.
stod opp til flere mld. 
Var uforståelig at jeg skulle få slike mld. Nå.
Så ringte med en gang for å få svar på dette. 
stemmen hans var rar ,det han sa var litt rart,men okey ,jeg godtar den grunnen.
Går et par timer uten svar på mine meldinger.
Han ringer ikke tilbake slik han sa.
skriver en melding til han at jeg fikk en vondt følelse. 
Rett etter jeg sendte den ,fikk jeg en melding fra moren hans. Om jeg har snakket med sønnen hennes? Og om jeg kan si ho er bekymret og be han ringe ho med en gang. Ho fikk en dårlig følelse og trengte å høre fra han.

rart ikke sant?
hjalp ikke på min bekymring nei.
Ca.  7 timer har gått uten lyd. og to stk. med dårlig magefølelse.

Vi har alle denne følelsen. Noen vet ikke om den. Andre igjen kaller seg synsk.
Det er ihvertfall en uforklarlig følelse. Som kansje alltid vil forbli mystisk og noe vi aldri vil kunne finne svaret på . alltid ha lite eller ingen forståelse på.

Noen stoler på denne.
Noen vet ikke.
Noen sier de ikke føler noe slikt.

Uansett syns jeg det er spennende og intressant.

og om jeg velger å stole på magefølelsen neste gang  ,det vet jeg ikke.

eksen min

 

om eksen min

psykopater fins og de er livsfarlige

 

Fuck you you fucking idiot. Think youre are funny and love to try to ruin my life ,friends, familie. Good luck.. Dondt mess with me....karma is a fucking bitch. You get what you deserve. And im going laugh so hard. cant wait. Im not afraid of you. You are Just a little insect trying to look importent .Think you have friends,ut no.noby like you. Every ekses hate you. Get Girls addictet to drugs. treaths Every man Who Even talk to your girl. Rape Girls. Thats low. Beat the. Try to killl them . I hope you fucking die Uttrykksikonet smilein your eyes a girl is your probery. Not alowed to do anything. get bruces Every Day. Call childsupport. Steel my ting car and oter tings. try to deathtreath my friends. Stalking me.call 50 times a Day. 80 messegers a Day. Steel my phone. break in to my house. Scare my children. Go to the Police if youre fantasi Think I own you money. You own me money and you know thats. Fucking shit ,dont deserve to love

Selvmordstanker og selvskading!!!!

 

 

Selvmordstanker og selvskading!!!!

Ble kjent med en fyr gjennom jobben våres, vi er ikke godt kjent, men prater om ditt og datt innimellom.

Jeg har vært veldig åpen på facebook om mitt iv, og det har gjort at han har fått noen spørsmål som han spurte meg om her om dagen. Så da valgte jeg heller å svare på det her.

Det gjelder om mitt liv med selvmordstanker/forsøk , selvskading, innleggelser, påvirkning av min mor og lignende.

Dette blir ikke helt lett og klare å huske alt....huske tilbake...mye vil jeg ikke huske ,enten fordi det er  altfor vondt eller flaut. Mye av dette har jeg har aldri snakket med noen om. Mye fordi jeg skammer meg . Er liksom en del jeg egentlig bare vil glemme, selv om det er en del av meg. Ja, jeg kan dele mye om meg og fortelle ting, men folk får egentlig vite bare en liten del og  det velger jeg selv hva som jeg vil dele..

 


,

 

Litt om hva spurte om.

*Om jeg hadde det bra?

*Jeg ba han lese om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så han fikk en bedre forståelse.

*Fikk til svar : uff , du har litt å stri med stakkar. Folk med den diagnosen bør få hjelp så tidlig som mulig. Og jeg spør deg, du trenger ikke svare. Har du skadet deg selv eller gått med selvmordstanker? De er symptomer på den diagnosen, som blir nevnt flere ganger. Har du nå fått riktig hjelp?

 

Selvskading!!!

Første gangen husker jeg veldig godt.

Vi var en gjeng på barneskolen som satt å rispet inn diverse ting på huden som gutte/jente navn , hjerter og alt mulig annet som vi fant på og ville ha. Men da gikk det opp for meg at å skade meg selv, hjalp min vonde psyke, mine problemer.  Var så utrolig mye bedre å kjenne fysisk smerte enn psykisk smerte. Så der var der i gang . Starten på mange år med daglig skading av meg selv . Jeg begynte med dette i 111 års alderen. Men var god til å skjule det. Gjemme det. Lang armet gensere, bandasjer, plaster. Om sommeren skadet jeg meg på steder ingen så det, som puppene, underlivet. Eller laget skader som så ut som det kunne vært  fra en naturlig ulykke.

Ingen sa noe, ingen merket noe. Inni meg skreik jeg for harde livet :

HJELP MEG! SE MEG! TRENGER HJELP!

 

Jeg kan ikke huske når jeg sa noe om det eller at noen oppdaget det, men det tok mange år. Altfor mange år.

Var jeg for god til å skjule det?

Var det noen som som så, men "lukket" øynene?

Var det for vanskelig å ta opp og snakke om?

Var det et tabu den gang og ingen visste så mye om det?

Hvem vet!!!!

 

Hva jeg gjorde.....

Kuttet meg med kniv eller annet skarpt hver dag, flere ganger om dagen. Som tallerkner, lyspærer, alt av kniver jeg fikk tak i eller kunne kjøpe. Jeg har kuttet meg på nesten hele

Stakk meg med sprøyter, med og uten innhold av diverse ting.

Brant meg.

Skrapte vekk huden min.

Tok steiner og slo bein, armer og fingrer.

Slo hodet og deler av kroppen i veggen.Smelte døra om og om igjen i armene mine

 

Nei ikke noe godt å tenke på at jeg har gjort dette mot meg selv.


 

Innleggelse og behandling

Da jeg var 15 år klarte jeg ikke mer, jeg måtte få tankene mine ut.

Så fra da av ble det leger, medisiner, fysioterapaut, psykologer, innleggelser, sluttet på u.skolen, reiste til andre for en stund, fullførte ikke skolen, klarte ikke holde på jobb.

Klarte ikke holde på jobber.

Ingenting hjalp. JEG SLET OG SLET OG INGENTING HJALP.

Fikk diagnosen PTSD. OG JA, DET STEMMER DET.Men så var det noe annet også. Men viste ikke hva. Følte meg sinnsyk, ingen forstod meg, fikk ikke hjelp. Bare mer og mer problemer.

Men så plutselig rett før nyåret 2015 endret det seg.  Jeg ble sett, ble forstått, jeg fikk hjelp.

Nå er jeg på et godt sted egentlig, men jeg vet ikke hvem jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal, jeg vet ikke hvilken rolle jeg har i livet. 

Jeg har alltid vært slik andre vil jeg skal være. Og nå er det kun meg, så jeg føler meg helt lost.

Men nå orker jeg ikke å skrive mer i dag.

Har fått drittnyheter fra psykologen om at ho vil legge meg inn. ikke faen om jeg vil. har vært ut og inn i 15 år. det hjelper overhodet ikke. så nei takk.

så har jeg mistet min beste venn. min eneste venn. så jeg er helt alene nå. dette blir ikke lett. jeg har takket han for at han har holdt ut med meg i 11 mnd. nesten hver dag. det er det ingen andre  som har klart.

det er tydeligvis noe galt med meg, ingen vil være venn med meg når de blir kjent med meg. så jeg får klare livet alene jeg.

nå gidder jeg ikke mer. im becoming a bitch With a ice Cold heart. ingen skal slippes inn på meg igjen.jeg har gjort det en gang og det gikk rett til helvete.

Kroppen min er til å brukes

 

kroppen min er til å brukes

Kroppen min er til å brukes og jeg kommer sist.

 

Før hadde jeg så problemer, tenkte ikke, så ikke, lyttet ikke, brydde meg ikke om hva mannfolk sa eller gjordet. Jeg var en jente som var en bruksvare for mannfolk. De fikk kroppen min, men ikke tankene mine, følelsene mine ,meg. Slik var det bare, kroppen var til å brukes av mannfolk. Brydde meg ikke. For hos meg var kroppen og sinnet to forskjellige ting. De hang ikke sammen, jobbet ikke sammen. Når jeg hadde sex , koblet tankene mine bare ut. De eksisterte ikke da. Men du kunne ikke være min venn og ha sex med meg samtidig. En av delene. Og hadde vi sex, og etterhvert ble kjent. eller begynte å komme innpå meg, var det hadet og farvel. For å klare meg, "overleve" måtte jeg beskytte meg selv. Ingen fikk vite hva jeg tenkte og følte. Hvem jeg egentlig var. Mine ønsker . De var mine, kun mine , og ingen skulle ta de fra meg. Det var det eneste private jeg hadde igjen. Noe jeg kunne kontrollere. 

Til venner opp igjennom har jeg snakket om meg selv, gitt de noen av mine tanker. Men ingen har noensinne fått vite alt om meg. Ga de en følelse av at de kjente meg, ga de nok til at de ble fornøyde. Men jeg stolte aldri fult på noen. Jeg visste at vennskapet kunne ta slutt . Jeg kunne bli såret, løyet for, dolket i ryggen av hvem som helst. Så jeg valgte selv hva og hvem og hvor mye jeg skulle si, Kom helt an på hvordan jeg så deg som person. På hva du sa til meg, hvordan du var mot meg. Jeg var ikke dum, og visste mye mer enn jeg viste eller sa. Jeg leser mennesker. Har ikke alltid riktig (dette gjelder med vennskap). Leser øynene,  kroppspråket, hvordan du lytter, ordene du sier /bruker  og hvordan du sier dem. Hvordan temperamentet ditt er. Om du har store svigninger i væremåten din. For meg må øynene, kroppspråket og ordene stemme overens (vanskelig å forklare nærmere) og  ha et stabilt og rolig temperament. 

Jeg var sikkert utro med alle jeg var sammen med. Brydde meg ikke. Brydde meg heller ikke om noen var utro mot meg. Ble jeg sammen med noen , så hadde vi sex til og begynne med. Men så fort noen om innpå meg ble forholdet slutt eller sexen stoppet. Hadde nok ikke så mye følelser for de jeg da var sammen med siden jeg så lett kunne ligge med andre. Og det stemmer ikke, at en gang utro alltid utro. Er en glad i personen og bryr seg så er en ikke utro. Jeg hadde et forhold på ca 7 år , uten å være utro. Et forhold på 6 ,mnd uten å være utro,men det var mer pga. han var psykopat og forfølgte og spionerte på meg. Var aldri alene .

Inntil nylig, før jeg "våknet opp" av depresjon og likegyldighet brydde jeg meg ikke om jeg hadde venner som ikke gjordet meg godt, hadde en positiv innvirkning på livet mitt. Var venner med de som ville være venn med meg. Hva jeg egentlig syntes var mitt eget. Hva jeg sa, bestemte jeg selv. Selv om jeg ikke brydde meg noe særlig om hvem jeg var venner med, så visste jeg hvem jeg kunne regne med som venn, hvem som var falsk, hvem som var twofaced. Jeg var som person alltid snill og alltid med et smil. Det var det jeg ville vise, så ingen skule spørre hvordan jeg hadde det, bry seg om meg. Å knekke sammmen kom ikke på tale. Det hadde ikke jeg tid til. Ville ikke skuffe noen. Ville ikke vise at inni meg var jeg så ødelagt, så oppspist av å holde alt for meg selv. Jeg var der for andre, men ville ikke at noen skulle se ordenlig på meg og se hvor vondt jeg hadde det. Satt på meg et falskt smil, et falskt humør, falske svar om hvordan jeg hadde det, var rolig og hjelpsom og snill. Sto på og ga alt. Men inni meg skreik jeg . Hvorfor var det ikke en eneste person som kunne se mitt falske ytre ? Jeg var god. Har spurt noen om de visste eller så at jeg sleit. Men svaret er nei, så det kom overraskende på de.

Nå har jeg fått en endring i livet mitt. En positiv endring. Jeg lever ikke lenger for andre. Jeg gjør ikke noe for at det forventes av meg, men jeg vil ville det selv. Jeg sier ikke det riktige , men sier det jeg vil si. Jeg er som jeg er, sur, glad, trist, lei, sint, irritert. Orker ikke mere å være en jeg ikke er, vise noe annet enn det jeg føler. Det er så utrolig tungt og slitsomt. Hvorfor skal jeg fortsette og vise og si noe annet enn det jeg føler???, når du ikke gjør det. Er lei av å bli overkjørt. Jeg betyr like mye som alle andre.

Gjelder med vennskap også. For første gang i mitt liv er det jeg som bestemmer hvem jeg vil ha i mitt liv, hvem jeg vil være venn med. Vil bare ha mennesker som gjør meg godt.  Jeg er kjempe stolt av meg selv faktisk. Jeg sier nå ifra om det er noe og jeg kan kjefte, bli sur og gi min mening. Det er så utrolig godt og befriende. Tenker ikke lenger på andres følelser , hva de vil syntes om meg osv. Jeg gjør det som er best for meg. Og det koster meg ikke en kalori å kutte ut venner som drar meg ned, juger , er temperamentsfulle og falske. Jeg har våknet og jeg hører og ser hva mennesker sier nå. Jeg har ikke alltid rett om folk, min magefølelse eller instinktet mitt kan ta feil om folk. Men jeg er ikke godtroende og lettlurt, håper jeg da.

Gikk i mange år med tanken på at alle mannfolk er "farlige" og vil utnytte en. Snakket aldri eller delte mine tanker med en mann. Unngikk for harde livet å være alene i et rom med en mann. Å ha sex var unntak, for det var kun sex. Så etterhvert klarte jeg å se at det fins snille mannfolk også, så ble mindre redd .  Hverdagen min ble plutselig  lettere og bedre. Men sitter fortsatt med at alle mannfolk kun tenker på sex . Selv om det blir et vennskap, så kommer alltid spørsmålet og lysten på å ha sex fram. Jeg jubler den dagen jeg får høre en mann si : jeg vil ikke ha sex med deg! Aner ikke hvorfor det er så stas å vil ligge med meg. Jeg har ikke dårlig selvtillitt, men har heller ikke høy selvtillitt. Helt normal, jeg liker meg selv og er fornøyd. Så jeg går ikke rundt å tror eller vet at alle vil ha meg. Det er selvfølgelig hyggelig å høre at noen liker meg og har lyst på meg.Men det fins mer av meg enn bare et ligg.

Nå har jeg egentlig mannfolk langt oppi halsen. Helt utrolig hvor mange kåte, grisete menn det finns i denne verdenen. Er med på flere sider på nettet, sexsider og datingsider. Og det mannfolk mangler er å sjekke opp jenter, vise respekt, høre på hva jeg sier. De tar det som en selvfølge at siden jeg er der så vil jeg ligge med deg. Uansett hvordan du ser ut, uansett alder, uansett åpningsreplikk. UANSETT!!! De forstår ikke når jeg sier nei. De respekterer ikke om jeg sier at jeg holder på med en. Hva om situasjonen var snudd? Hva om jeg var ute med deg, så kom det meldinger fra en som ville ha meg. Jeg sier nei , at jeg holder på med en. Men meldingene barre fortsetter og fortsetter. Maser og maser. Jeg fortsetter å sier nei. Ville ikke du blitt glad da, At jeg sa nei og holdt meg til deg, var til å stole på, ikke var utro??? Det er jo en slik jente dere vil ha. En du kan stole på som ikke løper til andre . Og ikke bare det, men bare det å vise høflighet tas for flørting. Jeg er bare en slik person , jeg er snill og høflig mot de som er det mot meg. Jeg lytter om du prater til meg. Jeg har øyekontakt . Det er å vise respekt og at jeg lytter på det du forteller meg. Viser interesse for det du vil prate om. Jeg vet ikke hvorfor ,men de fleste jeg møter åpner seg fort for meg, kan fortelle meg private ting. Og det syns jeg er kjempe fint. Er dårlig på å gi råd, men jeg er god til å lytte og skulderen min er god å gråte på. Men min snillhet tas for at jeg vil ha deg og ligge med deg. Har som sagt fått en endring i livet mitt og gjør ikke noe jeg ikke vil lenger. Vil jeg ikke ligge med deg sier jeg nei. Men det som da skjer er overraskende. De blir sinte og snur det rundt til at det er min feil. WHAT THE FUCK???

Nei, så nå er jeg noe lei mannfolk og orker ikke å snakke med de. Klarer meg fint uten grisete og sinte menn. Bare vær normal, få meg til å le, få meg til lå føle som et menneske og ikke en sexdukke. Respekter meg selv om jeg er jente. Er det for mye å forlange?

Det er svært få jeg har hatt sex med som jeg faktisk hadde lyst til å ligge med. Om jeg har sagt nei, så har jeg gitt meg og bare gjort det. Hvorfor? fordi kroppen min var til å brukes av mannfolk. Å nekte kunne ende med sinne, lange forklaringer, spre falske rykter om meg. Så det letteste var bare å gjøre det. Kan ikke fatte hvordan det da kunne være noe godt å ligge med meg. Gjorde ikke så mye, var ikke så delaktig. Var kald. Fikk aldri orgasme. Lagde ikke lyder. Sa ikke mine ønsker og hva jeg hadde lyst til. Hadde tanken på at heldigvis kommer mannfolk fort og bruker ikke så lang tid i senga. Prøver å bare glemme det, ikke tenke noe særlig på det. Men nå som jeg må ta tak i hva jeg egentlig tenker og føler. Gå igjennom livet mitt. Så ser jeg at det har faktisk vært flere voldtekter. Noenganger har jeg faktisk gjort motstand, noen ganger har jeg sovet .Noenganger  hendt at jeg har drukket så mye at jeg ikke har klart å ta vare på meg selv og til å gjøre motstand. Andre ganger bare tatt den letteste utveien , bare koble ut og gjøre det. Det er jo bare sex og kroppen min. Ikke meg, mine tanker. Kun en kropp. Men jeg skjønner ikke hvordan det kan være noe godt å ligge med en som ikke viser interesse , en som sover eller med en som gjør motstand . Hva gir det deg? 

Men nå er ihvertfall alt det slutt og endret seg for meg. Jeg har kun sex om jeg vil det. Jeg skal også nyte det  Jeg skal ogs ha det godt. Jeg vil kjenne at jeg vil ha deg og ha lyst på deg. Jeg vil også få orgasme. Jeg vil vi begge skal nyte og kose oss sammen. Jeg bryr meg ikke lenger om du blir sint fordi jeg ikke vil ligge med deg, bryr meg ikke lenger om du sier negative ting til meg.

Etter nå å ha fått riktig behandlig . Så deretter truffet på en mann som ingen andre jeg har møtt før. Har det endret seg. En helt ny verden. Jeg visste ikke at jeg kunne ha det så godt. Jeg har felt noen tårer, noen fordi jeg ikke har opplevd det før, noen fordi det har vært et så stort ønske, noen fordi jeg kun har opplevd noen gjøre det en gang før. Fordi jeg ser hva jeg har gått glipp av. Fått oppleve at det er ikke slik det skal være. Fordi jeg endelig har fått opplevd det jeg har drømt og ønsket skulle skje.  

Jeg gjør kun det jeg vil og ligger kun med deg om jeg ønsker det selv!!! Det er så utrolig deilig . Håper du også setter deg selv først :)

Barneoppdragelsen idag v/gamle dager

 

Barneoppdragelsen idag er jo ikke normal. eller?

Et av mine utbrudd igjen....først må jeg bare skrike litt her...få ut litt irritasjon og frustrasjon.

Har nok skrevet om dette før, men kan fint skrive masse om dette igjen jeg...

 

Dagens blogginnlegg handler om:            Barneoppdragelse idag  v/ Barneoppdragelsen i urtiden

 

 



 

 

 

Noe som er farlig i dag.... er å ha barn.... som vokser opp idag. 

Ikke bare vil foreldre som ikke er A4 godkjent av samfunnet slite enormt, men barna av slike foreldre vil også slite i oppveksten sin.


Jeg kan ikke lære barna mine noe hvis det ikke står i skolebøkene. Sier de noe "kontroverrsielt", noe "rart og unormalt" i skolens øyne , kan barnevernet bli koblet inn .Likeså blir noen garantert innhentet for å sjekke om barnas situasjon hjemme. 

Vi kan ikke lære barna noe utenom det de blir fortalt og lærer på skolen. Er usikket som foreldre da.

Nekte helsestasjonen å gi barnet sitt en egentlig unødvendig vaksine?     Oi, wow....Nei nei nei..Da er du virkelig en dårlig omsorgsperson.. Det kan bli ille om noen tar dette opp .             Men troen og håpet ligger løst hos noen foreldrene....sier dere ikke at vi er et fritt land?, vi er vel frie mennesker?, ingen er like og alle har lov å tro og mene forskjellig?. Alle skal høres på? . Alle skal vurderes individuelt ? ,Likestilling og fred i dette landet, sant? 

Jeg ,som desverre mange andre familier i Norge opplever pga. Barnevernet vi har her, er ødeleggelse og smerte. BV. tror de har en enorm stor makt, den misbruker de ved å manipulere familierer som tror BV hjelper barn som virkelig trenger det. Ingen tror at de ødelegger og splitter familier bare fordi de vil og kan. De må jo høre på alle parter, undersøke grundig før de kan komme med deres riktige mening om barnet evt. må flytte ? Men det blir som å tro på julenissen og tannnfeen. Dekker over for virkelighetsbildet.

Mine tanker og medfølelse går til familier som er blitt et offer av BV, Som bare ville ha råd og hjelp, men endte opp med å miste barna sine. Og stemplet worst parents ever. 

 

 

Litt videre her nå...

Nå skal vi se på hvordan barn vokser opp idag....I en super duper verden..

..Mens vi og våre foreldre (også videre) hadde barndommen fra rene helvete.....

 

Her er det også svært farlig folkens... Du bør være veldig forsiktig her hvis du vil gi barnet ditt en slik oppvekst du hadde...

Nesten som en usynlig felle, ......Samfunnet sier : Barn må leke, slå seg, lære ting på den harde måten, leke i trær og være med venner uten foreldre i nærheten. La barn være barn, foklens...................Så det trickyet her: Lar du barna få være barn og vokse opp slik du vokste opp? Da bør du forbedre deg på  at kansje en dag, spesielt om barnet havnet på sykehus av leking .vil telefonen ringe og stille spørsmål som, er dere dugelige foreldre?

Om en ga våre barn den barndommen vi hadde eller våre foreldre er navnet :  BarneMishandling .

Rart jeg ikke ble satt i fosterhjem som liten, kommer jo fra et grusomt hjem med uteaktiviteter, ingen mobil/pc ,ingen dyre ferier eller få alt en vil ha av dyre klær og ting . Men bli kreative og sosiale med mye frisk luft. Ferien var på sjøen og brygga hele sommeren. Samme skolesekk i flere år før ny. Arve klær og mor flittig bak symaskinen for å sy igjen huller i klærne. Nye klær til jul og bursdag og om nødvendighet så klart. Ellers ? Ingenting matchet. Passer klæra så var det ingen grunn til å klage nei.

Der barna faktisk engang kunne bli irettesatt av lærere og av andres foreldre. Måtte ha respekt for andre, skolen og voksne , Men de stakkars barna som ble utsatt for slikt, fikk heldigvis en stopper for slikt. Hvor hærlig er det ikke å være et selvsendig og et eget individ,? ingen er som meg, så utdannigen og lærdom blir tilpasset meg. Og hvor gøy er det ikke å være i klasserommet med alle vennene mine? Selv om jeg ikke leser like godt som de eller klarer å sitte stille som de, så betyr det ingenting. Vi har like stor rett. Og dessuten hvis du irettesetter meg, lærer? Da vil du kunne få sparken. Eller hvis jeg må ut av klassen og få privat undervisning skal du se hva som skjer her fordi skoen kaller meg tilbakestående og dum. Selv om jeg går i 2.klasse, lærer, så tror foreldrene mine på alt jeg sier som skjer her.

Herregud....såååå klart det er så topp og bedre idag. Friere skoletid , null lekser, ingen gym, nettbrett og internett slår jo ark,penn og bøker, så klart. Alle har lik rett på udanning og skoleplass, så karakterene fra u-skolen , fravær og oppførselen har ingen betydning lenger.Bare en lærers tidsfordriv sikkert. Og det fine er at jeg kan bestemme om jeg vil dusje etter gymmen eller om jeg vil være i samme garderobe med de som ser anderledes ut. Og hvis min relgion sier at slikt kan jeg ikke gjøre på skolen, hører skolen på min relgion. Uansett om jeg er den eneste på skolen. For alle skal høres. Hvis ikke tar jeg bare opp mobilen min ,og ringer, chatter foreldre og venner og på alle sosiale sidene mine. Som medfølger et mediadrama uten sidestykke. Nei, noe så kjedelig med å vente til etterskoletid med å snakke med venner , la slike tyrann lærere som hater oss fortsette. Og å ikke se oss som egne selvstendige individer, men like oppgaver og øvelser for guttene og egne for jentene. For ikke å snakke om maten på skolen. Stakkars, de som fikk en god frokost før beina ens måtte brukes til og fra skolen, men slipper nå den 4 km enorme strekningen fra hjemmet til skolen med buss eller blir kjørt. Slipper å blli slitne før vi kommer til skolen og ikke orke å følge med på undervisningen pga. trøtthet og utmattelse av gåturen. Men er kvikke og raske på å kunne svare og stille mange kreative og lite gjennomtenkte spørsmål og svar til læreren. Den gang fikk vi en nisteboks med  skiver og diverse pålegg som alle satt sammen og spiste, Men nå idag er vi heldigvis ikke så fattige som dere var, vi har råd til mat. Mat i skolekantinen eller på butikken er så mye sunnere og bedre og friskere enn en nisteboks med mat hjemmenfra. Og jeg nekter å bli mobbet og tro vi er fattige pga.det. Dessuten hater jeg å spise foran andre, og jeg liker ikke å høre andre smatter, men har jo i-phone med mye musikk om så. Men jeg liker ikke å spise på skolen,da blir jeg kalt feit og mobbes av for mye inntak av mat, som etterhvert krever at ingen må hører at jeg må på do etter å spise.Så ingen spising på skolen etterfulgt av oppkast. Yes, hemmeligheten min får ingen vite.

 

Ja, tok litt av der. Slik kan det virke innimellom, at sånn er det. Men jeg overdramatiserer for å få deg til å  se at ja, det er faktisk store forskjeller. Åpne øynene litt og se.

 

Denne er en liker godt.

Barn skal ikke utføre aktiviteter på noen som helst måte, som kan medføre at barnet får et lite auau eller en dråpe med blod ut fra huden.

Foreldre må ha barna i sele med løpeline, slik at barnet ikke kommer ut av synet eller forstyrrer andre mennesker, som medfører stor flauhet.

Barna skal alltid ha nye rene klær, da vil de selv ikke ødelegge de, og vil da heller leke inne uten lekevenner pga. redselen for andres skitne fingrer.

Barna må pakkes inn i bobleplast før uteaktiviteter

Barna skal holdes hjemme ved antydning til en liten kremt eller et nys, vær spesielt varsom på om barnet snufser og en buse syns inni der. Hjemme 48 t.

Vis at dere er rike og kule foreldre, gi barna alt av det nyeste og dyreste i elektronikk, men også på vinteren. Dyre vinterklær og utstyr minsker mobbing på skolen. Alt kan selges som nytt året etterpå fordi barna ikke er ute på vinteren,men i korridorene.

Vi lærere er litt lei av å lære bort. Så kalkulator er nå et krav. Hoderegning trengs ikke lenger.

Skolen er lei av å bruke penger og tid på bøker, blyanter, visklær ol. Alle barn må nå skaffe seg up to date nettbrett med bredbåndtilknytning og fargeprinter med all slags papir og fotoark. En minnepenn til hvert fag. Husk gode headphones og allerede kjøpt musikkabonnementer.

For å unngå musearm og ryggvondt, bør ergometisk utstyr kjøpes. Stol, justerbar pult, mus, skrivebrett ol.

Alle barn må gå med gps tracker for å kunne vite hvor barnet er til enhver tid..

Pc og mobil skal overvåkes slik at barnet ikke går  inn på en fFyfy side. Her skal også foreldrene ha satt inn spionapper og tracker, slik at barnet aldri kommer av syne eller gjør noe som ikke foreldrene kan se.

For barnets egen sikkerhet av f.eks kidnapping eller hvem tok egentlig den store steinen med seg hjem, Bør det settes opp kamera i alle vinkler på alle steder der barnet går

Hvis barnet kommer i skade for å skade seg, hull i hodet, hjernerystning, beinbrekk, og legges inn for behandling vil vi tro dere er ukompotente foreldre og barnet er i fare hos dere. Vi er da meldepliktig.

Forklar gjenntatte ganger den samme beskjeden hver gang, varsellapper, advarselnotiser, varsellys og radiosendinger , på klær, gjenstander ,aktiviteter ol . Det vil begrense store skader og forvirringer  .F.eks.Slik at barnet ikke hopper i trampolinen, uten nett, rett ved stupet, med skarpe gjenstander med gale venner som filmer det , mens de hadde satt pizzaen i ovnen med plasten rundt og kunne dusje raskt, uten å vask, skyll og repeter. Vi har et stor fravær av alvorlig skadede elever som ligger på sykehuset med plast rundt matsekken og er ensomme fordi jentene deres fortsatt står i dusjen. 

Sex er fullstendig forbudt og kan kun nytes ved et langvarig der begge er trofaste og elsker hverandre. Gynekologsjekk 5 ganger årlig. 3 lag med kondomer til mannen. Henne må ta p-pillen,p--sprøyten, pessar, angrepille. Svangerskap er kun tillatt ved god psykisk helse, god inntekt og jobb, med hus, bil, hytte, båt, hest, sykdomsfri, gifte og pene.

Alkohol er lov å innta når fylte 18 år. Akohol er lov, så drikk, så mye og når du vil.ved fylte 20 år er sprit lov, fortsett å drikk uansett form og tilstand og humør du kommer i. Alkohol er lovlig .

Narkotiske stoffer må for alt unngås. Da vil ditt barn bli heroin avhengig og husløs. Ditt barn er da tapt for alltid og må ut av hjemmet og glemmes. 

La ditt barn ta opp lån og kredittkort fra alle steder. Vi er ment til å være gjeldsslaver og ha liten inntekt med skyhøye utbetalinger.. Her vil skillet kommet godt synlig. De svakeste av menneskene må hjelpes av staten og mister alt, mens de sterkeste kan fortsette å leve bra og reprodusere verden.

Foreldre må bruke enorme store summer på barna sine ,alltid. Aldri på seg selv. Ved død må barna arve store summer, ingen gjeld, mye eindom og verdisaker. Ellers blir barna sure, utelater deres begravelse og lar sinnet gå ut over andre. Og familien helt ødelagt. 

 

 

 

 Hos legen vi dro, men bare når skaden var stor.....

Denne forstår jeg heller ikke helt, og kan skrive litt til om de praktfulle endringene.


Den gangen ble legen og legevakten oppsøkt av foreldre med barn som faktisk hadde skader og trengte hjelp til beinbrekkingen og hodeskader etter lek og morro. Men idag er det noe helt annet, legene jobber døgnet rundt for å fikse tette neser og hoste og dele ut astma og allergi medisiner i øst og vest. Eller et lite barne-kne med lite skrubbsår fordi foreldrene er sikre på det må sys eller gipset. Løper inn dørene deres med troen på at den fæle grufulle hosten til barnet er dødelig og må innegges. Livredde for litt snue, så setter legen alle mulige ubrukelige vaksiner i ditt friske og sunne barn. Barn i lange ventekøer sitter å venter på hjelp fordi barna aldri har opplevd kulde gjennom alle klæra, fått sett et dyr på nært hold, spist eplet uten grundig vask, slikket tommelen uten vask og desinfeksjonsmiddel, vært ute i solen og kroppen ble rød og sår, bakterier er ikke i deres ordforrbruk,men et banneord og aldri lov å si. Aldri før har hestene vært så lite aktive på rideskolen, aldri før har det blitt solgt så mange vogner til store barn, alle skal ha støttehjul til alle sykkel str., 

Snart en verden uten bil og trafikkskader, siden vi blir hjemme , inne, foran tven med pc og mobil. Maten blir levert på døren ,som  gamle mor har blitt sjef for etter barna tok henne ut av hjemmet sitt.

 

Neste her, Alle barn har ADHD og må medisineres, Alle trassige barn har det grusomt hjemme.Barna blir trassigere, mer umulige, vanskelige å takle, enn før. Visstnok. Da må barnet undersøkes grundig for f.eks. ADHD. Slik at det urolige barnet kan sitte stille foran tven i mange timer. Nei, er det noen som tenker at : Hei? Vent litt, kansje barnet får for mye sukker og drittmat og svært liten tid ute for å leke og bruke kroppen ,slik et barn virkelig vil og trenger, uansett hver og alder? ........Nei ,jeg vil være inne fordi det er kaldt og da syntes barna mine det og. Jeg skal ha maraton helg med såpeserier, så barna skal sitte musestille hele tiden med meg ,kun si noe i reklamepausene. Klarer de ikke det , så er barna er syke og må medisineres....Hjelp, doktor...

Man må ha litt humor, og dette er ikke slik det er i virkeligheten. For noen ja, alle nei. Dette er noe mange foreldre har måtte ta på seg skylden for opp igjennom. Hedigvis er det ikke foreldrene som får skylden mer .

Men tenk å greit egentlig, om vi kunne blame og gi skylden på våre foreldre om vi ble fysisk og psykisk syke. Rett inn i fosterhjem med en fet erstatning på kontoen.

Mitt barn kunne vunnet gull , sølv og bronse for beste trassige barnet ever. Så nå i ettertid, kan jeg grine eller gå videre. Jeg må le og smile nå i ettertid, for nå er det en annen alder .

Selv om mitt andre barn var en enorm villbass, med så mye energi, ble det aldri stilt spørsmåk til at han måtte utredes for ADHD eller noe og medisineres. Det finnes leger igjen som kan se på en pasient og ikke i journalen på sin pc. Men en gang i tiden ble dette sagt og har hengt med oss siden. 

 

Takk for meg, storkoser meg med å skrive tullete innlegg med liten dæsj sannhet i seg.

 

Langt imellom å finne gode, ærlige venner....men visst eksisterer de .....

Gode venner er skjeldent, men de finns....

 



 

For min del vokser ikke venner på trær, jeg kan ikke bare plukke de  jeg vil. Jeg kan ikke velge og plukke de som ser best ut .

Om jeg gjør det og tror at jeg har vært skikkelig heldig ,da ender det opp med at jeg har plukker et råttent eple, som ikke er noe å samle på. Det gir deg bare mageknip og skulle ønske jeg tenkte litt lenger.

De små ,litt umodne som henger skjult inni blader og greiner og bak de store flotte eplene, det er de som er verdt å ta en titt på og plukke med seg. 

De har så mye godt å komme med. Noe som har vært skjult , fordi ingen ville stoppe opp og ta seg tid til å høre på og bli kjent.

 

 

 

Mistet alle vennene mine......alle sammen...trodde jeg aldri ville skje.....håper du aldri vil oppleve det....en forferdelig følelse!

 

Da jeg endelig sa nok er nok, jeg vil ikke være en nikkedukke lenger, la meg blir tråkket på. At alle forventer jeg sier ja og aldri sier imot. Bare la folk bestemme over meg..

Men en dag ble det nok.for meg. .Det snappet for meg og jeg begynte å ta igjen.

Det var faen meg tøft. Alt ble jo min feil selvsagt. Det var jeg som var gal og hadde problemer.. At andre kunne holde på slik med meg, var helt normalt og sånn det skule være. Men når jeg sa ifra og stod opp for meg selv......da ble det starten på mange tunge  år .....jeg var da en grusom og fæl person. Rykter , stygge fæle rykter, som spredte seg i ild i tørt gress.

Det er helt utrolig at folk tror på disse ryktene.

Skjønner det ikke enda, da jeg trodde de kjente meg.

Hvorfor ikke komme til meg å spørre om det er sant?

Bedre ble det når jeg ble saammen med en fyr som kunne vært tatt ut av skrekkfilm fra usa. Aldri om jeg trodde at jeg ville oppleve å leve i en slik skrekkfilm. Han knuste hele mitt liv, bokstavelig talt. Alle mine venner og bekjente vendte han mot meg, til og med alt det offentlige.

Ingen trodde meg.

Ingen.

Så nå er det 2,5 år siden allevendte meg ryggen.Kun min mor var igjen, og en barndomskamerat..

Jeg har virkelig prøvd å få venner, men de er falske og er allerede på eksen min sin side.

Men idag føler jeg meg rikere. 

Jeg har to venner......

Jeg liker å være med de, jeg stoler på de. Og de er ekte. 

Er mye bedre å ha få gode venner enn mange uekte.

Men ja ensomt til tider.

Men fortsatt ung og mange muligheter til å treffe på folk og flere vennekskap....

 

 



 

 

16.08.2016


Velkommen :)

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » August 2016
lillestine

lillestine

32, Arendal

Hei :) Velkommen hit om du klarte å finne fram...jeg deler ikke denne bloggen slik at flest mulige mennesker kanse og lese den.... Jeg er da ei sørlandsjente i tredve åra. Dette er min andre blogg da jeg ikke kommer inn på den bloggen jeg har opprettet lenger...veldig surt....men kan nå starte på nytt :) Mine blogg innlegg handler om alt mulig, det som intresserer meg og er opptatt av. Ting som jeg har opplevd eller opplever. Kan bli lange og ikke alltid like forståelig....men jeg har borderline, og da kan jeg skrive med litt fantasi og morroheter... kos deg med lesingen som ikke handler om mote og interiør ----

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits