Psyko eksen prøver seg på min vennine.....

 

Eksen min prøver seg på venninen min....

 



Jeg må si at det hadde vært litt vel mye for meg i det siste, så det jeg fikk vite her om dagen gjordet at jeg ikke klarte mer. Det ødela meg, jeg klarte ikke kontrollere meg selv lenger, så uten å klare å tenke noe særlig klart, måtte jeg bare dra fra de som satt i leiligheten. De forstår ike hvorfor der jeg bare går ut for å være alene. Satt ute en stund og hørte på musikk. Tårene bare rant. Og hadde det vondt. 

Har ikke snakket så veldig mye om eksen min, spesielt ikke til henne. Fordi våres vennskap er ganske nytt. Og fordi det er vanskelig for andre å se for seg at han har vært slik mot meg og flere av eksene hans. Det er for drøyt. 

Så plutselig sa og  spurte venninen min . hvem er dette? Kjenner dere han?

Herregud!

Føltes ut som hjertet mitt stoppet og fikk ikke puste.

Hva han har gjort mot meg kom strømmende tilbake .

Og tanken på at han skulle få sjangsen til til å gjøre det mot venninen min også, gjordet meg så dårlig og redd. 

Ikke faen om han skal få røre henne. Ingen fortjener å oppleve det jeg har opplevd, og spesielt ikke henne. Ikke noen jeg kjenner.

Jeg vet ikke om han gjør det fordi han han vet vi er blitt venner, for vet han følger med meg. Så at vi nylig har blitt venner ,og  han tar kontakt med henne etter det kan være tilfeldig, men tviler på det.

Er glad hun sa dette , og jeg håper jeg klarte å få henne til å slutte å skrive med han mer.  

Jeg vet ikke, men jeg håper at hun ikke ville falt for det skuespillet hans, ikke la seg lure av "sjarmen " hans. Hun virker ikke så lett å imponere, men her er jeg usikker på om han hadde klart det. For skal ikke mye til, så plutselig er det for sent og ingen vei tilbake eller ut av det. 

 

 

Hvilken rett tror du at du har du egentlig???? til å uttale deg om noe du ikke vet noe om??????

 

 



 

 

Hvilken rett tror du at du har du egentlig????

Til å uttale deg om noe du ikke vet noe om??????

Når ble du ekspert på meg????

Hvordan kan du si at du kjenner meg når jeg ikke går sammen med deg eller snakker med deg??????

Komme å fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv, hvordan jeg lever nå og forutsi min framtid. 

Sist jeg sjekket var jeg alene inni hodet mitt og kan fremdeles huske hvem jeg snakker med.

Svært få, kansje ingen vet hva slags planer jeg har for livet og framtiden min.

Har det kommet noe nytt avansert apperat som jeg ikke vet om? 

Filmes eller har  jeg lydopptaker på  meg døgnet rundt kansje?

Jeg ville aldri i livet snakket slik til noen. Ingen kjenner noen ut og inn. 

Slik som jeg, jeg viser og sier det jeg vil dere skal se og høre.

Er så utrolig mye jeg ikke snakker om. Ingen interesse av å dele slike ting med noen. 

Det aller beste er når dere begynner å fortelle meg om meg selv, er at når jeg da svarer tilbake eller sier min side av hva dere kommer med.....

Så nekter dere å høre på meg.

Dere har rett , jeg tar feil.

Jeg juger dere vet visstnok sannheten.

Så jeg gir rett og slett opp med å gidde å prøve på å snakke med dere.

Nytter jo ikke.

Dere vet best.



 

Hva hadde skjedd om jeg gjordet det samme mot dere?

Selvfølgelig tar jeg igjen, hisser dere dere opp stemmen, så gjør jeg og det.

Ikke kom her og tro at jeg holder kjeft og bare godtar å høre på slikt .

Nei, jeg er ikke den samme jenta mer.

Takk og lov.

Å vet dere hva som er grunnen?

Det er dere som behandler meg som en dørmatte.

Dere har fått fram den jeg er idag.

Fikk nok så jeg begynte endelig å klare å ta tilbake.

Men da kommer det mange beskyldninger .

Jeg er psykisk syk, jeg er ruset, jeg er deprimert, jeg er egoist, jeg er psykotisk, jeg tenker rett og slett bare på meg selv. Og bryr meg ikke om andre .



 



 

Jo, visst bryr jeg meg om andre. Men kun de som betyr noe for meg. Min famiie, de få vennene jeg har igjen, barna mine og meg selv.

Men jeg har sluttet å hjelpe andre. Jeg får ikke hjelp når jeg trenger det . Men får bare falske rykter, drittprat tilbake.

Tusen hjertlig takk!





Men nå vet jeg hvem som er der for meg og jeg for de. Det gleder meg å hjelpe de. Og se hvor mye det betyr  for de, og jeg vet at skulle jeg trenge hjelp engang, så stiller de opp.

Jeg er ikke dum og naiv. Jeg ser og hører mye mer enn jeg gir utrykk for. Jeg leser mennesker. Selv om jeg ikke alltid sier noe, så har jeg mange tanker.

Jeg oppfatter mye mer enn hva dere tror. 

Men bare fortsett og tro og men akkurat hva dere vill om meg.

Tro jeg er dum og naiv.

Tro dere kjenner meg .





 

Jeg bryr meg faktisk ikke. Har nok med å bry meg om de jeg er gla i og min framtid.

Koselig at dere vil bruke tid på å snakke om meg. Dere må virkelig ha et kjedelig liv. 

Og hvorfor igrunn?

Vet to grunner. Det er misunnelse og  sjalusi,




 

Hvorfor kan ikke dere komme rett til meg å snakke og spørrre om det er noe istedenfor fortsette å bli med på ryktespredning og tro på slikt. som blir sagt.

Jeg gidder ikke å forklare eller fortelle noe som helst til dere som ikke kommer rett til meg.

Eier ikke respekt for folk som ikke kan gå rett til den det gjelder.

Og desverre har jeg oppdaget at det er de snille faktisk som får gjennomgå.

Og jeg har bestandig blitt syndebukken, alt er min feil. 

Men jeg forteller faktisk sannheten og har ikke dårlig samvittighet. Holder ikke inne på mange fæle  hemmligheter..

Så jeg har det godt inni meg, sjela mi er fin og jeg kan dø med stillhet inni meg.

Men vil du tro jeg er djevelen selv, med et iskaldt hjerte, en maniulerende bitch,, uten samvittighet og elsker å ødelegge for alle andre.

....Be my gest!!!!! ....

Måtte bare skrive om dette, bare i dag har jeg møtt fire personer. Det er ikke uvanlig å høre noe hver dag.

Er det rart jeg foretrekker å være mer for meg selv? 

Takk for meg, og god kveld:)





 

 

 

Et usendt brev til en jeg trodde var en vennine

Skrevet: 09.05.15. Ble aldri sendt

takk for invitasjonen. må bare takke og si det var veldig hyggelig.godt å ut av huset litt og møte folk. prøver å vise at jeg setter så  stor pris på de få som står igjen i livet mitt idag. man ser fort hvor falske eller hvor dårlige venner en egentig hadde når noe skjer .

kan prate mer i kveld, lettere også enn på mld eller tlf. ville bare si et par ting nå, for hadde sikkert glemt det igjen. men bare kos deg, og ikke tenk på å svare isåfall.

skal ikke sitte og si eller rettferdiggjøre det han gjorde på noen måte. og skjønner godt reaksjonen din, så du må bare gjøre det som er best for deg . har selv kuttet ut venner av mindre grunn enn det. 
først kan jeg ta det opp med han? sier ikke noe eller tar ikke noe opp med han før du sier det er greit.
han syntes det var jævlig og flaut altsammen. han er der nå at han ikke vil ta noe sånt mer eller  ihvertfall et langt opphold uten. og vet mye nå og lært mye etter dette som skjedde, så om han tar slikt med meg noengang igjen, så vet jeg hvordan det kan bli og da skal jeg  ikke gi han ikke noen sjangs til å holde på lenge og uten søvn. har og sagt  masse til han, og snakket mye om det. vi har gått igjennom og opplevd mye. så lærer jo å kjenne hvordan han kan bli. lært å kjenne han så nå at jeg se med en gang at dette blir galt, men visste ikke at det skulle bli slik. han har hatt flere turer med meg, men denne var den værste. vil ikke oppleve det igjen.

vi opplever alle folk forskjellig. Han er faktisk den enste fyren jeg har møtt i mitt liv som har gitt meg mange nye opplevelser og følelser som jeg aldri hadde trodd jeg kom til å fra det motsatte kjønn.. som å oppleve trygghet fra en mann, ingen redsel, kan være meg selv. aldri trodd jeg kunne kjenne det fra en mann.  men fra første gang jeg traff han, så har han bare tatt en plass hos meg som ingen andre klart. ikke venniner engang. jævlig rart og nytt og skummelt. men gøy også å kan oppleve noe en ikke trodde gikk an. lærer så lenge man lever ja.

sorry at jeg bare skriver, bare babbel. men har det ikke så lett, så da vil jeg bare få ut  alle tankene jeg har, ellers blir det helt fullt og jeg får en knekk. kan heller snakke om hvorfor senere, lettere å snakkeom det enn å skrive.

stakkars egentlig, de jeg prater med for tiden får lange meldinger av meg. har en jeg snakker mye med, sagt jeg blåser i om du ikke svarer eller leser, men jeg har fått mye ut av hodet, bare det å vite jeg har sendt  det til noen holder for meg.

var så vondt  å høre du snakke om han fyren. var som om du snakket om meg og eksen. helt likt. så er bare så utrolig glad dere ikke ble sammen, at du så fort hvordan han var, og ikke vil ha en slik person i livet ditt. det vet du nok selv og, men du fortjener bare en bra , god og normal fyr. eller fyren bør være spesiell om han fortjener deg. det blir mere riktig. 
unner faktisk ikke min værste fiende engang å være sammen med noe sånt. det knuser en fullstendig, og å komme seg igjen fra noe sånt er beinhardt. vet ikke om jeg noengang vil bli "normal" igjen. 
veldig synd , men er mange jenter som innleder et forhold til noen som oppfører seg slik nesten fra starten av.  så du burde bare være stolt av deg selv at du tenker , følger magefølelsen, og kutter han ut.

 satte meg ned å begynte  (alt for sent, desverre) å lese om alle personlighetstrekk mennsker kan få, som  f.eks psykopat. ,leste og lærte alt, prøvde alt jeg fant ut . alt for å få den fyren vekk og ut fra mitt liv. eksen min er dette: manipulerende , narsissistisk, sosiopat, farlig syk sjalu ,psykopat,  er voldelig/drapsmann, syke tanker omkring sex(for oss er det syke, for han er det helt normale tanker  om sex /utførelse/fantasier ) , kronisk juging, smart, god hukommelse, en mester i å lure folk, få andres tillitt, snakke for seg, få andre til å tro akkurat det han vil de skal tro. osv .forfølger/spionerer/stalker/overvåke en, voldtar, stjeler, drapstruer,  ødelegger og knuser en så fullstendig som er vanskelig  å forklare, og ikke stopper der nei,  men han (  holder på slik enda, gir seg ikke) går inn for også å  ødelegge hele ditt liv , fullstendig. om en har en tanke om hva  det værste noen kan gjøre mot en, så gang det med hundre, og fortsatt ikke i nærheten av hvor langt en tror de kan gå/hva de kan gjøre/og faktisk gjøre slikt. har lest om psyke mennesker oppigjennom, men ikke i nærheten av hva jeg trodde ofrene gjennomgikk , tenkte og følte. utrolig dårlig skrevet , hvor lite informasjon  det faktisk er om slike folk når jeg nå vet hvor utbredt det er. heldigvis kommer det mer og mer fram i media ol 

dette er noe jeg vil alle skal vite og lære om. skulle ønske det ikke hendte en enste jente til. akkurat som da jeg  ble seksuelt misbrukt som liten. lager sterke spor, og vil hjelpe alle barn, ikke vil at et eneste barn i verden til måtte oppleve sånt. 
tar jeg disse tinga opp, så virker det for meg som de fleste mennekser  tar veldig lett på dette,  hvorfor er ikke dette noe barn fra allerede bhg alder til skoleslutt lærer om livets vonde sider, hvordan unngå, hva gjør en om det skjer osv osv. blir så engasjert her, og så irritert, sint og hjelpesløs. 

lærer ikke noe om noe før skaden har skjedd, og som oftest lang tid etter situasjonen/det er over. så det menneske blir aldri seg selv igjen, men forebygge , snakke , lære om ting som skjer hver dag, ikke intressert, er tabu. men å lære oss om gud, nynorsk, bokstaver i matte flere timer i uka er supert, overhodet ikke bortkastet, men lærerikt og dette har vi alle behov for å kunne i voksenlivet. 

er så lite mennesker kan gjøre nå som vil overraske meg. ikke om de kaller seg en venn, kjæreste, lærer, regjeringen, de som bestemmer og lager regler i verden,
 har møtt svært få mennesker i mitt liv som faktisk er ekte. ikke lett å si hva jeg legger bak det å være ekte. stoler ikke på noen 100 % .alle starter på 0%, . ikke en stoler på alle,men sårer du  en gang så stoler en  ikke så mye på den personen mer. 

veldig glad i de jeg har i livet mitt nå, for de har jeg valgt å ville beholde. møter nye mennesker hele tiden, noen kan  komme fort inn i varmen, noen blir der, men andre kan gå ut av mitt liv like fort som de kom inn. slutt på personer som tynger , ødelegger,  er venner fordi jeg ikke tør å si ifra, 
så endelig har jeg lært å snakke, gjøre det som er best for meg, ha det slik som er best for meg, og ha venner som får deg opp, til å le, gir meg en god følelse/energi. selfølgelig så er det dårlige tider og, en venn er langt nede f.eks. kutter jo ikke ut vennskapet. men mennesker som hever seg over deg, er selvopptatte, snakker mye negativt i hverdagen. ikke noe å beholde. så bort med de.
møtt flere personer i det siste, spesielt. fordi jeg har øyne åpne, ikke godtroende, hører og lytter til personer. kjent på noen at så godt å treffe og få en slik vennine. men som har endt opp med å fullstendig lure meg, gått glatt/ rett igjennom magefølelsen og  trodd mer om den personen, men var falsk, luring, så jeg blir bare hardere å bli kjent med, å komme innpå, forsvaret mitt er ganske høyt. og tillitt, ærlighet må virkelig jobbes med for å stige oppover.

 

 

 

 

 

Law of Attraction

Whats your story?
When you take a good look at your life og really think, did you have a good life?
 Or maybe your past is still with you until this day, and you have no need to look back?
 Because bad things happend?
 Look back anyway, it couldnt be all that bad?
Try to find as many positive memories as you can. 
Are you happy about how you where as a person growing up or do you dislike that person? 
Do you have any regrets and still think about them?
 Where you a good and kind person to others?
 Or did you bully and where mean to others?
 Where you depressed or happy growing up?
 Do you get positive thougts or negative thougts when you think about your past?

 Everyone needs to stop once in a while and look back at your life when you where younger .
Even if it was good og positive.
 Then you can think of your own childhood and then look at your childrens childhood how it is today.
 Is it the same? 
want to change anything? 
Then do it. 
Let your children play free and let them  learn on their own about life the way you did.
And teach them, listen to them, laugh with them, play with them, spend time with them, be proud of them,respect them, choose your battles, appreciate the little things , hug them and tell them you love them everyday.
Let them feel free and enjoy their childhood.
So when they get older, they think back with a smile and have good memories to look back on.
 Thats whats importent.  

Now on to you with the negative life and thoughts.
Let go of your past, its nothing you can do.
You cant change what happend.
But you can change everything today.
Live only for today and forward.
Let go of your negative thoughts, your regrets, your bad conscience.
Its Nothing you can do about it.
It only brings you negativity, and you are the only one suffering.
Switch around on your thoughts  .
Embrase and hold on to the positive things that happens.
Have a positive mind.
Show the world youre happy and smile.
Go to sleep every night with a positive thought.
Wake up and start everyday with a positive thought.
Be proud of yourself, love yourself.
Then you will see that things will change. 
You will get a positive life.
Its not magic, its called Law of Attraction.

Polygami....

Polyamori
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Unbalanced scales.svg
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.
Polyamori (engelsk polyamory) betegner det å ha flere kjærlighetsforhold samtidig, som alle involverte kjenner og aksepterer. Det åpnes for flere samtidige, intime og tillitsfulle kjærlighetsforhold, som normalt inkluderer sex, men ikke nødvendigvis.

Mennesker som er i stand til å ha slike forhold, betegner seg selv som «polyamorøse», i dagligtale gjerne forkortet til «poly». Polyamori er ofte beskrevet som samtykkende, etisk, eller ansvarlig ikke-monogami. Begrepet benyttes av og til i videre forstand når det henvises til seksuelle forhold eller kjærlighetsforhold som ikke er seksuelt eksklusive, men det er uenighet om hvor bredt det gjelder. Imidlertid legges det stor vekt på etikk, ærlighet og åpenhet. Begrepet kan også brukes som et paraplybegrep som omfatter polygami, polyseksualitet, polyfidelitet (trofasthet til flere) og alle aspekter ved kjærligheten, mer eller mindre løsrevet fra de andre, så lenge det er snakk om flere involverte.

Polyamori betegner også et nettverk eller en subkultur, hvor de involverte ønsker og velger åpne forhold, og hvor man gir hverandre støtte gjennom samtaler og utveksling av erfaringer.

Polyamori setter spørsmålstegn ved parforhold som den eneste samlivsform, og åpner for at de involverte kan ha flere kjærlighetsforhold samtidig.

Innhold  [skjul] 
1    Terminologi
2    Avgrensning
3    Generelt
4    Variasjoner
5    Polyamori som subkultur
6    Verdier i Polyamori
6.1    Troskap
6.2    Ærlighet og respekt
6.3    Kommunikasjon og forhandling
6.4    Ikke-eiende atferd
6.5    Kompersjon
6.6    Verdienes betydning i polyamori og monogami
7    Seksuell identitet
8    Polyamori vs. ?fri kjærlighet?
9    Polyamori i Norge
10    Se også
11    Kilder
12    Litteratur
13    Eksterne lenker
Terminologi[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Terminologi innen polyamori

Akkurat som «Internett» er polyamori en moderne orddannelse og sammensatt av det greske «poly» for mange og det latinske «amor» for «kjærlighet». Ordet ble skapt uavhengig av flere personer. Morning Glory Zell-Ravenheart var en av de som benyttet ordet første gang på engelsk i artikkelen «A Bouquet of Lovers» (1990). Utbredelsen av begrepet ble fremmet av Jennifer Wesp, som i 1992 grunnla Usenet- nyhetsgruppen. Alt.polyamory.

I 1999 bad utgiverne av Oxford English Dictionary Morning Glory Zell-Ravenheart om en definisjon av ordet, som likevel ikke ble benyttet. Definisjonen lød:

«Praksis, tilstand eller evne til å føre flere kjærlige og seksuelle forhold på samme tid, med alle involvertes fulle inneforståelse og viten.»

Denne definisjonen er inkluderende, og utelukker dermed bevisst ikke for eksempel «swinging», så sant de som bedriver dette gjerne vil identifiseres med polyamori. Mange swingere har tette vennskapelige forhold med sine sexpartnere. Mange mennesker innenfor swinging og polyamori ser begge deler som en integrert del i åpen omgang med nærhet, tillit og seksualitet. De fremherskende elementer i polyamori er «flere enn en» og «kjærlig». Det betyr at de involverte i slike forhold bør ha en kjærlig og omsorgsfull relasjon til de mennesker som er en del av forholdet. Dermed er begrepet ikke beregnet til å brukes på forhold eller praksis, som utelukkende bygger på sex, orgier, prostitusjon, utroskap, sidesprang, seriemonogami eller partnerbytte.

Ordet polyamori er ennå ikke akseptert i norske ordbøker.

Avgrensning[rediger | rediger kilde]
Det er en markant forskjell mellom polyamori og begrepet polygami. Fremfor alt er polyamori ikke bundet til en samfunnsinstitusjon som ekteskapet. Som en logisk konsekvens skulle et kjærlighetsforhold mellom to mennesker i virkeligheten betegnes som «monoamori» istedenfor monogami. Og istedenfor å bruke ordet monogam, skulle ordet monoamorøs brukes som en motsetning til polyamorøs. Ofte brukes likevel ordet «polygami» om polyamorøse forhold, da det har vært det mest kjente og etablerte ordet for slike fenomener.

Generelt[rediger | rediger kilde]
Mennesker som regner seg som polyamorøse, oppfatter og erfarer det som helt naturlig at man kan ha kjærlighetsforhold til flere personer samtidig. De setter spørsmålstegn ved om parforholdet eller ekteskapet skal være den eneste legitime samlivsform. Slik polyamorøse mennesker ser det, kan kjærlighet oppstå mellom flere mennesker på hver sin måte ettersom kjærlighet ikke er en endelig eller delelig vare.

Polyamori defineres gjennom forholdets emosjonelle side. Seksualiteten står ikke i sentrum, men kan og skal ? som i tradisjonelle forhold ? gjerne spille en vesentlig rolle.

Forutsetninger for polyamori er størst mulig ærlighet mellom alle involverte og gjensidig innforståtthet. Konseptet polyamori kjenner derfor ikke til hemmelige elsker, men muliggjør flere åpne kjærlighetsforhold. Alle mennesker som man liker/elsker, kan møtes med så mye hengivenhet og intimitet som de involverte finner ønskelig. Det er ingen grunn til å lyve når man har følelser for flere mennesker. Sjalusi og angst for å miste oppstår også blant polyamorøse mennesker, men det er ingen grunn til å fornekte disse følelsene heller. Derimot forsøker man å forhindre at slike følelser bestemmer ens handlinger, da dette i motsatt fall hurtig vil bryte ned forholdene.

I motsetning til monogami, er det ved polyamori ingen grunn til å avslutte et forhold når en partner har et eller flere forskjellige, intensive forhold ved siden av. På tross av den deilige følelsen, ses akutt forelskelse i blant på med en viss forsiktighet, i det forelskelse kan gjøre det vanskelig å balansere alle partneres behov, og kan fremprovosere forhastede beslutninger.

Polyamorøse forhold kan i verste fall fremprovosere følelsesmessig stress, hvis konflikter eller sjalusi mellom partene oppstår. Derfor legges det vekt på at alle involverte er klar over det, og fritt velger denne samlivsformen. Nye forhold har det dessuten med å avdekke usikkerhet og uløste konflikter i allerede etablerte forhold, selv om disse har bestått i lang tid. Derfor forhandler partnere i langvarige forhold ofte om en avtale eller regler om atferd i nye forhold.

Orienteringen mot polyamori ses av noen mennesker som et valg. De fleste polyamorøse anser likevel sin preferanse for å være en slags «programmering». Mange mennesker som lever i polyamorøse forhold, har gjentatte ganger erfart at monogame forhold enten ikke fungerer for dem, eller at de ikke blir lykkelige. Likevel er det ikke monogami som individuelt valg som fordømmes. Til gjengjeld settes det spørsmålstegn ved monogami som samfunnsnorm (heteronormaktivitet eller mononormaktivitet) og den ofte medfølgende dobbeltmoral.

Et omfattende, nødvendig og stadig pågående «parforholdsarbeid» er noe som ofte kjennetegner gode monogame forhold. Polyamorøse mennesker opplever i stor grad det samme i sine forhold, men i utvidet forstand. Det at man gir avkall på subjektiv eller reell sikkerhet, kompenseres ved mangfold, dynamikk, flere å dele gledene og kjærligheten med og støtte fra et utvidet forholds- eller familienettverk. Mange polyamorøse opplever dette som mer ekte for dem selv og at det gir grobunn for sterkere personlig utvikling og selvrealisering.

Variasjoner[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Ikke-monogami

Polyamorøse forhold kan leves i forskjellige former, ettersom hvert forhold er unikt. Noen ganger finner man et primært forhold hos et samlevende par, der begge partnere har forskjellige, intensive forhold ved siden av (åpent ekteskap). Det er også mulig at en gruppe mennesker danner et eksklusivt nettverk, hvor man kun har kjærlighetsforhold med hverandre (polyfidelity). Også partnerskap mellom flere enn to mennesker (gruppeekteskap), forholdsnettverk mellom ikke samboende personer (intime nettverk) samt utvidede vennskapsforhold kan iakttas. Mange av disse forholdene varer over lang tid. Også kjærlige forhold, som ikke inkluderer sex ? for eksempel fordi det ville være å krenke en avtale fra et annet forhold ? kan betegnes som polyamorøse. En utførlig skildring av forskjellige forholdsformer, kan man finne i Dossie Eastons og Catherine Liszts bok The Ethical Slut.

Polyamori som subkultur[rediger | rediger kilde]
I praksis danner polyamori i dag en subkultur, som tildels er organisert ved hjelp av internett, dels via regionale møter hvor erfaringer utveksles.

En høy prosentandel av denne subkulturen er biseksuelt orientert, men det finnes alle seksuelle orienteringer. Noen i subkulturen taler åpent om sin foretrukne forholdsform, for eksempel på arbeidsplassen, eller til familie og venner.

Det har vært fryktet at polyamorøse kjærlighetsforhold kunne ha negative følger for eventuelle barn i forholdet. Erfaringene har vist at dette ikke stemmer, da under forutsetning av at de involverte lever i stabile forhold. For tenåringsbarn i identitetsutviklingsfasen kan foreldrenes forholdsform utløse usikkerhet. Mindre barn profitterer derimot ofte av å ha ekstra kontaktpersoner. Barn i disse forholdene ser i noen tilfeller ikke-ekskluderende relasjoner som en mulighet for seg selv, men det skjer også at velger tradisjonelle samlivsformer senere i livet. I blant fortelles det at barn viser mindre eller ingen sjalusi, noe som underbygger teorien om at sjalusi er en (om enn meget dypt) tillært kulturnorm. Polyamori-subkulturen leverer også viktige informasjons- og opplysningsbidrag, i sær på områder som kommunikasjon, insistering på klare forhold, familieplanlegging, prevensjon og sikker sex.

Verdier i Polyamori[rediger | rediger kilde]
Verdiene omtalt her er idealer og som ved alle idealer, er det ikke sikkert man oppnår dem. Om det forekommer alvorlige avvik fra idealene i et polyamorøst forhold, anses dette som like graverende som i et hvilket som helst annet forhold.

Troskap[rediger | rediger kilde]
Monogame forhold har troskapsbegreper i relasjon til følelser og seksualitet basert på eksklusivitet. Når man overtrer denne grensen, betraktes det som utroskap. Polyamorøse forhold definerer sin satsing på forholdet på andre hensyn enn seksuell eksklusivitet, som for eksempel «tillit og ærlighet» eller «la oss bli gamle sammen».

Ærlighet og respekt[rediger | rediger kilde]
De fleste mennesker som lever polyamorøst, anser ærlighet overfor alle partnere for å være meget viktig. Man fraråder normalt stilltiende avtaler i stil med «gjør hva du vil, men la meg slippe å høre om det», da man underforstått sier at den slags avtaler hevder at elskeren ikke kan tåle sannheten, eller ikke ville overholde avtaler likevel. En partners elsker/elskerinne skal aksepteres som som en del av partnerens liv, og ikke bare tolereres.

Respekt for et annet menneske inkluderer respekt for vedkommendes liv og helbred. Intim omgang med flere partnere forutsetter derfor sikker sex, og at man setter seg inn i risikoen med seksuelt overførte sykdommer.

Kommunikasjon og forhandling[rediger | rediger kilde]
Fordi det ikke finnes noen «standardprosedyre» for polyamorøse forhold, kan alle involverte ha forskjellig oppfatninger av forholdet. Hvis man ikke snakker om disse forskjellige forventningene, kan forholdet gå i stykker. Derfor fastlegger mange poly-folk i fellesskap regler for forholdet. I motsetning til for eksempel de i ekteskapet gitte regler, er poly- forhandlinger ofte en prosess, som varer like lenge som selve forholdet.

Ekteskapets regler følger ofte samfunnsnormene, som overflødiggjør en nærmere diskusjon. Der det ikke finnes normer for polyamory, må emner som barn, barneoppdragelse, prevensjon, økonomi osv. avtales innbyrdes på en respektfull og forstående måte. Som polyamoryforholdenes mantra hører man derfor ofte: «Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon!»

Noen polyamorøse kan ha en avslappet innstilling til forhold, man vet at feiltrinn kan skje, og hvor vanskelig det er å leve opp til idealene. Når feil skjer, er kommunikasjon et av de viktigste redskaper for å utbedre skaden og å gjenopprette den gjensidige tillit.

Ikke-eiende atferd[rediger | rediger kilde]
Mennesker som lever i konvensjonelle forhold avtaler sjelden under noen omstendighet å inngå forhold med andre fordi nye forhold vil kunne utvanne eller erstatte det bestående forholdet. Polyamorøse mennesker anser at denne problemstillingen er problematisk. Årsaken er at den gjensidige tilliten erstattes av eiende forbud og fornemmelse av eierskap slik som «du er min». Dette er en avspeiling av en kulturell formodning om at en partner skal bindes for at han eller hun ikke skal «drive vekk» og at nye forhold vil bringe bindingen i fare. Denne begrensningen tjener også delvis til å forhindre sjalusiutbrudd. Å leve polyamorøst krever en stor mengde tillit.

Polyamorøse mennesker har en tendens til å se på sine partneres forhold som en berikelse snarere enn en trussel. Fritt etter mottoet «hvis du elsker noe, gi slipp. Vender det tilbake, har du ikke mistet det. Vender det aldri tilbake, har du aldri eid det.» ser de fleste polyamorøse «eiende» atferd som noe som skal unngås. Dette krever både tillit og selvtillit. Og selv om det kan virke umulig, opplever noen mennesker lykke ved å iaktta deres partners gjensidige kjærlighet til andre.

Men selv om ikke-eiende atferd er en viktig del i mange poly-forhold, er dette punkt ikke så universelt som de andre verdiene. I noen poly-forhold finnes det et primært forhold, som har høyere prioritet. Dette kan gi utslag i en primærpartners vetorett eller ved andre asymmetriske avtaler.

Kompersjon[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Kompersjon

Kompersjon eller lykkemedfølelse er følelsen av lykke eller glede som oppstår når en person opplever glede i en annens glede/lykke/nytelse med et annet menneske.

Verdienes betydning i polyamori og monogami[rediger | rediger kilde]
Som man kan se av det ovenstående, er det ikke så meget selve verdiene, som adskiller polyamori og monogami, men snarere verdienes prioritering. Selv om det finnes tilhengere av polyamori som ser sin verdiprioritering som overlegen, finnes det mange andre som ser begge samlivsformer som likeverdige, og som uttrykk for et personlig valg. Konformitet og «eiende» atferd ses like så lite som nødvendige egenskaper i monogame forhold, som polyamori ses som uttrykk for manglende evne til å forplikte seg.

Seksuell identitet[rediger | rediger kilde]
Når et menneske oppdager polyamori som behov eller selvvalgt alternativ forholdsform, kan det oppstå en seksuell identitetskrise. Omvendt kan mennesker med en alternativ seksuell rolleforståelse eller identitet ved hjelp av polyamori finne en mulighet til å inngå faste forhold, uten å undertrykke eller tilsidesette deler av sin seksualitet. Både polyamori og gender trouble (se Judith Butler) krever imidlertid forklaring og møter derfor ofte avvisning hos de mennesker som ser monogame parforhold og fasttømrede seksuelle identiteter som eneste legitime samlivsform. Uviljen til å beskjeftige seg mere inngående med polyamori og gender trouble, kan være en av årsakene til en hyppig sammenblanding med henholdsvis biseksualitet og swinging og/eller promiskuitet.

Polyamori vs. ?fri kjærlighet?[rediger | rediger kilde]
Noe av det viktige i et polyamorøst forhold, er at de involverte er entusiastiske partnere som er informert om hverandre. Veien til et velfungerende forhold går via god kommunikasjon, ærlighet og respekt. Disse faktorene utgjør en klar avgrensning fra 1970-årenes populære begrep «fri kjærlighet». Det er viktig å påpeke at polyamori i dag tar mer høyde for alle mellommenneskelige følelsesmessige aspekter, blant annet sjalusi, enn det som var tilfellet på 1970-tallet.

Polyamori i Norge[rediger | rediger kilde]
7. april 2006 kom artikkelen om polyamori på norsk i wikipedia. Siden dukket det opp flere blogger som tar opp emnet, en av dem Våre liv som oss inviterte til det første polyamorøse møte 10 juni 2007 i Oslo. Ut fra dette har forumet PolyNorge utviklet seg, som også jevnlig møtes i den virkelige verden. Her diskuteres polyamori med alle dens ulike uttrykksformer. Det har også vært flere avisartikler i den norske presse om polyamori og åpne forhold (som er beslektet, men ikke det samme).

Spontant skrevet på Facebook

It is during the worst times of youre life that you will see the true coulors of the people who say they care for you.
Everyone make mistakes. Everyone can do bad and say things they dont mean. But only a true friend will stand by your side and still say good things about you.
Good friends is hard to find, so when you come across a fiend like that. Hold on to them and never let them go. 
Keep the friend you feel in your heart.  Every relationships needs trust, respect, honesty and that we listen. Dont judge, dont talk behind their backs. 
Be to others what you want others to be with you. The world is cruel enough,so  take care of the people you love.  
A true friend dont belive anything but good about you. They dont belive in rumors they hear. They dont leave youre side even if its to hard. 
They care about eachother, listen, help and try to understand eachother.
They know when a good friend comes along, and is wort holding on to. No mather what they will never let you go. 
A really good friendship is so hard to find, and comes along very rare. So when one special person shows up, you will now. Dont let that person go.
 Put them in your heart and carry them with you . And let them know how much they mean to you. Tell them and show it. 
 Dont take a friendship for granted. It can all be gone in just one moment. Dont push your friendship to far, but take care of eachother and appreciate one onother  .
Everyone sees who i appear to be, but only a few know the real me. You can only see what i choose to show. You can only hear what i chosse to say. You can either get to know me and and hear my story, or you can chosse to listen to rumors and only see what you want to see. If you only have bad things to say about me, or only want to know me so you can tell bad things about me, i ask myself why bother? I dont have people in mylife that i dont like, that dont mean anything to me. I only have room for love and good people. My life is to short to waste on people i dont like . Why do you talk about me? you are far from perfect yourself. Is your life so fucking boring that you need to talk about and ruin my life? Do i have something or are something you are jealous of?  maybe you cant speak and say or even have an opinion of your  own?  You just belive everything , just  following other people and dont dare to stand up for what is wrong , and actually stand up for someone. I see daily that so many people could be taken for beeing a sheep. Many are just following the rest with eyes closed . Do what other tells you to do. No woice of youre own, you dont dare to stand out, saying out loud what you think, mean in. Why dont you say anything when you see someone is beeing treated bad? How can you live with that? How can you live with yourself? Think about this, turn the situation around. . what if it happend to you? and would you even know if its happend to you? To you really trust your friend you have? Why cant you just think about your own life and try to be a good person,, instead of ruining other peoples life? Talk only about others if you can say the same if they where in the same room as you. Only say things you can stand for. Not something you would lie about if someone finally saw your bad actions and told you . You dont want to be confronted when caugth in a lie. So why do it? I have met so many different people. Ican read people. Even if i dont tell you, i can see what kind of person you are.but I dont have to tell you what i see , you will show it yourself in short time. Im am not stupid,i dont even trust you.i only do what i want to do. im done beeing nice and only get fucked back If you really think you can trick me or play me, think again.                         I see and think more than you will ever know . You thougth you knew me? well think again, you dont...And do you really think i care what you do or say behind my back? well, i dont. its a waste of my time and energy. 

 

Om barna og meg....

Om Barna Mine.... Om Meg....!
Dette er mine ord om hvordan jeg ser mine barn. Hva jeg sier til de. Hvordan forholdet våres er. Hva jeg lærer de. Og hva jeg tenker i forhold til de.
Dette blir langt, for har mange tanker og mye å si.

 
Kan først starte med noe jævlig vanskelig å si, vondt å si dette. Vondt at jeg kan tenke slik. Barna mine var planlagt og ønsket . De er elsket og er heldig som fikk de to. Men allikevel sitter tanken der, hadde jeg visst det jeg vet nå, dengang. Da ville jeg ikke fått barn. Ville aldri valgt å sette nye liv til verdenen. Den jobben ville jeg ønsket at noen andre gjordet istedenfor.  Noen som klarer og fungerer i  den jobben.

Jeg kunne sikkert gjort en bedre jobb. Men jeg angrer ikke. Tenker ikke på at jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og gjort alt anderledes. Nei, jeg er en god mamma. Og jeg gjorde virkelig mitt aller beste . Jeg prøvde så godt jeg kunne å være en god mamma med mine vansker. 


Starten på ******** liv...

Jeg var så å si alene med de. Var sammen med ******, men han var lite til stede. Var ingen hjelp å få der. Jeg tok de dag og natt. Når de var friske eller syke. Glade eller triste. Jeg satt vekk min sosialeangst for at de skulle få oppleve ting og være med på arrangementer ol. Jeg gikk uten søvn for deres skyld.Jeg gikk sulten for at de skulle få mat. Jeg satt meg selv til side for at de skulle ha det bra. De skulle ikke mangle det grunnleggende. Og de skulle aldri føle seg uelsket eller usett. Hver kveld inneholder en god klem, en kos og gode ord som sluttet med jeg er kjempe gla i deg.
Selvfølgelig har jeg vært sint, irritert,håndert situasjoner feil. Men hva forventer folk? Å få barn, oppdra de er absolutt verdens vanskeligste jobb. Men jeg lærer med feilene jeg gjør, vil høre om jeg gjør noe feil. Ønsker å bedre meg, slik at jeg blir en bedre mamma. At jeg møter de på en best mulig og riktig måte. Fins ingen fastit. Fins ikke noen som kan si hva som er riktig og hva som er galt. Ingen barn er like, ingen foreldre er like så vi gjør ting på forskjellig måte. Jeg har aldri brydd meg så mye om det som står i bøkene. Det er ikke slik det nødvendigvis er. En må gjøre slik som en selv føler er riktig. Et eksempel er gråt. Ja, leste hva som stod i beøker, hørte på helsesøster. Men til slutt gjorde jeg det som jeg følte var riktig for oss. Jeg kjenner mine barn, hører hva slags gråt det er. Vet når jeg ska ta de opp, la de ligge, kos eller trøst, har vondt eller bare ikke trøtt eller bare er lite fornøyd med situasjonen. Når de er så små kan de kun snakke gjennom gråt. Og det er min jobb som mamma og som kjenner de vite hva som må gjøres. Det er min jobb, ingen andres. Ingen andre som kjenner de slik jeg gjør.
Ta ******** for eksempel. Jeg ville ha et barn til,men var livredd for å føde igjen. Er som å gå igjennom et nytt overgrep og at også første fødsel og overgrepene som skjedde som liten dukker opp igjen. Jeg datt rett i kjelleren en tur. Uten hjelp og forståelse. Uten søvn, bare grein. Uten morskjærlighet til henne. Mens  jeg også hadde et barn fra før. Jeg fikk ingen hjelp hjemme. Gjorde alt med de alene, var alene om å ta vare på de. Dreit meg ut ved at jeg snakket og ba om hjelp. Skulle aldri gjort. Det blir brukt mot meg den dag idag.
Jeg var faktisk så langt ute på tur at jeg kunne forstå hvorfor noen drepte sine babyer. Da er det ille da. Men allikevel kunne jeg ikke forstå heller. Det tiltet for meg, men allikvel tok jeg vare på de, på Natalie. Hun bare skreik og skreik, dag ut og dag inn i to år. Det første halve året var grusomt, neste halveår ble det litt forbedring, og neste år heldigvis litt mindre skriking. Den skrikingen sitter igjen i meg idag. Takler det ikke , klarer ikke å høre på en baby som skriker. Vrenger seg inni meg.
Men jeg kan si at selv om jeg var langt nede, med ho skrikende konstant, jeg med ekstrem søvnmangel og ingen morskjærlighet for henne , så gjorde jeg mitt beste. Angrer overhodet ikke. Det føltes ut som jeg passet på noen andres baby. Ho var ikke min. Men ho var en baby, som kun kunne si ifra gjennom gråt, et forsvarsløst barn som ikke kunne noe for dette. Det er min jobb og mitt ansvar på å ta vare på henne, hjelpe henne, forstå henne og være der for henne. Jeg badet henne hver dag, fikk mat ca. hver tredje time, nye rene klær som passet. God og trygg seng . Trilleturer og bæreturer nok av de. Kos og nærhet som jeg mener  noe av det viktgste de trenger. Imens så leste jeg og saumfarte alt jeg kunne finne på nettet. Hvorfor gråter hun konstant? Hva er galt? Hun fikk ikke gjennom hørselen på hørselstesten rett etter fødselen. Kunne det være noe galt med hørselen? Jeg tok svineinfluensavaksinen med henne i magen. Kunne det være at den gjorde noe slik at ho reagerer? Ho ble ikke mett og fornøyd av Nan. Ho likte den ikke . Jeg var allergisk som barn , så  er hun allergisk også? Ho lå i seteleie, og ble undersøkt etter fødselen. Var det noe de overså og hun hadde vondt fra dette allikevel? Ho var dårlig i magen, var det kolikk? Ho sleit med reflux, var dette grunnen og måtte behandles? Kansje et hårstå som var i veien,gommer,for varmt/for kaldt, bleien satt feil, sulten, overtrøtt, likte ikke liggestillingen i vogna kansje? Alt dette ble undersøkt. Begynte i en ende og når en ting ble utelukket eller at det ikke var grunnen, gikk jeg over til neste ting. Ikke snakk om at jeg skulle gi meg før jeg fant ut av dette og endelig kunne hjelpe henne. Ho har det vondt og ikke noe greit, det er noe som er galt en vei og det skulle jeg finne ut av. Det gjorde utrolig vondt å se henne slik. Å se hun ikke har det godt, men jeg hadde ingen anelse på hvordan jeg kunne hjelpe henne fort nok, slik at hun fikk det bra. Det var mitt største ønske. Jeg satt meg selv fullstendig til side. Nå var jeg mamma til to små som trengte meg. ***** leverte jeg i barnehagen hver dag. Tenker det var godt for han å få et avbrekk fra lilesøsterens skriking og som krevde mye av min tid. Prøvde virkelig å se og være med *****. Han trengte meg også. Så ja det hendte at jeg måtte la ho skrike i vogna noen ganger uten at jeg kom, fordi jeg måtte ta meg av Odin også. Som lage mat, bade, bleieskifting, Kos, eventyrfortelling, kveldslegging, syk med oppkast er noen av grunnene. Men jeg så an hele situasjonen og tok en avgjørelse utifra det. Gikk fint i mange anledningerå trille ho i vogna med oss, eller ha ho i bæreselen . Ho ble bært og i bevegelse og ****** får det han trenger. Noe som reddet mye eller er ihvertfall veldig glad for, er at vi hadde en nabo jeg ble god vennine med. ***** og hennes eldste lekte fint sammen, det var vår og sommer så vi var så mye ute vi kunne. Og da ble ***** trillet . Ofte ble hun roligere når vogna var i bevegelse hele tiden. Og dattera  syns det var så utrolig stas å trille på ********, mate hun, dulle med ho. Og jeg takket med glede ja. Jeg fikk da tid til Odin uten å ha dårlig samvittighet og han fikk hele min oppmerksomhet. Og jeg fikk litt ro og avbrekk fra henne. Jeg husker ikke eksakt når ,men jeg husker veldig situasjonen. En dag var jeg på sykehuset med henne, for å ta hørselstesten . Det tok sin tid, den kom ikke gjennom. Nå hadde jeg fått testet alt som kunne vært galt ,men var ikke noe av det. Så nå når de testet og prøvde og det ikke skjedde noe, be tankene mine sterkere og sterkere på at det er dette som gjør at ***** ikke har det bra. Endelig har jeg kansje funnet grunnen og hun kan få riktig hjelp? Så der sa pleieren , nå klarte jeg det. Og ****** hører veldig fint på begge ørene. Jeg ble glad, jeg ble lettet,men så kom tanken tilbake. Hva kan det være for noe? Jeg gikk fra rommet og skulle finne bilen. Da jeg kom ut så jeg et skilt  : Kiropraktor. Jeg gikk rett inn og sa jeg måtte få en time fortest mulig til dattera mi. Nå får dere undersøke henne og se om dere kan finne ut av noe. Neste dag fikk ho time. Og på den første timen , av å kun undersøke og kjenne på ho i noen minutter , hadde hun et svar. Og ho kunne absolutt hjelpe ho. Det tar tid, men det vil bli bedre og bedre etter hver behandling. Det er ikke en endring som vil skje over natta. Så vi måtte klare oss litt til med skriking. Herregud, du aner ikke hvilken glede jeg fikk. Hvor glad jeg ble på Natalies vegne. Nå fikk hun riktig hjelp, så nå vil hun endelig få det bra. Det hun hadde var skjev hodeskalle. Så gjennom 3 behandlinger i uka over en god stund, klarte hun å rette på det. Hun hadde låsninger i nakken og jobbet med å løsne det. Hun tok også å behandlet henne for kolikk. Kunne ikke skade ihvertfall. Hun hadde også litt tarmprobemer tydeligvis ,for der skjedde det litt ja. Hun fikk spesialhodepute. Fikk grundig og god informasjon om "tilstanden". Hva jeg måtte følge med på, hva jeg måtte gjøre. Om  hvordan ho skulle ligge, om hvordan hennes hode og nakke stillingen skulle være,  hva som måtte utføres av øvelser og bevegleser hver dag. Var mye å tenke på , men var en glede å gjøre. Det endte med at Natalie ble bedre,gladere, sluttet å skrike døgnet rundt. Og plutselig etter 5 månder av hennes liv følte jeg kjærlighet for henne for første gang. Jeg smilte plutselig til henne med ekte kjærlighet og glede. Plutselig var det så koselig å ha henne, dulle med ho, leke med ho. Jeg gjorde mitt aller beste for ho, men en ting manglet og det var ekte kjærlighet for henne. Så endelig ble det bedre og roligere med barna. Hverdagen ble lettere og bedre. Men mens det skjedde, fikk jeg nå puste og tid til å sette meg ned . Og da kom tankene og følelsene.  Fikk nå virkelig tid til å kjenne hvor gåen jeg egentlig var. Jeg måtte sende ***** i barnehagen av og til noen få timer, for å sove.

 

***** i barnehage

 Det var en liten familiebarnehage og ***** gikk der. Så jeg kjente de som var der og visste ho ville bli godt passet på. Ellers hadde jeg ikke gjort det. Var så mye følelser og tanker når Odin skulle begynne i Barnehagen. Livredd. Hvordan kunne noen andre enn meg, som er mammaen hans og kjenner han vite om han trengte hjelp, hadde vondt i magen, var sulten , var trøtt eller bare trengte litt kos ? Ville de passe på han? Hvor lenge kunne det hende han var uten tilsyn? Hvor lenge måtte han gråte før de kom? Siden det er så mange andre barn der, må de stort sett lære selv, være mye for seg selv eller tar barna vare på barna kansje? Nei,mange tanker. Men heldigvis roet de seg med tiden. En så hvor glad han var, hvor godt han ble passet på og hvor glade alle var i han. Jeg ble fortalt og informert om alt. Spurte jeg om noe så kunne de faktisk svare. De så hvert eneste barn og var gode på å inkludere foreldre om hva som skjedde der. Var kjappe om det var noe med barnet eller om en sykdom dukket opp. Eller kansje det var noe jeg kunne gjort anderledes. Men følte fra dag en at vi kunne snakke sammen. Følte aldri at jeg fikk noen pekefinger. Men respektert og hørt. Et godt samarbeid mellom barnehagen og meg. Syntes jeg ihvertfall. 


Da det gikk opp for meg at jeg sliter

Var utrolig sliten og trøtt. Hadde konstante smerter. Gikk med en sterk hodepine som startet høsten 2009 og som aldri tok en pause fra hodet mitt. Etter noen månder med samme hodepine endret den seg, den kunne bytte side eller punkt og endre intensiteten og på hvordan det ville påvirke meg. Jeg måtte inn til legen da. Skjekke det. Leste alt om hodepine, årsaker og hva jeg må gjøre. Men om jeg skulle trodd på det jeg leste der ville jeg vært hypokonder og bli fullstendig tullerusk. Det eneste jeg så som jeg tok til meg var , hvis du får en ny type hodepine, hodepinen pltselig endrer seg, smertenivået endrer seg eller om det ikke gir seg over en god stund , og alt er prøvd ut. Da reiser man til legen og blir undersøkt der. De vil forhåpentligvis vite hva som må gjøres. Om jeg måtte bli  videre undersøkt eller ei. Klart tanken streifet meg om at jeg kansje hadde svulst og at det var noe alvorlig galt. Men det fikk legen finne ut av og fortelle meg, ikke hva en en artikkel informerer om. Fint å kunne lese  og lære, men en artikkel kan ikke undersøke meg og si jeg har lider av slik eller slikt og denne behandlingen vil garantert hjelpe meg.  En må se på hele bildet og ikke bare på en ting. Er det noe jeg virkelig har lært meg nå, selv om jeg fortatt ikke helt forstår det. Så er det at kroppen kan reagere på hvordan psyken ens er . En kan bli dårlig,skikkelig dårlig. Bli syk, få smerter og kaste opp. Er bare noe. Er ganske overrasket over hvordan kroppen min kan bli av kun å slite psykisk. Følt meg døden nær bare fra det. Kjempe rart. Visste ikke noe om det før jeg fikk fortalt jeg hadde det slikt og lærte fikk lest/lært mer om dette. Så nå løper jeg ikke til legen like mye som før. Jeg vet nå at det er bare slik kroppen reagerer, det er ikke noe fysisk galt med meg. Jeg tar kontakt med legen heller for sent. En ny smerte feks. gjør jeg ikke noe med før det er så vondt eller ubehagelig at jeg må høre hva det er og om det trengs å behandles. Jeg vi ikke lenger gå for lenge uten behandling om det er det som må til for å fikse det. En vil slite så mye unødvendig ekstra i lengre tid for det. Blir værre å bli kvitt. Skulle fått hjelp til søvnen for lenge siden, lenge før jeg faktisk gikk til legen med det. Var gått alt for langt. Og ikke noe bare en kort periode med søvnpiller kunne endre noe eller hjelpe meg med. Skulle fått enda grundigere hjelp. Men man kan ikke gråte over hva og hvorfor eller hvis. Skjedd er skjedd, gjort er gjort. Kan kun gjøre noe fra og med nå og videre i livet til en viss grad. Jeg må få hjelp til det jeg har vansker med nå, idag. Og se tilbake, tenke tilbake hjelper overhodet ikke. Blir bare hauegal da. 


Alt jeg vil er...

 Slik jeg har det idag er ikke kansje ingens feil. Bare år etter år med vansker. Ingen tid til å bearbeide en ting , før noe nytt dukker opp. Så ble det slik. Den ene tøffe tingen hendte. Uten at jeg snakket om det, fikk hjelp eller fikk sjangs til å bli hjulpet . Så nå kmmer det noe nytt, noe vanskelig og tungt så ofte, at jeg klarer ikke å bli kvitt en ting før noe kommer. Får ikke lært noe får ikke bearbeidet det, forstått eller noe. Ting kunne nok kansje godt litt bedre eller anderledes om det ikke var for at jeg blir misforstått . Jeg vet det er mye min feil. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke. Hva jeg kan si og ikke si. Hvordan ordlegge meg riktig eller at det jeg sier er det jeg faktisk tenker. Holder mye igjen. Inni meg. Vil ikke snakke åpent om alt. Vil ikke føle eller grine foran andre. Vil ikke at jeg skal bli syntes synd på og blir behandlet som en porselensdukke. Jeg er ikke noe offer, jeg er ikke noen å syntes synd på. Jeg er som jeg er. Og jeg liker meg. Jeg vil bare bli hørt og forstått og ikke føle meg alene. At jeg føler noen er gald i meg og bryr seg. Å ha noen som ikke bryr seg over mine feil og min fortid. Men ser meg for den jeg er. Som ikke ler, baksnakker eller ødelegger meg. Men heier meg videre og står ved min side uansett. 

 

 

A poem about its hard to live...

 


Just need to tell this.
I dont ekspect you to do anything.
I not sure there even is anything you can do.
If there is, i havnt figgured it out .
What i know, is that i need help.
Cant be alone with myself, my thoughts and feelings anymore.
I dont trust myself anymore.
I dont want to die, but i really want to also.
How can i go on living.
I have no life.
I cant see no future.
I feel like have lost everything.
Have nothing left.
Nothing to live for.
I have really tried to find a reason to live for 7 month now.
But ow i cant find a reason anymore.
Im so tired.
I have no more energy in me to figth nomore.
I have almost died some times now in the last three years.
I have tried this year.
I have hoped i died, but i woke up.
Im so sad.
It hurt so much inside me.
I am screaming, but feels like no one is listeing.
No one see how bad i really am.
I dont say it, i lie to myself and other when they ask.
I dont understand what is going on inside me.
But im not normal.
I feel like im loosing my mind.
I dont eat.
I dont sleep good.
I hurt myself.
I dont feel like i belong anywere.
Im not happy anymore.
I am so alone, for the first time in my life. It hurts so much.
Im so stressed, my heart hurt, lack of sleep and food. It really feels like im going to die very often.
That my heart just will stop. cant take it anymore.
Can a person die from that?
What am i supose to do now?
Say nothing, and see how it will go?
Ask for help from the doctor?
It hurts to say, but i dont want to have my children when im like this.
I am so moody, so angry, so sad. say and do things i regret. But i cant help myself. I have no controll.
I juse so much energy all the time , so i dont take my own life.
I am so tired. So tired of keeping up a figth.
How can i have a good life, when i have lost it all, and dont see that it can be good?
The last years have been really hard. 
One bad thing after the other.
I just want to give up now.

 

 

Dagbok om søvn og mat 2.mai 2016

Dagens tanker 

Mat og søvn

 

 



Tok med dette bildet, da mangel på søvn og mat kan gi hallisinasjoner ...

 

 

Det er igrunn utrolig at bare plutselig kan svaret dukke opp rett foran deg. Når en har prøvd å finne svaret lenge, men ikke klart å  finne det. Så ser en at grunnen kansje er fordi jeg var oppi det. Så ikke helt klart. Levde oppi alle tankene og spørsmåla daglig, uten pause til å kunne reflektere over livet. Men nå har jeg kommet meg på en tur. Vært her nå i 1,5 uke. Og jeg begynner å se ting på en annen måte. Kjempe godt. Det betyr nå at jeg forstår og skjønner meg selv litt bedre og kan gjøre noe med det. Jeg klarer ikke å bli bedre når jeg ikke vet hvorfor og ikke forstår.
Så til saken det gjelder.
Jeg jobber med det, og jeg vet hvor viktig det er . Søvn og mat er livsviktig. Jeg må spise hver dag, helst mange ganger daglig. Jeg må sove, fast rutine og 10 timer i drømmeland.
Så hvorfor sliter jeg slik da?
Skal jo ikke være noe problem å utføre.
Jeg vet hvor godt det er for kroppen. Jeg vet hvor mye kroppen mangler av det. Og jeg vet at jeg har det så mye bedre etterpå. Energi, bedre humør og gledes over å gjøre noe.
Jeg er så trøtt, øynene brenner og vanskelig å holde oppe. Kroppen er utrolig sliten av å ikke fått koble av. Kroppen viser tegn på søvnmangel. Dårlig husk, dårlig balanse, null energi, skjelver er noen av tingene.
Jeg er så trøtt og kan ligge i senga over en lang periode, ut og inn av søvn.Hjelper ikke på trøttheten i den forstand, men kroppen får komme seg igjen.
Har lenge gått uten å prate noe særlig med noen om mine ting. Og da hoper det seg opp. Da må jeg bli sterkere for å ikke knekke sammen. Biter tennene sammen, ikke bry meg , ikke tenke . Blåse i alle vanskene og bare er. Ting har sin egen måte å komme fram på, plutselig er dagen der jeg virkelig må face et problem . Slik som nå. Det fullstendig klikket for meg og knakk sammen. Men gikk fremdeles med alt inni meg. Så kommer jeg hit, ønsker ikke å snakke, klarer ikke å snakke. Bare ha en rundt seg uten å måtte snakke og kan bare slappe av uten dårlig samvittighet var akkurat det jeg ville ha og trengte. Så møter jeg på tante , og plutselig kan vi sitte å snakke lenge, om alt mulig. Om hennes liv og ting, om ingenting og om meg. Jeg må og vet det etter hvert blir merkbart for meg selv. Mens vi prater, prøver jeg å følge med i samtalen, prøver å slappe av . Men jobber så med meg selv, bearbeider angst, pusten, brystsmerter, ,vondt i magen, anspent og biter tennene sammen, hodepine, utilpass, vil rømme, men må bli. Må jobbe meg gjennm det. Jeg vet jeg klarer det, men så tungt. Mye lettere å rømme og unngå. Så etter jeg har begynt å snakke er det ikke lett å slutte igjen. Tar litt tid å roe seg igjen. tankene og følelsene er et virrvarr og tenker og tenker på alt,, samtalen vi hadde, hva som ble sagt, hva jeg fat ut av og hva jeg må jobbe med videre. Mange flere tanker og spørsmål. Og klarer ikke da på egenhånd å legge meg ned i senga, å bare koble ut og tillate seg selv å sovne. Føler jeg ikke har tid, har ikke lov å sove , sover jo for mye, må jobbe med tinga som kom opp. Svikter de som vil hjelpe meg da, de hjelper mens jeg da ikke gir utrykk for at jeg også hjelper meg selv, men bare sover.
Og ble alene, ble alene i huset. og med tankekjør fra før klarer jeg ikke å sovne. Prøver og prøver. Tar sovetbl. men til ingen nytte. Kroppen er så anspent, så stresset, så kampklar og på vakt at det overgår medisinene. Vet ikke hvorfor, jeg vet jeg er trygg. Jeg vet jeg våkner om noe skjer. Jeg vet jeg bare kan sove og slappe av uten å uroe meg. Så når jeg nå har klart å duppe av , våkner jeg i panikk. Øynene vil bare ikke mer, akkurat som jeg ikke kan kontrollere det, men på en måte så klarer kroppen å holde seg i gang, det er noe som er så sterkt og nekter kroppen å kunne hvile. Kjennes ut som om kroppen tror den er i livsfare, må være på vakt, må følge med. Dette er noe jeg har så lenge, jeg visste ikke alt det jeg skriver nå før nå. Er noe som alltid har vært der og utføres automatisk. Må finne årsaken . Må finne en måte å få slippe dette mer. Det er livsviktig. Jeg føler at jeg kommer til å dø av stress og hjertestans konstant, kroppen klarer ikke å fungere lenger med å gå slik . Føler også at om jeg da slapper av, vil kroppen kjenne hvor utslitt og ferdig den er at endelig får den hvile. Hjerterytmen og pulsen blir roligere og da tenker jeg at nå stopper hjerte. 
Nå må jeg stoppe å skrive mer om dette . Dette var mye. Og det er så overveldenede . Klarer ikke å se bedring, finne en måte å stoppe det på. Og da begynner jeg å ødelegge meg selv med negative og tunge tanker. Mister lyset i livet mitt en liten stund før jeg klarer å komme ut fra det og se lysere på ting.
Så der er jeg veldig glad for at jeg har en personlighetsfeil. Humør og tanker og følelser kan endre seg fullstendig flere ganger på kort tid. Og når det skjer,er det som om mye av det også blir glemt.
Nei helvete heller. takk for meg...................

Sover bort livet mitt....

 

 

Mine tanker 26.juni 2016

Vet ikke om jeg vil skrive dette engang. Er så vondt. Og når det blir skrevet ned og ikke bare inni hodet mitt, Det blir mer virkelig da. Og skal jeg dele dette med noen? Hva vil skje da?

Jeg føler meg levende død. Har ikke noe energi eller glede. Har ikke lyst og ork til noen ting. Vil bare være alene. Og det er jo heller ikke bra. Ser ikke noen framtid lenger. Gruer meg til barna kommer. Bare griner. Vil bare sove. Alt er tungt og vanskelig. 

 

 



 

 

Dagbok 10.August 2015

 En stund siden sist, orker egentlig ikke å skrive . Men må få det ut.
Ligger her i senga, tårene triller og jeg prøver bare å få sove litt.
Jeg vet jeg går framover, vet ting løsner og jeg får svaret på ting. Jeg vet jeg skal klare å komme meg enda bedre etterhvert. 
Men siden jeg hadde barna med på ferie, har jeg hatt det vondt i hjertet. Og tårene triller lett.
Jeg savner barna mine så utrolig mye. Får ikke vært der slik som jeg vil vil nå som det skjer noe stort i deres liv. Og det gjør vondt. Jeg prøver virkelig å gjøre de beste jeg kan nå når de er her, og jeg gleder meg så mye til helga når de kommer igjen.
Gleder meg til koser og klemmer. Høre på alt de har å si. Se de smile og le. Vi skal ihvertfall kose og og ha det gøy.

Treger ut å ringe egen, men må bare ta å ringe nå. Hoppe i det.
Skal jeg be om å bli satt på medisier igjen. Jeg tror jeg må bare prøve det for en liten periode . Hjelpe meg litt opp, så jeg kan lettere komme meg opp og videre.
Og så er det det å ta opp med sovemedisiner igjen. Hater det. Hvorfor er det såå vanskelig å hjelpe meg og å høre på meg.
Har ikke hatt sovemedisiner siden ferien. Det har resultert i estremt mye søvn. Men vært like greit. Slipper å tenke og føle noe da. Men ikke noe liv, er ikke slik jeg vil ha det.Så nå i helga ble det tydeligvis stopp på all sovingen. Kroppen verker av å ligge så mye. Kjenner jeg må bevege meg. Øynene er trøtte, men kroppen klarer ikke å falle inn i søvn nå. Sovet nok nå. Er jo bra det. Men ikke helt når jeg ikke kjenner meg uthvilt.Så blir spennende til helga. Men jeg bare må. Må bare opp og få mest mulig ut av helga med di. Uansett.  

Baksnakking !

Fuck  It!!!  Is   one  of   my  most  jused   thoughts  about  almost everything!!!

 

HVORFOR  DET?  SPØR DU.
 HVORFOR  IKKE ? SVARER JEG .

LURER  LITT  PÅ  HVORFOR  DERE  " BRYR "  DERE  . SNAKKER , FORTELLER OG   "VET " TYDELIGVIS  ALT.   SÅ  MYE  OM HVA  JEG  MENER  /  SIER / ER  / GJØR / LEVER/FØLER/TENKER .....

RETTELSE  :   TROR 

FOR  ALL DEL , HJELPER  DET , SÅ GO ON. JEG ER GLAD I HISTORIER  OG   FÅR  VITE  HVORDAN  Stine  ER ELLER  OG  HVA   Stine  GJØR   OG  HVA  Stine HAR  OPPLEVD  .     

WOW!!!           REALLY?      

 HELT ÆRLIG , JEG BRYR MEG IKKE. HAR NOK MED  Å LEVE OG TENKE PÅ  MITT EGET LIV , BARE HUSK AT DU MÅ VÆRE  FULLSTENDIG  PERFEKT  OG  VÆRE  PERFEKT  FOR  ALLTID  .

 

Føler litt glede i det faktisk. At dere gidder å bruke deres tid på å snakke om meg. Er jeg så fantastisk? Er dere så misunnelige? 

Aner ikke hvorfor, men jeg gir ikke dere noe av min tid....Jeg har meg selv og tenke på , og mine kjære og gode rundt meg. De som betyr noe for meg .

 

 









Nok om dette , takker for meg.....
                                                                                                



 

 

 

vi snakker ikke.....

16.07.2016


- siden vi ikke snakker høyt om....


Vi er nå kommet inn i året : 2016, og fremdeles er mye tabu og læres da ikke noe særlig om. 
Spesielt om ting som handler om mennesker`s adferd , psykisk helse, behandlingsmetoder, sykdommer, "bak lukkede dører" osv osv...
Derfor vil jeg skrive om dette. Det må bli en endring. Dette er så viktig og må inn i barnehagen og skolen. 
Hvorfor får vi et ubrukelig fag som nynorsk, flere timer i uken, i tre år ? Når det går an å bytte ut med faget : Psykisk Helse . ? 
Hva er det med psykisk helse som fremdeles er noe en ikke vil ta en slutt på? Ingen som vil vite noe, lære noe ? Forsøke å en slutt på mye vondt en kan oppleve? 


Jeg har nå vært i helsevesenet i ca 17 år. Vet hvordan systemet virker. Hører fra andres opplevelser. Veldig intressert i dette, så jeg undersøker og leser om alle forskjellige områder det finnes.
Jeg vil ut av helsesystemet, ut fra Nav. Få et liv , "normalt" liv.
Så selv om flesteparten ikke kan forstå dette, så klarer jeg det ikke uansett hvor mye jeg vil og prøver.
Menneskers helseproblemer er noe samfunnet tjener enorme penger på. Da sier det seg jo selv at egentlig vil de ikke gjøre oss friske. 
En kan ikke kun få en løsning eller en medisin. Det er bivirkninger, så en må hjelpes med flere og flere ting. Da kan man få mindre inntekt av å bli  sykemeldt. Videre da, blir lav inntekt et stort problem. Så starter en å slite med mer og mer. Så klart en da kan bli asosial, deprimert ol.

Hvis en først har kommet inn i helsevesenet kommer man seg aldri ut og vekk ifra det.
Journalen blir aldri slettet, henger ved en bestanding. Så du blir innhentet om din fortid uansett hvor lenge det er siden, om det er uriktig informasjon eller du er frisk.
Skal en tilbake igjen på jobb, må en være sterk til å stå imot blikk og tanker fra andre. CV`en inneholder flere deltidsjobber og år der en ikke har gjort noe. Klart de spør om det. Og når de hører svaret, ser hvordan de reagerer, vet du der og da at jobben her kan en bare glemme.
Ta meg f.eks. Jeg vet jeg kan jobben, og er veldig god i det jeg gjør. Arbeidsgiver vil ikke angre om de gir meg jobben. Men ingen vil ansette en med psykiske problemer som har vært hos Nav så lenge. Så jeg har måtte finne jobb gjennom familie og kjente. 
Jeg må nå ha arbeidstilvenning hvis jobb var aktuelt igjen. Men hvorfor skal en egentlig gidde å prøve seg i jobb med samme inntekt som å gå hjemme? En får en jobb, men der får arbeidsgiver vite din historie og tilrette legger. Allerede her er mye ødelagt. Istedenfor en ny start, har en blitt stemplet.

Jeg har nå flere problemer enn før. Og det hjelper ikke når jeg ser at veldig få vet noe om dette. Jeg møter ikke full forståelse og aksept, men spørsmålstegn og ikke tatt på alvor. 
Så hvis slike som meg kan hjelpe til med å gi flere og flere informasjon , kan flere få lærdom av dette. 
Jeg passer ikke inn i samfunnet lenger. Fordi mine problemer er ikke allmennvitende, studert og forsket på. Dette er ikke noe flesteparten ikke har forståelse eller kjennskap til. 
Hvordan skal en da bli bedre? Jeg må jobbe med mine problemer, som svært få innen helsevesenet kan. Men må også fungere i et samfunn som kikker rart på en.

Fortiden dukker opp uansett hvor mye en vil glemme

Uansett hvor mye jeg jobber og jobber med fortiden min, blir jeg ofte innhentet av den. Skal så lite til...Bare noen andre snakke om lignende opplevelser og sånt.

Og da jeg med borderline og sliter med å snakke og vise følelser når jeg har det shitty, hjelper meg overhodet ikke på noen god vei.

Jeg akseptere og har slått meg til ro med at jeg har opplevd det jeg har opplevd. Ferdig med det.

Men har egentlig aldri fått noe hjelp med tingene som har skjedd.

Og nå også føler jeg meg alene, ingen trøst eller forståelse.  Ingen å prate med. Ingen å lufte noen av tankene mine til . Kun meg selv.

Å bli påmindt overgrepene i barndommen,som jeg strever med idag .leter og søker etter hvordan jeg kan komme over redselen min, for å være alene,stillhet,mørke. Å være konstant på vakt. Kroppen er stresset og anspent 24/7. Barnetraumer fucker en så opp.hjernen , mentaliteten,normal reaksjon måte,trygghet er langt ifra hva som er vanlig for mennesker som ikke opplever traumer som barn.

Så videre aldri slippe noen innpå seg . Stoler ikke på noen. God skuespiller og til å lese mennesker. Alltid vite og følge med på omgivelsene. Snakket ikke og lærte tidlig å ikke tillate å føle og kjenne på det emosjonelle. Det ville knuse meg.

Jeg har opplevd så mye dritt fra mannfolk. Orker ikke å nevne alt.
Og jente venner har jeg ikke.
Føler nesten som om jeg er en av de mest ulikte personen på jorda.

Jeg blir ikke forstått. Ingen jeg kjenner kan forstå meg.

Har mistet absolutt alt. Nådd bunnen så langt ned det går an,gang på gang. Aldri ferdig med en ting før noe ny dritt skjer.

Er redd. Redd hele tiden.
Redd for at jeg skal miste barna for alltid.
Redd for min eks som er noe av det most evil and dangerous i have ever met.
Han knuste og ødela fullstendig hele mitt liv ,og tok knekken på meg.

Jeg skal aldri mer ha en sjalu kjæreste. Aldri mer bli utnyttet. Hjelper ikke noen mer ,kun de nærmeste som betyr noe. Mennesker flest er noen Falske,løgnerere, backstabbere ,twofaced humans. Som elsker å lage rykter og spre usanne ting. Fucke up bare enda mer.

Jeg må hjelpe meg selv. Ingen som kan/vil hjelpe meg videre.

Det eneste som holder meg i gang og i livet er at jeg endelig for første gang har fått kjenne glede inni meg. Klamrer meg fast til alt som er positivt. Uansett hvor lite det er.
Jeg gir faen meg ikke opp.
Er sterk og sta. Og nekter at mine dritt opplevelser skal ødelegge livet mitt videre eller få meg til å ta selvmord.

En eller annen gang, på en eller annen måte skal jeg klare å snu mine dritt opplevelser til å bruke det til noe godt for andre.

Mitt liv skal ikke bare gå vært forgjeves og til ingen nytte.

Jeg er usynlig og ingen bryr seg om meg. Men so what? 
Andre skal lære og høre om mitt liv. Og da skal de se hvor fucked up helsevesenet, barnevernet,mannfolk,kvinnfolk, samfunnet, venner, overgrep,selvskading,borderline,ptsd, psykriatrien virkelig fungerer.
Realiteten og sannheten bak alt.

Jeg skal få et godt liv. Få det slik jeg fortjener. Gjøre noe godt for andre. Leve og være lykkelig. Klare å leve fint side om side med det negative.

På egen hånd!

Og til dere som mener jeg er så loco,rar ,slem,fæl,hjerteløs,dårlig mor/venn. En svak og naiv og lettlurt jente. En jente som nå har et sinne ,en mening,gjør som jeg vil,lever slik jeg vil,sier hva jeg vil.kutter ut dårlige folk. Sier nei og jatter ikke med. Gjør ikke noe for noen uten å få noe tilbake. Ja er sær og vrang. Men jeg er meg.
Jeg fikk nok.
Ikke meg som endret meg
Men alle dere som har vært slemme mot meg.

Men takk.det har gjort meg sterkere og jeg liker den jeg er idag. Uten dritt ting og shitty folk ville jeg fortsatt vært en dørmatte som alle kunne bruke og tråkke på. Uten en stemme og ikke kunne være meg selv.

Lik meg ,hat meg. Samma det. Men ha for faen nok tæl til å komme til meg om det er noe. Å tro på rykter og sladder er bare piss. Men da ser jeg hvordan person du er. Feig og redd .

Ja nå er jeg sur og jeg er jævlig trist.
Og ingen som er her for meg. Så utbruddet mitt kommer ut på bloggen.

God natt
Nå takker jeg for meg.
nok er nok for idag

Flashbacks og gjenoppleve fortiden er alt for mye for meg.
Tviholder på tårene mens jeg skal fortsette mot mine mål og ønsker i livet

er jeg ikke likenes? Dagbok skrevet 20.04.16

Er usikker på om jeg egentlig burde sende  dette. Vet ikke omjeg  vil du skal lese eller høre dette. Kansje jeg bare ødelegger mer , men håper ikke det Det er skummelt å dele noe som er så personlig .. 

Det er bare slik

Det er bare slik det er.
Det er bare slik mitt liv er.
Det er bare slik jeg er.
Det er bare slik jeg lever mitt liv.

Tenker mye for tiden. Alt for mye. Men ønsker å forstå, vil finne et svar og håper jeg vil blir mere klokere om jeg ser tilbake på livet mitt. Vet jo egentlig at ikke svaret vil dukke opp der. 
Jeg kan huske innimelllom. Hvis jeg stiller spørsmål til meg selv eller vil huske noe kan det hende at det plutselig dukker opp en dag. Det er både godt og vondt å få fram minner fra langt tilbake. Men det har skjedd meg og ligger i minneboka i hodet mitt en vei. Er veldig godt gjemt og nedgravd oftest av tiden heldigvis.
Jeg tenker mye på hvordan jeg er som person for tiden. Hvordan andre oppfatter og ser meg.
Blitt usikker og forvirret.
 
Når jeg tenker etter vennene jeg har hatt, har jeg kun fått en venn som er ekte. Kun en som ikke har gått etter at han ble kjent med meg. Helt ærlig, så forstår jeg ikke hvorfor han fortsatt er min venn. Hvorfor er han så anderledes? Hvorfor vil han fremdels ha meg som venn? Ingen andre vil.
Hvorfor kan han si så mye godt om meg til meg, når jeg ikke hører mye positivt om meg fra andre?

For all del, jeg vil ikke miste han og setter stor pris på han. Det som er så rart , er at jeg aldri har møtt noen som er som han. Opplevd så mye nytt med han. Hender jeg blir skremt til tider av å oppdage at jeg opplever nye ting i voksen alder. Men glad for at jeg får oppleve gode ting også.

Det som har skremt meg mest er at uten å egentlig være klar over det har jeg sluppet han helt inn. Og det var helt greit egentlig. Selv om jeg vet at hjertet kan knuse er det verdt det . Har alltid beskyttet det. Aldri gitt noen alt. Så kommer det andre skumle, jeg er trygg  , jeg stoler på han. Vet han aldri vil gjøre meg noe vondt. Han ser meg fakstisk, hører på hva jeg sier, vil høre på meg. Tenk å møte en person som faktisk klarer å lese meg. Nesten som han er inni hodet mitt innimellom. Ingen andre kan lese eller forstå meg. Så hvordan klarer han det? Jeg er ikke  like lett å være sammen med til tider, vil vekk ifra meg selv ganske ofte. Så hvorfor lar han meg ikke gå?  Hvorfor kan jeg ikke bare gå ut alene når jeg får panikk? Istedenfor vil han prate, høre og forsøke å hjelpe meg. Jeg rømmer bestanding og ingen som stopper meg. Å faktisk gjennomgå panikken min og dele tankene mine med en når det pågår var tøft ,men fint. Lært mye av det. Vanligvis løper jeg og kommer ikke tilbake før jeg kan snakke vanlig og er roligere.

Ja, noe av det lameste er at jeg klarer å sove med han ved siden av. Slapper faktisk av .Hærlig. 
Er virkelig glad og heldig som møtte han. Trodde ikke første gangen jeg møtte han , at han ville bli en så god venn og bety så mye for meg. Ble fort kjempe gla i han, og selv om jeg ikke sa noe visste jeg fort at han var spesiell og en jeg ville ha i mitt liv. Men er redd for å si for mye. Kan hende at en dag vil han ikke like meg mer .  Selv om jeg sitter med den tanken nå. Så jeg lukker meg automatisk. Hvorfor skal jeg blottlegge  meg videre om vennskapet er over? Sier til meg selv, prøver å innbille meg at jeg må beskytte meg selv, så jeg ikke blir såret. Men er bare bullshit, det blir jeg uansett. Lenge siden jeg slapp han helt innpå meg. Så vet ikke hvorfor jeg vil innbille meg selv noe annet. 

Jeg har enkelt og greit møtt en super person som ble min beste venn . Vi har opplevd mye rart sammen , mye gøy, noe vondt og noe føft. Har sett hverandre langt nede  og høyt oppe. Til og med hatt panikk sammen , og har trillet tårer sammen. Beste må nok være den nytelsen vi har klart å gi hverandre. Har ikke ord, bare en hærlig følelse mellom beina mine....hihi. Nei , sexen er ikke det viktigste, men wow.
 Jeg går ikke selv om ting er tøft. Kan reagere der og da, men går fort over. 
Er så vondt å se han har det vanskelig. Og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre som vil være til hjelp. Isteden klarer jeg å bable så mye ,om alt . Slik at du blir mer forvirret og tristere enn du var. Er elendig til å hjelpe selv om jeg egentlig kan det .Hvorfor må jeg snakke? Hvorfor klarer jeg ikke å bare holde kjeft? Høre på han og bare være der.
Jeg prøver fremdeles å få fram et lite smil hos han. Ellers blir jeg utrolig glad når han viser hvor takknemlig han blir når jeg har gjort så lite for han.  Bruker ikke mye energi på å f.eks rydde kjøkkenet hans, gjør det fordi jeg vil. Men innrømmer det føles godt å se hvor mye det betyr for han.

 Igjen vandret tankene mine på noe annet og ikke klare å stoppe. Men gjør jo ikke noe å skrive om han, bare koselig det. Det dukket til og med opp noe jeg nesten hadde glemt. Skulle ønske han kunne se hva jeg ser i han. Og han skulle bare visst hvor mye han har hjulpet meg ubevisst. Lært så mye av han. Det aller beste er at han kan få meg til å smile og gi meg følelsen at jeg faktisk betyr noe, uansett hvor trist jeg er. 

Jeg får en følelse av hvis jeg tok livet mitt ville det preget deg. At du helt på ekte bryr deg om meg. Tror virkelig på at du aldri ville glemt meg, men at så lenge du er til vil du alltid huske meg . ...Wow, aldri tenkt slikt før, nesten så tårene trillet her. Har ikke tenkt slikt før om andre, kun mine barn og mamma ville det vært tøft for om jeg aldri våknet igjen. Ble litt skremt nå.
 Godt mulig jeg tror for høye tanker om meg nå. Men tror faktisk på at vi har satt et spor i hverandres hjerte som aldri vil forsvinne. Han er en av få personer som virkelig betyr noe for meg. Tror han kan si det samme om meg, uten  vite sikkert. Føler meg spesiell ihvertfall.

Over til noe annet, ble for mye følelser og tanker her nå......

Kan huske når jeg var 5 år, fikk jeg skylden for noe jeg ikke gjordet. Ble ikke trodd og ble straffet med å måtte plukke opp all småsteinene som var på plenen. Det kom fra innkjørselen som var av grus. 
Videre på barneskolen startet det at foreldre ikke likte meg. Jeg var en dårlig innflytelse på deres barn. Tvang de til det ene og det andre. Lurte de med meg på alt mulig. Var jeg som fikk de til å røyke, drikke, snike seg ut om natta, juge og å ha sex er noen av anklagelsene. Nyttet ikke å si noe i mitt forsvar, noen ganger gadd jeg ikke å bry meg, noen ganger tok jeg på meg skylden for at de ikke skulle straff. Men jeg fant ut av at sannheten vil komme og vise seg en dag. Da fikk de se det ikke var meg, min skyld. Ikke alle klarte å svelge til seg stoltheten di hadde og si unskyld til meg. Beklage at de nektet meg å være venn med deres uskyldige lille barn var heller ikke alltid lett å si. Men noen gjorde det. Og det satt jeg pris på. Selv om jeg aldri ville klare å like de på samme måte igjen. De har såret meg en gang, så kan så klart skje igjen. Aner ikke hvorfor jeg sa slikt. Hvor kom det fra? Hvorfor fikk ingen en ny sjangse av meg? Så ungt å tenke slikt. Men kan være den tanken kom senere i livet, slutten av barneskolen eller på ungdomskolen?
 Husker ihvertfall at jeg hadde dårlig selvtillitt allerede som 10-12 årsalderen. Har best minne fra da. Husker følelsen jeg fikk om jeg fikk oppmerksomhet fra gutter. Kunne ikke stemme, de bare køddet med meg....garantert. 
Dette ga seg ikke før inntil tre år siden. Da ble jeg glad i meg selv. fornøyd med utseende mitt. Den Gode selvfølelsen og  god selvtillitt viste seg for meg til slutt. Er godt å like seg selv faktisk.

Men vandrer av gårde nå. 

Hvor mange foreldre var det som jagde meg av gårde?....tenke litt .....
Foreldre til Renate, Til Thea, Til Kine, Til Therese , Til Miriam ?, Til Tom. Er de jeg husket nå ifarta. Ser nå at alle de var mine bestevenner i flere år .Sitter med følelsen at det er mange, men kun for en  kort tid trodde som trodde jeg var en dårlig person. 

Sitter idag med tanken av at ingen liker meg fakstisk. Kansje med en gang de blir kjent med meg, men endrer mening lenger uti vennskapet?
Slik har jeg tydeligvis hatt det i hele mitt liv.
Og jeg lurer på hvorfor? Hva gjør jeg eller sier som er så galt? Hvorfor vil ingen prøve å fortsette å ville ha meg som venn? Å ikke bare gi slipp på meg så fort? Hvorfor blir jeg ikke trodd selv når jeg blir spurt og forteller sannheten ? Fikk spørsmål hvis det ble sagt noe positivt om meg, det var vanskelig å tro på. Hørte de noe negativt om meg, stilte ingen spørsmål ved dette, men trodde faktisk på det. 

Ser jeg så feil på meg selv? Oppfatter jeg meg selv på en annen måte enn hvordan jeg egentlig er? Er jeg  snill og hjelpsom, med et godt hjerte? Eller er det bare jeg som innbiller meg selv det? Er jeg egentlig slem, manipulerende og bare juger? 

Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Har ingen ved min side. Ingen som stiller opp eller hjelper meg. Ingen som tror meg, tror på meg . Så mange som snakker stygt om meg, som ikke liker meg. Som tror på andre istedenfor meg som kansje var din bestevenn og burde stole på meg og ikke rykter. Hvorfor er det slik? Vet ikke hva jeg gjør galt og kan da ikke forandre meg heller. Kan ikke endre meg om ikke noen kan si meg hva jeg må forandre på. 

Herregud, jeg klikker snart. Må nødt til å legge disse tankene litt bort. Bare tynger meg og hjelper overhodet ikke til med å få meg opp av søla.

Ting , livet. ja, stort sett alt var lettere på mange måter når jeg ikke brydde meg eller når jeg holdt øynene igjen. Når ingen kjente meg, lot de ikke. Hadde ingen stemme bare hjalp alle. Var for snill og sa aldri nei. 

Det er sinnsykt tungt å ha en stemme, en mening, si nei, tenke på meg selv først, ikke gi meg, ikke la noen overkjøre meg og tråkke på meg mer. Jeg gjør kun det jeg vil gjøre. Har kun mennesker som jeg ønsker å ha i livet mitt. Knekker sammen titt og ofte, men jeg nekter å gi meg. Vil da bare kjempe enda mer , bli enda tøffere og mer likegyldig ovenfor andre. Nok er nok. Jeg har like mye rett  som alle andre .


Er blitt slik jeg er idag etter ha møtt så mange forskjellige typer mennesker på min vei. Lærer hele tiden om mennesker . Leser alle jeg møter og ser. Og nå etter å ha blitt fucket med over så lang tid var det nok. 
Jeg tror ikke på noen mer. Tror alle er falske til det motsatte vises. Stiller spørsmål og tviler bestandig hvis noen er snille eller viser godhet. Sluttet å gjøre noe hvis jeg ikke vil. Er ikke hjelpsom mot andre mer. Bryr meg ikke om hva andre tror om meg. Er kun om de som er meg nær som betyr noe. Mange mennesker på jorda eller ihvertfall mange av de jeg har møtt kan bare dra en viss plass. Bryr meg virkelig ikke om det skulle skje dem noe fælt. 
Bare mine og jeg har det fint, kun det som teller.
Ja, jeg ser hva jeg skriver her. Er blitt en kald, egoistisk og følelsesløs Bitch med et hjerte av is. 

Men det er dere som har gjort meg slik. Så tusen takk....

Del 2: av hvorfor snille opplever dritten...+.Bilder

 

Fortsettelse 

Like i said im not perfect

but im a good person

i dont deserve this

this behavior of other

the hate, the bad rumors, the backstabbing, the hatefull words, 

So i am pretty much alone 

I dont have many left

i have to figth and stand up for my self to everyone

people are one thing

what they do is their thing

but think a little bit 

its my children that suffers the most

i can handle it

i have figthing alone against people and everyone else

childserveses, schoolnurce, court

just to name some of them

with everything else on top of this


 

why?

i is enougth know

please

you think you won?

you think you know me?

you think im weak?

Oh, sweety

You have no idea.

I am not weak and you dont know me at all.

I dear you to walk one day in my shoes and a few hours in my mind.

Then you see how fucking strong i am 

and the best part im still alive 

I havnt given up

never


 

i know the truth

 i know what happend

not you


 

Every person has their own story

be kind to them

smile to a stranger

say good words to others

live your own life

and let others life be

take care of your own

my life is not interesting

but if you want to talk about my life 

be my gest

i dont care about others life

about your life

i have enougth with my self and the people i love 

i dont hate, dont take revenge or make you the story of my day

i do whats best for me and wish my loved ones the best

trying to embrase the small good things in my life and tell those who matter i love them

See the positive in my life 

not the negative

i will not have the life i once had

fulled with sorrow and negativity

Cause now i have finally experianced

love, happiness, kindness, 

for the first time in my life

So even if i dont understand why good people get the worst in life

i wont let that thear me apart

never

i will keep my smile

my good heart

my wish to live this life

im am going to use my bad life to something good.

Help others

Help others so they dont have to experiance this

so someone can get help early on not as an adult

i would like to teach others what i know and have gone through.

So i can learn them 

and hope it dont happens to them


 

My life isnt a waste

my pain 

is not for nothing

it can be used for good

thank god

next is to find out how


 

Im done now

it was a lot

 i know

please talk good about others

you never know what they been trough

and 

i can tell you this

its a fact

think before you speak

words can hurt and destroy another person

thats no fucking bullshit

and everything you say can be written down somewere

and that will never ever go away

like this

those words you said about me to the nurce to my children

only one sentece, in the heat of the monment

that will haunt me and my kids for ever.

think about that


 

we can all say things we dont mean

because we were just not good at the time

but the helth system, familyguidense ol ol

dont see that

they wrigth everything down

everything

and will always haunt and follow you 

there is nothing you can do 

cant take it away

words hurt

words ruin

words destroy

 

 

Hei, dette ble mye lenger enn jeg regnet med. Det er fordi dette er noe som er så viktig for meg. Hvordan mennesker behandler hverandre. Håper du vil ta de tid til å lese ,da må jeg si : tusen takk.

Her er bildene jeg tok med, men måtte ta bort pga. for langt innlegg. Så jeg flyttet bildene på en egen side.

Jeg skrev en gang på barneskolen, som henger ved meg enda:

" Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg"

Tusen takk om du leste hele dette og på engelsk i tillegg. Beklager skrivefeil, men håper du skjønte det lell.Hilsen en jente som har blitt fratatt alt og må kjempe mot alle , kun fordi det fins sjalusi og at ikke alle tenker i det hele tatt om ordene som kommer ut :(
Spesielt fra de personene som deres mening og tanker betyr enormt mye.

del 1: Hvorfor er det de snille som må lide og ha det vondt?????????

Bully and hated

Happens to the good people

The nice people 

The people with a good heart

Happens to the people who only want to see good and do good

Sad

Its the violent people

The one with hate in their heart

The people who bully and do harm to others

Its the narssessistisk that rules the world

Its the hatefull people everyone follow

Even though they dont want to

Inside they want to say no, its wrong, dont do that, i dont like it, i hate all what you do and stand for.



So why?

Why?

 Dont we listen to our inner voice?

Do what we want to do

Do what we wanna say

Do what we belive in 

Do what we think is importent and think matter

Why the Hell do a good and kind person, with so many wonderfull wishes for this world , nature, animals, children, humans never say a word out loud?

The good cant win if no one will speak out loud to the hatefull ones.

They will of course win.

I have been silent

I can still be silent

But i have learned something

You all know this

One person alone cant do anything

Like one snowball cant do any damage

But if we stand together and talk and dont let anyone walk over us again

Never let anyone keep our mouth shut , our meanings and thougths silent in our own mind.

It have to stop

We have to talk

We have the rigth to say what the fuck we want



Why dont we?

We are still silent

We are still afraid

But, what are we afraid of?

We are free

We are so lucky

We live in a free country and everybody can speak and say what ever we want.

We can post on Facebook everything we have a passion for

I am free walking on the street

No one knows what i do on my computer or telefone

I am free and my life is personal and private



Really?

Do you really belive that?

We live in a prison whitout bars and guards

We live in a prison 

We are being watched all the time

We have no personallife

Nothing we do is private

They controll and watch us 

They have always done that

But know its easier because the technoligy today

I can see it

There are more people who can see it

And if we talk 

then even more people will realise that

The govurment cant stop us all

they cant make up a lie if we all see what they do



Take your eyes away from the TV

Stop beliving everything you hear and see

Look closer

Ask questions

Read and learn about everything

Dont trust that there is only one thing that is true and rigth

Wake up

Really Listen

Really look

Think for yourself

Stop beeing a sheep and follow what everyone else do and say and have the same meanings

Or this one

Many people seems like they dont have their own meaning, thougts, belives or voice

Its so sad



Why is it easier to follow the sheep leader ?

Why is it so hard to take your own way

Even if no one will walk with you

Stand out

Do your own shit

Say, talk, and scream out what the fuck you want

And never back down

Dont give after no matter how hard it is

Trust me

It is worth it

so worth it

Finally your spirit will feel free

You feel free, happy and wonderfull inside

Its liberating to stand up for your own thing

I dont meet many people how are free

But i see that moore and moore stand up for them selves

That make me glad

But people are afraid to stand out

I feell sorry for them

I dont hate them

They dont know better

Only that they miss the oppurtunity for a better life and peace in the soul



Let the haters hate

Couse they dont understand

They dont see

They are brainwashed

From birth we are being pogrammed to belive, say, live what they want us to do

Call me crazy

Lock me in

Thanks to no television anymore

I am free

So free i can be in this world though

Because we are not free

You will know that when you start talking

When you go away from the sheep road

When you wright your passion on the computer

When you say your meaning on Facebook

The only free place online, where noone owes you

Where there still are free speach

Where you can post everything you want

But 

One thing to remeber i found out

Talking to real people

Very few people belives what youtube presents

are real

are true

Youtube is one of the few places left that say the truth

But most of us think is funny, bullshit, pranks, unreal

They laugh when i tell them were i got the information from


I dont understand this world

I dont fith in here

I love animals and nature

But humans not so much

I feel sorry for my children

I cant say or do anything that isnt in the schoolbook

Hard when i see them so currious, asking questions, seeing behind things, 

They wonder 

They are not sleepy sheeps that walkes with the herd

They want to go their own way

But i cant let them

I cant answer them, or learn them anything

Then i will lose them

I m the crazy one

I should been medicated

In therapy

Loked in psyk



I dont care

I am me

I belive and say what the hell i want

I can say

please let evil and haters get what they deserve

Let the good ones come out and live like they deserve

No more hate 

Dont let the good people live with pain, hate, and with no trust in their words



I know that i dont deserve the shitty life i have lived, and all the hate i have had to tolerate 

I am not perfect

i do many mistages and i can do and say bad things

im only human

we all do that

no person are so perfect



I ask my self this question sometimes

after all the shit i have had in my life

after meeting so many cruel and evil people

after never getting favors or help back

After stabbed in the back from once beeing my best friend

Why?

Why do i still want good for others and not pain

why is my heart good and not icecold  

why dont i take revenge

Why am i not become what they have done to me?

Why dont i wish my enemy the pain i have lived?



I study people

i read people

i can set myself in their shooes

i can see things from their eyes

I dont hate people

i feel sorry for many of them

im courrios of why humans do, think, say, behave the way they do

i will never understand them 

but its a thing that interrest me

Since i was a little girl

when i started to read people

so i could se who to trust or who will hurt





 

 

 

 

 

Et helsikes tema å snakke åpent om,men noen må....

Så det som igrunn er ulovlig å snakke om.....

Barnevernet i Norge....

Hvis ikke noen snakker høyt om det, vil det heller aldri skje noen endring.

Det vil bare fortsette slik som nå, inntil mange nok sier ifra...

 

 

 

Dette er er noe jeg kan si mye om. Men jeg vet ikke hvor eller hva jeg skal si først. Så blir bare noen tanker i første omgang.

 

 

 

Inntiil  jeg selv ble kjent med Barnevernet, trodde jeg de var der for å hjelpe. Trodde de gjorde godt. Hjalp barn som levde i vold, misbruk og ikke ble tatt vare på. Trodde de kom inn i en familie og følgte de over en stund for å se hvordan det virkelig var. At de hørte på alle, mor, far, familie, skole, bhg osv. At de var nøytrale og ga en vurdering utifra alt av informasjon de fikk .

Jeg heiet på Barnevernet, fordi vi hadde to fosterbarn da jeg vokste opp. Og de trengte å få et annet sted å bo enn hos foreldrene. Så bare de gode sidene og artikkler med happy ending. Som : Barnevernet hylles av å oppdage at lille Pernille ble daglig utsatt for vold. Hvis de ikke hadde kommet da de gjordet, kunne utfallet blitt fatalt.

 

Men realiteten, den er desverre ikke slik. Jeg ble fullstendig tatt på senga . Er dette slik Barnevernet faktisk jobber?

Herregud!!!! 

 

I mitt tilfelle!

Det jeg ikke visste da, fordi jeg ikke hadde vært i kontakt med di før var:

At de hadde allerede bestemt seg før de ringte meg og hadde møtt meg.

Jeg trodde de ville:

Høre på meg, spørre meg om det de ville ha svar på, gjøre en grundig undersøkelse på de 3 mnd. de sa , høre på alle parter, være nøytral, Hjelpe barna og meg hvis jeg trengte det. Gjøre tiltak om det var nødvendig..

Men dumme dumme meg.

Jeg snakket, jeg åpnet meg, jeg gjordet alt de ville, samarbeidet.

Det var fullstendig bortkastet.

De hadde allerede før før de ringte og møtte meg gjort opp sin mening.

Jeg var en dårlig mamma, barna hadde det ikke bra hos meg, de måtte flytte bort fra meg. 

Ingenting jeg gjordet var bra, de fant alltid en grunn for å ødelegge det jeg gjordet riktig.

De gikk etter sin egen personlige mening, de tok parti, ville ikke høre .

De lurte meg, nesten manipulerte meg, hånte meg på en måte. Ga meg falske forhåpninger. Var kjempe hyggelige mot meg, viste forståelse, de ville hjelpe meg og barna på alle måter .

Det var der jeg var godtroende og gikk rett i fella.

 Imens jeg trodde dette, gikk de bak min rygg.  Uten min vite, jobbet de for å sørge for at barna skulle bort fra meg. Koste hva det koste ville, fikk hvem de ville å¨sitt lag. 

Er helt utrolig hvor mye makt Barnevernet har, eller tror de har Og det tror flesteparten av oss. Flesteparten av oss er redde for Barnevernet. De har jo makten til å ta fra oss de kjæreste vi har: barna våre.

Hvordan skal man stå imot dem? Deres utsagn er mye sterkere og tas på alvor. Hvem skal tro en alenemor til to barn, som ikke kan samarbeide med barnefaren, jobber ikke og er psykisk syk ? 

Hvem som helst kan levere inn en bekymringsmelding . Og det som står der, er visstnok sannheten.

Det to barn sier, er visstnok sannheten.

Det en sint og sjalu person sier, er visstnok sannheten.

De trodde på alle andre meg. De ville ikke høre på meg. De ville ikke se hva som var bra, men lette betandig etter noe som kunne være negativt.

Ingen familier er perfekte......Ingen......Alle gjør feil...Å være foreldre er den tøffeste, vanskligste jobben som finnes. Det finnes ingen fasit bok, alle barn og foreldre er forskjellige. 

 

Jeg var så dum som ba om hjelp da mit andre barn ble født. Jeg trengte råd, jeg trenge noen å snakke med. Lite visste jeg at det blir skrevet ned . Alt blir liggende i journalen min. Og det blir og kommer alltid til å bli brukt meg.

Alt som andre sier, blir skrevet ned og vil forfølge meg. Hva noen sier i sinne eller sjalusi eller kansje som en fleip, blir skrevet ned og aldri glemt.

Folk må tenke litt lenger, tenke på hva konsekvensene av hva de sier blir.

Det kan ødelegge fullstendig . Ødelegge og skape problemer som ikke var der før.

 

 

Det endte opp med rettsak. Som gikk i mitt favør. Glad ja, men ikke lykkelig. Det gikk utover to små uskyldige barn. 

Dette skjedde i 2013, og mye har skjedd siden da. 

Vært nylig innom Barnevernet igjen, men denne gangen tok det lang tid før de tok kontakt med meg, så jeg visste ingenting. Og da jeg omsider fikk vite noe og kom inn  til samtale , endte det der. 

ARG!

Hvis det er noe, hvorfor i helvete kan de ikke ta kontakt med meg så de kan få svar på det de lurer på? 

Har de bare et hat for meg og vil heller høre og tro på det andre sier enn å snakke med meg og få sannheten?

Dette er bare noe av det som har skjedd meg. Jeg sier ikke alt fordi det er ikke viktig for dere og jeg vil ikke snakke om de andre involverte her.

 

 

Andre har det samme problemet!

 

 

Desverre kjenner jeg til flere som sliter med Barnevernet. 

De bestemmer, de har makten, de kan gjøre som de vil.

For et "vanlig" mennneske er det utrolig vanskelig å stå opp imot de.

Det kan gjøre alt så mye værre. 

Det er vondt å se hvor mye de ødelegger familier, tar barna vekk ifra sin mamma eller pappa. 

Jeg tror ikke de tenker på barna i det hele tatt, i mange saker. 

I svært mange saker hadde det løst seg med bare litt hjelp og råd. Så hvorfor gjør de ikke det?

Jeg vet ikke alt som skjer i andres saker , men ser urettferdigbehandling og maktmisbruk.

Dette er ihvertfall ikke foreldre som fortjener å miste barna sine for alltid, eller kun samvær og med tilsyn 4 ganger i året.

Hjelp barn som faktisk trenger hjelp. Det er desverre mange av de. 

Jeg kan ikke den dag idag snakke med helsevesenet. Da vil det ødelegge for meg og barna. 

Hvor synd er ikke det?

Hvor skal en da få snakke med noen og få hjelp?

 

 

 

 

Tenker på dere alle som blir feil behandlet av Barnevernet.

Som må slite og jobbe mot dem.

Kun fordi dere elsker deres barn og de vil ta de fra dere.

Jeg håper det ordner seg for så mange som mulig.

Det er tøft,men ikke stopp å kjemp for barna deres.

Vit at du ihvertfall har gjort at du kan , selv om dere risikerte å tape.

Da kan dere leve og gå med hodet hevet. En dag blir de store og dere kan fortelle de sannheten om hva som har skjedd.

 

 

Mitt barns hånd når hun sov 

 

 

Denne er på Facebook:

Vi som støtter Vibeke og barna mot Horten barnevern

Lenke:

https://www.facebook.com/Vi-som-st%C3%B8tter-Vibeke-og-barna-mot-Horten-barnevern-724969007616600/?fref=ts

 

 

 

 























 

 

 

All best wishes to you all 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ect- Behandling

Begynnelsen på et "lite og midlertidig " hukommelsesvikt 


Nå er det faktisk 2 år siden innleggelsen på psykriatisk.
Nei, ikke første gang.
Har slitt med depresjon lenge , og gått av og på anti-depressiva.
Jeg kan ikke huske dette, så jeg skriver bare det jeg vet.
Hva min mor har fortalt. Hva min lege har sagt. Skal uthente journalen min fra Psykriatisk , der jeg var innlagt. 
Da får jeg mer klarhet i hva som skjedde med meg der inne.

Jeg var alenemor til 2 barn, nesten 100%. Samlivsbrudd 1,5 år tidligere med barnefaren. Hadde 2 jobber og vi bodde i en bra leilighet . Klarte oss akkurat økonomisk, men det gikk fint. Jeg var en mamma på fulltid og jeg ble satt sist i rekka, Siden jeg ble gravid i 2007 .
 Selv om jeg hadde det vanskelig til tider, var jeg den beste mammaen jeg kunne være for de. Selv om mye er borte nå, så gjorde jeg en bra jobb. Å være psykisk syk og være alenemor til to små er utrolig tøft. Og da i tillegg på toppen av det er jeg helt alene. Ingen hjelp eller forståelse. Jeg ba helsesøtera og legen om hjelp. Det skulle jeg ikke gjort . Så nå har jeg kjempet mot barnefaren, barnevern, lege, helsesøtser, Nav, retten .
Men ja, skikkelig tøft og hardt. Men jeg klarte det. Ble sterkere, mer selvsikker, stod på for mine barn og meg selv. Dette er ikke riktig, og det tillater jeg ikke.


Etter samlivsbruddet fikk jeg det mye bedre. Livet var tøft ja, men jeg var ikke deprimert. Ville ikke dø . Følte glede og kunne ikke vente på hva som ville komme videre i livet. 
Må si at da jeg gikk gravid med siste, høsten 2009. Begynte jeg  å slite med kroppen fysisk. Søvnproblemer, spisevansker, smerter, kraftig konstant hodepine. For å nevne noe. Men bedre å slite fysisk enn psykisk er min mening. 
Etter at vi flyttet, raste jeg ned i vekt. Glemte å spise. Og slet med søvn.

Så i Desember 2013 , trodde jeg at drømmemannen var funnet. Men der tok jeg grundig feil. Dette var starten på et mareritt som jeg måtte være hovedpersonen i.
Så da i Juni 2014 , sa det fullstendig stopp for meg. Han klarte å ødlegge hele mitt liv. Knuste meg så at jeg ikke klarte mer. Det kan skrives om en annen gang.

Ved innleggelsen hadde jeg ikke inntatt mat på ca. 3 uker.  Jeg var ikke tilstede selv om jeg var tilstede. Klarte ikke å tenke eller ta noen avgjørelser. Takk for at jeg hadde min mor der da. Barna reiste midlertidig til sin far, til jeg kom hjem igjen. Hus og alt ordnet moren min. Jeg fikk beskjed om å kun tenke på meg selv nå. Være der inne noen dager, komme meg ovenpå igjen. 
Så ble det slik at jeg skulle være der lenge. Deretter flyttes til en døgnpost, Post C. Og være der til en ser bedring. Før jeg kunne dit, måtte jeg spise mat igjen, regelmessig.
Min mor vet lite om dette, da hun ikke fikk beskjeder. De overkjørte henne, og tok beslutninger. Vet ikke om jeg skrev under på noe, eller hva som ble sagt og gjort. Men det ble avgjort at jeg skulle ta ECT- behandlig. 9 ganger , tre ganger i uken. 
Og da var det takk og farvel til hukommelsen.
Midletidig sa de.
Det går over, bedre etter noen timer og dager. Og innen 3 mnd skal det være normalt igjen. 

Jeg har blitt seksuelt misbrukt i barndommen.  Av den grunn har jeg vært veldig intressert i psykiske problemer, atferder bl.a. Jeg leste og lærte meg alt det jeg kunne finne helsen vår. Artikkler,innlegg forskning og andres opplevelser. Jeg vil vite og er en veldig nysgjerrig person. Begynte på helse på Vidregående. Hadde det ikke vært for at jeg lukket meg inne, kunne jeg gått videre på skole. Blitt psykolog, helsesøster. Noe som innebar å hjelpe andre. Spesielt barn ville jeg jobbe med. Ta min vonde opplevelse og bruke det til noe godt. (skrev dette på inntroen og)   .Hjelpe andre slik at kansje et barn kan reddes fra noe slikt. 

Så det da som gjør vondt her. Er at jeg vet at jeg kan alt om misbruk, psykiske lidelser, medikamenter, sinnet og hjernen. Om kroppen. Jeg vet jeg kunne alt det, men nå er alt borte. Når jeg nå leser på dette , er det helt nytt. Kan ikke huske noe av det. Kan ikke tro at alt det jeg leste dengang , plutselig har blitt utdatert og alt nå er fra en ny forskning? Jeg skal vel ikke trenge å gå tilbake på skolebenken og lære dette på nytt? Man glemmer ikke bare ting man er så intressert i ? 

Lurer kansje på hvordan hukommelsen min var fra før...
Ja, glemte ting. Var ukonsentrert.  Men jeg klarte å få greie karakterer på skolen, jeg var god i jobbene jeg hadde. Jeg var sosial og tok vare på hesten min hver dag. Sev om jeg slet inni meg i perioder, har det overrasket flere. Jeg så glad ut. Jeg fungerte bra for alle som så meg. 
Og livet ble enda bedre da jeg fikk en kjæreste, kjøpte hus sammen , fikk to barn, hadde hester, jobbet. Og ikke minst jeg husket fortsatt livet mitt og det jeg har opplevd og lært. 
Jeg var ikke en dum gullfisk som nå.


Det aller aller vondteste med å miste hukommelsen. Det er at jeg har mistet det mest dyrbare jeg hadde. Nemlig minnene med barna mine. Om jeg leverer en melding til NPE og saken min faktisk blir godtatt og jeg får erstatning. Ville jeg gitt fra meg alle pengene mot å huske alt igjen. Ingen penger i verden er verdt det.

Jeg har måtte fortelle mine barn om hva som skjedde meg meg. Så di kan forstå litt på hvorfor jeg er slik osv. Denne sitter dypt, for det var så vondt i hjertet når jeg snakket med mineldste om ECT. Å si til et barn at mammaen din husker ikke så godt lenger. Jeg klarer ikke å huske lenger alt vi har gjort. Det tok litt tid før de klarte å ta det innover seg, etterhvert som tiden gikk. Opplevde de meg mange ganger si : jeg husker ikke. Så en  dag kom sønnen min. Mamma, jeg vet hvorfor du ikke husker lenger. legen har gjort noe inni hodet ditt som har tatt bort husken din. Men, mamma det går bra. Jeg skal hjelpe deg å huske jeg.

flaut og sa lite .Ingen jeg kjenner har opplevd dette. Fant ingenting på nettet. Ingen hjelp hos legen. Ble ikke forstått eller tatt på alvor. -Jaja, å glemme litt er vanlig og går fint. Bare skriv ting ned du.
Til og med den dag idag har jeg ikke klart å få andre til å forstå. Så det er mye jeg har holdt for meg selv. Ingen vits i å si noe allikevel.Blir bare sett dumt på eller med store spørsmålstegn i øynene og sier de ikke forstår. Gitt opp.
Inntil idag, kom i kontakt med en facebook gruppe. Snakket med 2 andre som er i samme båt. Så ta den HelseNorge. Jeg er ikke den eneste lenger. Jeg vil gjøre noe . Informere og lære andre om ECT. Det er bare svada at ikke hukommelsen kan svekkes betraktelig for alltid. 

Hvorfor tier de så om dette ?
Hvis det er stor sannsynlighet, hvorfor skal dette da fremdeles utføres ?
Er det for å gjøre oss mennesker inkometente?
Dette er nødt til å kommet inn flere meldinger om dette til leger, psykologer og NPE. Så jeg vil vite hvorfor de tvi holder på kun korttidshukommelsesvikt?
At dette er en utrolig god og effektiv metode med mange positive tilbakemeldinger? 
At det var vellykket og fungerte?

Av og til tenker jeg, hvorfor er jeg fortsatt inni helsevesenet? Hvis jeg bare får riktig hjelp og behandling , kan jeg være fin og ute derfra ganske fort. Jeg vil ikke være psykisk syk. Jeg vil leve jeg. Fungere i hverdagen. Og ikke minst bli en mamma igjen.To år siden de reiste ut min dør, og de har ikke kunnet flytte hjem igjen enda. Jeg har mistet to år av dere liv og også mange minner med de.
Hjerteskjærende.

Jeg klarer ikke følge min eldste sønn en gang i hva han kan. Nå skal han opp i 4. Klasse. Han lærer meg det han vet. Som jeg vet jeg kan og burde vite. Det skal ikke være slik.

Jeg fikk sagt mye på videobloggen istad, og godt er det. For nå surrer jeg veldig. Har så mye jeg vil si,men vet ikke hvordan . Håper å kunne få hjelp til å skrive dette bra senere.

Jeg er nå veldig asosial, hvis jeg har mulighet vil jeg helst være alene. Da har jeg det litt bedre. Jeg blir ikke påmindt alt jeg har glemt, slipper å lære enda mer nok en gang.
Slipper å spørre om hvem gjør hva og hvor er de, om mine egne nære familiemedlemmer.
Kan ikke huske noe særlig av min bestemors bursdag nylig. Bare et par glimt, dukker opp nå. Hva ga jeg henne i gave? Hvor gammel ble ho? Hvem var alle de som var der ?

Jeg var sammen med barnefaren fra 2005 -2013. Det er mange år. Så hvorfor sitter jeg igjen nå uten så mange minner. Når jeg leser i ting jeg har skrevet fra vi var sammen, ser jeg virkelig hvor galt det er.

Til og med eksen min som prøvde å ta livet mitt, som voldtok meg, slo meg og gudene vet hva er nesten borte. Leste i boken jeg har om han. Måtte skrive ned alt så politiet kunne få det. Det var jo mye værre en jeg husker. Det er jo vel å bra. Men jeg vil ikke glemme. Vil lære av det. Vil ikke stå helt målløs og ikke kan svare når noen spør hva som skjedde.  Den mest ondskapsfulle jeg noen gang har møtt bør jo huskes livet ut?

Bør jo huske ...jeg vil huske...dette er så jævlig vondt.  Jeg føler meg som en oppegående person med alzheimers. Mange sorte hull. Store deler av livet mitt er glemt. Bare små glimt igjen. Kan ikke gjennfortelle noe som har skjedd. tar feil dag, år, hvem som var der, hva som ble sagt eller gjort. klarer ikke å fortelle fra start til slutt . Jeg virrer mye fram og tilbake , plutselig vet jeg ikke helt hvor jeg er eller hva jeg skulle nå. Sliter med å huske hvem jeg har vært bestevenner med. Husker bre noen få jeg har vært sammen med. Andre har kommet ut med at jeg har vært sammen med en. Jeg vet ikke, fortell? Var han grei? Hadde vi det fint? Hva skjedde? Dette vet min mor liksom bedre enn meg som tydeligvis var sammen med han?

Det værse er at jeg nå må stole på folk.Jeg må stole på at det de sier stemmer. Derfor er nå jeg omringet med veldig få venner og familie. Når oen sier hva jeg har gjort eller sagt eller slik skjedde det. Og jeg er fullstendig blank i hodet. Hva skal jeg da gjøre?  Jeg må tro at de nære rundt meg forteller sant. Det er en utrolig rar følelse. Å  tro på noe andre sier som du overhodet ikke husker noe av. Jeg glemmer avtaler. Jeg glemmer noe jeg får beskjed om bare kort tid siden jeg skal gjøre. kommer en tanke opp, må jeg gjøre den tingen med en gang ellers er det borte. som husk å skrive melding til han. husk å ta opp brød til imorgen. jeg lever rett og slett her og nå kan en si. Hva som er vært er nesten borte. Imorgen vet ingen hva som skjer. Derfor er jeg glad i dyr. De lever også her og nå. Men sikkert fint å? Selv om jeg har sett friends, the simpson og the family guy utallige ganger er det likevel nytt for meg . En serie jeg ser på nå, klarte ikke finne ut hvor jeg stoppet sist. kikket og kikket om jeg kunne finne tilbake etter noe kjent,men nei,så bare satte på play der det var gøy. Ser på frost med minstemann,  uttallige ganger, om og om igjen,blir jeg spurt vet jeg så vidt hovedrollene. Vennene til barna?navn? Hvem er ansatt i bhg? Hvem er dette som er på min venneliste? flere ganger må jeg lete gjennom vennelista for å se om jeg kjenner igjen på bildet en person jeg skulle snakke med, for så å lære navnet. det vennen mine forteller om seg selv burde huskes,men jeg må spørre på nytt.hva jobber du med? hvor gammel er du? er du sammen med noen?
Herregud!!!!
Jeg må tenke veldig for å finne ut sist jeg spiste, hva spiste jeg og hvor mye? når sov jeg sist? hvor lenge? når var jeg ute i frisk luft sist? snakket med de og de i det siste? hva gjordet jeg i går? eller var det i forrigårs jeg var der eller der ja? 
Nå går det bedre med å ha moren min og barna rundt meg. Jeg føler meg mer forstått og det er helt greit å ikke bli med på noe nytt eller om jeg må spørre om noe jeg burde vite. Er ikke helt der enda, sliter med den biten. Kan jo ikke spørre min egen lillebror om mine nevøer. Det burde vært soleklart at jeg husket. 

Nå gir jeg opp for idag. ble vare surr i alt nå. trenger hjelp. kansje se om noen av de på den gruppen kan svare meg på noen spørsmål?

Er jeg den slemme nå siden jeg smiler ?

 

 

Er jeg den slemme nå siden jeg smiler ?

Så utrolig godt å smile og le litt etter mange tunger dager. Godt å kjenne glede igjen.

Eller kan jo ikke kalle det glede.
Jeg er ikke en ufølsom jente.

Men idag ,plutselig. ..Ble jeg klar over at det fins noe som heter karma :)
jeg elsker karma. bare lene seg tilbake og nyte livet. det vil slå tilbake på personer som ikke har oppført seg alltid. 
en dag skjer det...
bare ha tålmodighet...
vet aldri når en opplever at det fins karma.
uker eller år...

Er jeg den ikke så snille nå ? Fordi jeg koste meg og smilte?
han har  det ikke noe særlig nå...
så syk ut....
sliten...
utseende så jo ikke ut...
Han virket så ødelagt. ...
overhodet ikke slik jeg husker han...

Uten å godte meg for mye. For jeg vet ikke hva som ligger bak dette syke utseende hans.
og det han gjorde var ikke alvorlig.  Bare nok et bevis på at mannfolk ikke respekterer jenter. sex er alt vi er til for. Kun for å behage menn og Gjøre som de vil.
trodde han var anderledes.
Eller visste ikke,men trodde det. Han Ga ut det inntrykket. Så ble paff og visste ikke hva jeg skulle Gjøre.

Dette skjedde : 
(endelig tenker du ...men jeg hadde så mye å si først )

var sånn 18-19 år , full på byen og bare hadde det gøy.
Så vil jeg hjem...men ingen sjåfør ikveld. 
Så jeg tenker at det bare er å begynne å gå. Kommer ikke hjem av å sitte her.
Etter meg kommer en innpåsliten utlending og vil slå følge siden vi skal samme vei.
samma det sier jeg ...
Jeg vil bare hjem...Er litt små full ja..så hjem til senga mi :)
igrunn en harmløs fyr inntil vi kommer inn I tunnelen og han drar meg inn bak generatoren. 
Gikk så fort alt sammen...
plutselig satt jeg på bakken....
plutselig var kuken hans I munnen min....
videre : 
Jeg nekter og han prøver å holde meg fast.  mens han jobber for å få den inn I munnen min ...
Litt av et syn om noen så på :) jeg bader rundt I all eksosen inni der...mens han prøver febrilsk å få meg til å smake på tissen hans...
(nå er det så lenge siden, og jeg må le av mye som har hendt. Dette er en ting. Jeg syntes ikke det var greit da,men idag bare ler jeg. Ja kjipt,men ikke noe alvorlig og satt ikke spor)

etterpåklokt spørsmål til meg selv:::: 
-hvorfor beit jeg ikke ??????

etterhvert kommer meg unna og ut. Han stikker fort en annen retning. 
vil ikke gå hjem alene lenger så prøver å få noen til å kjøre meg hjem. 
fikk.  - ja ! siden han var ferdig på jobb og var på vei hjem.
-*jippi* tenker jeg.. 
Ja jøss. ...
teite meg som tenkte noe annet ....
Er en mann vi snakker om..

kommer hjem å ser meg selv I speilet... 
full av eksos ...
ser overhodet ikke ut...
ser ihvertfall ikke pulbar ut...
etter å fortalt han på veien hva som skjedde....

Hva Gjør man ikke når slikt skjer?

selvfølgelig er det bare å ture fram og Gjøre som man vil...
joda han skulle ha sex...
etter å se meg slik....
etter å hørt hva som akkurat skjedde. ..
I tillegg full...
Er flere år yngre....
og Må ha fri vandelsattest på jobben sin (tror jeg..Nei ....oi ble veldig usikker nå)

men tro det eller ei....Jeg lo godt inni meg... etter en kveld jeg vil glemme ...etter disse "opplevelsene" med to menn..
så lo jeg ....
husker jeg... 
rett Før jeg sovnet..

Han hadde den minste tissen jeg noengang har sett.
Som min lillefinger...
kjente den ikke...
kjente bare den lille tykke kroppen hans...
og han nøyt det... Åh så godt...
så etter kansje 1 min I himmelen med mini tissen...
så fikk han orgasme...
så glad....
kler seg og går...

Et spørsmål !♧ ? blir man voldtatt om en ikke kjenner tissen ? 
-#joda,vet jo at en blir jo det . Men når man ikke kjenner den ? 
andmelder en det da?
holder det ikke å snakke litt høyt om det hvor en enn går  ?)

håper du fikk bilder I hodet ditt og sitter nå å ler med meg mens du leser...

Jeg har aldri klart å se på han ordentlig igjen...Tenker bare på mini tissen hans...
stakkars framtidige kjæreste. Om han er heldig.

seriøst dere...enige nå ?
størrelsen har ingenting å si. Det er hvordan de bruker den som teller. 
Min erfaring ihvertfall. 
Men et sted går grensa for meg.

Se for deg denne situasjonen :

en kveld,funnet en date.
Er så glad...
går ut en dag med en fyren og blir bedre kjent med han. 
ser at vi har funnet tonen og liker hverandre..
Vil ta det videre. ..
og oppdager noe lite komme så vidt til syne når buksa går av....
en bitte liten tissemann. ...
På størrelse med lillefingeren...
Du kjenner den ikke ...
Ingen tilfredstillelse. ..
og ingen følelse av å hatt sex..

Nei, hadde sagt Adjø. ..
spiller ingen rolle hvor snill han var....
eller hvor mye penger...osv

vinker Farvel. ..♧♧♧

Om noen leser dette ...
som ville blitt .
om du hadde valgt motsatt av meg. 
legg gjerne igjen en kommentar på hvorfor. 
Alle er vi forskjellige...
så gøy å høre andres tanker og meninger.

nok surr fra meg om dette ....
God helg til deg :) :) :) 

 funny as hell, but a little a little nasty ....

 

 

funny as hell, but a little a little nasty ....



 
 

 

)
 

 

 

       ser om jeg får lagt ved artikkelen jeg leste. og det dukket opp så mange tanker om dette, bildene ramlet inn og ble servert på et sølvfat, 

så måtte bare skrive det. kom på fb. siden min...

                                 : yourtango.com.

11 things you should never, ever put up in your vagina.....never ever!!!!

 

 

yes ...Akkurat ja. ...Dette må læres tydeligvis... For dette er heeelt normalt å putte der....

-"yes idag er jeg so horny :)
åh men ingen mann :( 
know what?.
...oh ide...så samme det . ...
tror jeg starter med med noe levende ikveld ...
. Best feel ing ever.. 
....og så normalt liksom....
...så why not? the hamster was right there doing nothing at all anyway....Duh. ... og jeg slipper å Gjøre noe ...yes...,den går jo av seg selv...wiiii....
desverre ikke allverdens levegaranti på de inni noe trangt..og var jo ikke ferdig jo....shit også !
å jo da....kjøkkenskuffen...thats were the next idom is.....
oh....cant wait..."
å avslutte med shiny sharp tings...
.....lovley sharp feeling. ...mmm
... -for den metoden er bare så alle gjør det jo liksom,så jeg vil ikke være dum og være den eneste som ikke har gjort dette..."
så må prøves ..thihi)
men så oppdage at det ble ikke et bra resultat....
hmmm..
so what to do now ?? 
lege?
plaster?
ånei fikser selv jeg....
heldigvis stod det rester av hårfarge I dusjen.....
saved. ...
okey ,topp det dekket og skjulte på utsiden. .yeah..
og frukt som er sunt og bra for kroppen...Må jo være suverent å putte inni meg den veien også ? hvorfor bare inn munnen liksom ?
Står jo ingen advarsel på bananen at det ikke går....
Ikke noen advarsel på de andre tinga heller når jeg tenker etter.... så its all good :) 
så putte inn en kald frukt for å kjøle det ned inni der.....
Best "medisin" ever..
legemidler ?
nope..
farlig det...
hallo ?
lest alle advarslene om alle bivirkningene eller ??
...så tenke videre
-å skrelle en banan må være topp og sunt å putte inn der ....
... vondt med skall på nå....
så av med det...
only naturel and healthy things can go inside me ...
må raske på groeffekten , så jeg kan teste mer av disse fortryllende erstatningene ... bye bye mannfolk (jenter) ...trenger dere ikke mer...:) :) :)

...jaja hadde ikke funket å putte noe oppi der for resten av livet uansett....
seriøst? hahahahahahahaha
Ja har en slik humor at jeg ler så jeg tisser på meg og må få ekstra oksygen for å ikke dø av pustevansker av så tankeløse mennesker....
og fordi det fins eller så le.nge det fins slike mennesker...
så kommer jeg til å le...:) 
..og tenker litt "takk til dere som desverre ble født uten logisk tankegang.....
..uten dere ville jeg grått mer og fått mer tristhet I hverdagen min :)
.. og pga dere får noen arbeid og tjener penger:)

bare positivt dette :)
..noen må jo lage alle de utallige rare idiotadvarslene som fins...
som OMO COLOR takker sine klomsete kunder:)

åneinei ikke bare meg detta :) 
...du Gjør det du også ,det vet jeg...:) 
hihi...normalt å le av de med mindre IQ? 
kansje jeg er dum også ?
Men Who cares? ? 
Ikke blitt delt ut noen advarsel om det,så its good and normal :) 
right?
sad or something? a little tip :)

..... hvis du noengang føler deg som verdensdummeste bare hør litt på.....
dumb people,here is your sign, eller finn noen av verdens advarsler som faktisk blir laget ....
så ser du at du er ikke så dum allikevel og smiler resten av uka :) :) :) 

noen er så teite at jeg må tenke, fins det virkelig ekte mennesker som har gjort slikt? 
at det ble nødvendig med å gi mennesker advarsler?
... så ikke vi andre skal Gjøre den samme tabben ? .....
nå kan vi jo saksøke for alt mulig.
Så trengs vel...


 

                                                                    Nei :) ferdig nå med å Være snill å dele slike dype tanker som jeg har med dere for idag ....
så nå ut å hoppe på trampolinen litt med nye hoppestokker og de to favoritt spyda mine...
mens jeg bygger opp appetitten min... 
middagsfavoritt..
en deilig grandiosa ...
rett ut ifra papphuset sitt og inn I ovnen.....
UPs. .glemte det nesten..
Ta av plastikken må jeg huske.. (gjør ikke den feilen igjen..smakte Vondt )....
heldigvis så.... 
har de nå fått advarsler på pizzaen ,clever... ;)
thanks so much to you how made a warning about this :)


all "normal" people in the world are so thankfull for all the crazy warning notes ....
latter forlenger livet : ) :) :) 

 

tror jeg tar en ferie og reiser til lukket avdeling

trengte et søtt bilde for å glemme de andre bildene.....hihi...........

 

 

hadet kjære deg :)

En liten til deg i å Bordeline - personlighetsforstyrrelse

 

 

En liten til deg i å Bordeline - personlighetsforstyrrelse

Noen personlige ord fra meg om mitt liv :)

Hei du, sitter ute å nyter en stille og solrik søndagsmorgen. Her ville jeg sitte mens jeg skriver om meg selv. Dette er så nytt for meg og veldig vanskelig, så jeg skriver nok litt kjapt og kort innimellom. Eller så blir det som vanlig, bare skriver og skriver. Er så vanskelig for meg å faktisk skrive kort og enkelt.  Tankene setter i gang, tenker på 20 ting samtidig, konsant hele tiden. For å få ro vandrer jeg vekk fra det opprinnelige , fortsetter å bare skrive. Har ikke blitt så besvisst på at jeg gjør det før nylig. Så må lese igjennom og å slette  mye.

Selvfølgelig skjer det her også. 


 Har skrevet litt enkelt om hva bordeline er. Håper at etter du har lest dette , har en litt mer forståelse og kunnskap omkring dette. Du kan bare legge fra deg tanken på at du noengang vil forstå hvordan jeg tenker eller finne svar på hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg vet det ikke selv, det er bare slik . Har sluttet å tenke så mye på det. Blir jo helt sprø. Jeg vil f.eks. ikke bryte avtaler, men det skjer ofte. Så nå har jeg sluttet med å lage avtaler framover. Jeg må se her og nå eller på samme dag om jeg skal komme på besøk ol.

Jeg er så opp og ned og fram og tilbake i form og humør . Humøret skifter fort, veldig fort, går igjennom alle følelsene flere ganger om dagen, fra minutter til timer. Jeg må lære om dette selv, å kontrollere det. Bli bevisst på det og kan stoppe det selv.

Jeg har ikke kontroll på humøret , tankene eller følelsene.

Ikke på reaksjonsmåten min heller. Har heller ikke impulskontroll. Det syns jeg er vedig hardt å ikke klare å kontrollere. 

For det går så utover de nærmeste. Og det er vondt. Jeg mener det ikke.

Har mye dårlig samvittighet. Og den kan spise en opp innvendig, det er så vondt å gå med. 

Nå har jeg klart noe , å ikke ha dårlig samvittighet hele tiden. Er så utrolig godt og befriende.

  Og mye jobb med andre ting i vente.

Men gleder meg, livet videre gleder meg.



Det er så absolutt ikke lett å forkare til noen som ikke har det. En må kjenne det selv ihvertfall jeg. Kansje fordi jeg nylig har fått denne diagnosen 31 år gammel. 
Vært i behandling siden jeg var 15 år. Før det gikk jeg alene med tanker, følelser og misbruket i kansje 5 år. 
I 20 år har jeg lært meg selv vranglære i livet. Så nå i voksen alder skal dette endres og jobbes med. Lære meg å leve og tenke på en helt ny måte. 
Jeg vet ikke noe særlig om følelser og det emosjonelle.
Har vrengt syn på mye pga misbruket.
Går i behandlig 1 gang i uken. Men for første gang blir jeg forstått og får riktig hjelp.Jeg er ikke sinnsyk allikevel og livet mitt videre vil bli topp. Neste år starter et 2 år langt, intensivt behandligskurs. Til da må jeg bli sterkere psykisk.

Må se positivt på ting, livet, hverdagen og gripe tak i de små positive gledene som dukker opp. Uten å grave seg ned i de mindre positive tingene.

 

Kunnet skrevet mer, men velger nå videre å gi dere  informasjon om BORDERLINE........



.Borderline
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrelse


Borderline personlighetsforstyrrelse
I border PD (eller emosjonelt ustabil PD), i hovedsak mangler personen en følelse av selvtillit, og som et resultat, opplever følelse av tomhet og frykt for å bli forlatt. Det er et mønster av intense, men ustabile forhold, følelsesmessig ustabilitet, utbrudd av sinne og vold (spesielt som respons på kritikk), og impulsiv atferd. Selvmords trusler og handlinger av selvskading er vanlig, hvorfor mange mennesker med borderline PD ofte komme til lege. Border PD ble så kalt fordi det ble antatt å ligge på 'borderline' mellom nevrotiske (angst) forstyrrelser og psykotiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse. Det har vært antydet at borderline personlighetsforstyrrelse ofte resultater fra barndommen seksuelle overgrep, og at det er mer vanlig hos kvinner delvis fordi kvinner er mer sannsynlig å lide seksuelle overgrep. Imidlertid har feminister hevdet at border PD er mer vanlig hos kvinner fordi kvinner presenterer med sint og promiskuøs oppførsel har en tendens til å være merket med det, mens menn som opplever lignende oppførsel pleier i stedet for å være merket med antisosial PD.

 

Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse ? borderline type

Mange lurer på hva det vil si å ha personlighetsforstyrrelser, selv har jeg diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og har med det fått i oppgave fra psykolog å lese om dette. Her er et lite sammendrag av hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er og hvordan det er å leve med.
En personlighetsforstyrrelse (PF) er kjennetegnet ved avvik i personligheten. Alle har vi ulike personlighetstrekk, både positive og negative. Men når disse personlighetstrekkene forårsaker funksjonelle problemer, og går utover livet og hverdagen, og gjør at du ikke lengre fungerer normalt, kan det være snakk om en personlighetsforstyrrelse.
En med en PF har utviklet et stabilt mønster av oppfatning, tenkning og atferd som avviker fra hva som er normalt i ens kultur. Det finnes mange typer personlighetsforstyrrelser, men nå skal jeg snakke om Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, borderline type (BPD ? borderline personality disorder).

Symptomer

Personer med (BPD) er typisk impulsive, har svingende og sterke affekter, har dårlig selvbilde, er selvdestruktive. De utviser konstante stemningssvingninger. Ofte tar de ut sinnet på seg selv og skader seg og selvmordsforsøk er ikke uvanlige. De tenker veldig mye svart og hvitt,
Studier tyder på at personer med BPD har en tendens til å oppleve hyppige, sterke og langvarige tilstander av ubehagelig spenning, ofte utløst av opplevd avvisning, av å være ensom eller oppfatte seg som mislykket. Personer med borderline kan vise labilitet mellom sinne og angst eller mellom depresjon og angst, og temperamentsfull sensitivitet for følelsesladet stimuli.
Vi opplever med andre ord hyppige og kraftige svingninger i humøret. Vi kan være svært følsomme for hvordan andre behandler oss, og reagerer sterkt på det vi opplever som kritikk eller nedlatenhet, og vi har gjerne vanskelig for å plassere sinnet/følelsene på riktig plass. Jeg har ikke ofte sinneutbrudd, men når jeg først blir sint, eller hvis jeg føler meg såret (eller opplever andre kraftige følelser), tar jeg det som regel ut på meg selv, og ikke på den personen som har gjort meg sint eller såret meg.
Selvfølelsen til mennesker med BPD er ofte lav, og vi har en tendens til å se på oss selv som maktesløse, sårbare, uakseptable og usikre i vår selvidentitet. Selvskading og suicidalitet er også svært vanlig.

Hva forårsaker sykdommen?

Årsaken til at enkelte utvikler BPD er mange og sammensatte. Det er en blanding mellom genetikk og oppvekst/opplevelser. Svært mange har opplevd ulike traumer, både i form av seksuelle overgrep, fysisk/psykisk vold, mobbing, mangel på stabile omsorgspersoner etc. Når man opplever ting som dette i oppveksten kan det være med på å påvirke personlighetsutviklingen på negativ måte, som igjen kan føre til at man utvikler en personlighetsforstyrrelse. Her kommer genene inn i bildet. En med ?gode? gener tåler gjerne mer enn en med ?dårlige? gener før det får konsekvenser for personlighetsutviklingen.
Det er vanskelig å si akkurat hva som har gjort at jeg har utviklet denne diagnosen, men jeg tror grunnen er overgrepene jeg ble utsatt for som liten. Og jeg har nok også blitt født med dårlige gener?, som har gjort meg ekstra sårbar. Jeg var ikke den eneste som ble misbrukt da, men jeg er den eneste som har utviklet en personlighetsforstyrrelse, så vidt jeg vet.

                                                                                                                                                         
                        

                                                                  
I might look like I`m doing nothing
But in my head I­`m quite busy!

I wish I could turn my thougts off.
I hate over thinking everything!

                                                     2 much on my mind, I get lost in time, In my thougths.
                            I`m an over thinker. A problem solver.
                If I can`t solve it then I get stuck. 
I hate when I get stuck.
I hate when I get stuck.
                            My mind is on replay. Over n over again!
                 I`m so good at the beginnings,
                                         but in the end I always seem to desttroy everything.
Including my self!

 

Hva er en personlighetsforstyrrelse?

 

En personlighetsforstyrrelse er en psykiatrisk lidelse som er kjennetegnet ved avvik i personlighetstrekk. Dette vil vise seg i form av urimelige reaksjoner innen mange personlige og sosiale situasjoner.

Et menneskes personlighet omfatter stabile mønstre av oppfatning, tenkning og atferd som kjennetegner det enkelte menneske. Vår personlighet er oppbygd av en rekke personlighetstrekk, som i større eller mindre grad kommer frem i samhandling med andre mennesker. Slike trekk er for det meste ubevisste for mennesket selv.

Hvis det mønster av oppfatning, tenkning og atferd som kjennetegner det enkelte menneske, avviker fra hvordan gjennomsnittet av individer i en kultur oppfatter, tenker, føler og forholder seg til andre på, kan det dreie seg om en personlighetsforstyrrelse. Slike mønstre er stabile, og vil komme til uttrykk innenfor flere områder av psykisk og sosial fungering. En personlighetsforstyrrelse kan anses som en forstyrrelse i utviklingen av personligheten. Dette gjør at denne gruppen lidelser ofte kommer til uttrykk allerede i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder.

Personlighetsforstyrrelser er ofte, men ikke alltid, ledsaget av varierende grader av subjektivt ubehag og svekket sosial fungering. De er ikke et resultat av andre psykiske lidelser, men de kan gå forut for eller foreligge samtidig med dem.

Personlighetsforstyrrelsene omfatter en gruppe lidelser hvor den enkelte personlighetsforstyrrelse klassifiseres etter de personlighetstrekk som er mest framtredende.

Det antas at 10-15% i en normalbefolkning oppfyller de diagnostiske krav som stilles til en eller flere av de spesifikke personlighetsforstyrrelsene.Emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse

Disse personene er typisk impulsive, har svingende og sterke affekter, har dårlig selvbilde, er selvdestruktive og inngår ustabile relasjoner. De utviser konstante stemningssvingninger og har ofte sinneutbrudd. Ofte tar de ut sinnet på seg selv og skader seg. Selvmordstrusler og selvmordsforsøk er ikke uvanlige. De tenker veldig mye svart og hvitt, og de inngår ofte intense, konfliktladde forhold med andre. De blir raskt sinte når de ikke oppnår det de har tenkt.

Forekommer hos ca. 1,5% i den generelle befolkningen. Dette er den mest studerte personlighetsforstyrrelsen, og den gruppen som har de mest detaljerte behandlingsanbefalingene.


Emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse

Disse personene er typisk impulsive, har svingende og sterke affekter, har dårlig selvbilde, er selvdestruktive og inngår ustabile relasjoner. De utviser konstante stemningssvingninger og har ofte sinneutbrudd. Ofte tar de ut sinnet på seg selv og skader seg. Selvmordstrusler og selvmordsforsøk er ikke uvanlige. De tenker veldig mye svart og hvitt, og de inngår ofte intense, konfliktladde forhold med andre. De blir raskt sinte når de ikke oppnår det de har tenkt.

Hva forårsaker personlighetsforstyrrelser?

Hos de fleste med personlighetsforstyrrelser spiller arv kun en mindre rolle. Viktigere er medfødt temperament og de oppvekstvilkår personen lever under. Spesielt viktig er kvaliteten på nære relasjoner, og da særlig tilstedeværelse av overgrep, forsømmelse, ustabilitet, grenseløshet og utrygghet.


Hvordan settes diagnosen?

Diagnosen settes på bakgrunn av gjentatte samtaler med lege, informasjon fra mennesker i personens omgivelser og evt. resultater av spørreskjemaer utfylt av pasienten. Det kan ta lang tid før en person får en slik diagnose, og ledsagende lidelser som angst og depresjon kan i mange tilfeller være det mest synlige på et tidlig tidspunkt.


Behandling av personlighetsforstyrrelser

Behandlingen av personlighetsforstyrrelser har som mål å opprette bedre sosial fungering og tilpasning. I tillegg forsøker man å redusere akutt oppståtte symptomer, som for eksempel psykoser. Videre ytes støtte til å ri av kriser i forholdet til de nærmeste.

I behandlingssammenheng deles personlighetsforstyrrelsene i to grupper: milde og alvorlige personlighetsforstyrrelser. De milde personlighetsforstyrrelsene omfatter unnvikende-, tvangspreget- og avhengig personlighetsforstyrrelse, mens resten regnes blant de alvorlige.

Hovedbehandlingen for de milde personlighetsforstyrrelsene er samtalebehandling over lang tid (langtids psykoterapi). Dette foregår hos spesialist. En del vil ha bruk for tilleggsbehandling mot depresjon og angst.

Ved alvorlige personlighetsforstyrrelser kan det bli nødvendig med innleggelse og medisinsk behandling ved kriser, i tillegg til langtids psykoterapi. Støttesamtaler hos allmennpraktiker kan også være aktuelt.

Videre forløp av personlighetsforstyrrelser

Personligehtstrekk er i utgangspunktet stabile etter at en person har nådd voksen alder. Dette gjør at menneskets personlige trekk kun i liten grad vil forandre seg uten behandling, selv om visse trekk, som for eksempel impulsivitet, kan svekkes med alderen.

?

Mennesker med personlighetsforstyrrelser har større tendens til å utvikle depresjon og angst, spiseforstyrrelser og rusmiddelmisbruk.

?
Mennesker med personlighetsforstyrrelser har større tendens til å utvikle depresjon og angst, spiseforstyrrelser og rusmiddelmisbruk. Videre er det en viss overvekt av kriminalitet og selvmordsforsøk. Hyppigheten av slike komplikasjoner til lidelsen vil avhenge av hvilken personlighetsforstyrrelse personen har, og om vedkommende får behandling eller ikke.

Behandlingsresultatene er varierende, men gir bedre prognose enn det som finnes hos dem som ikke får behandling.

 


 

How do you run away from things that are in your head???

I prefer to not think of myself as having

Borderline Personality Disorder.

I prefer to think of it as being really

awsome and letting everyone know through

outbursts of emotion.

"I knew who I was this morning, but I`ve changed a few times since then."

 

No one understands whats going on inside

my head and I cant fucking explain it...

 

I might look like I`m doing nothing...But in my head I`m quite busy.

 

My worst enemy is my memory!

It`s like you`re screaming, and no one can hear!

 

I wish i could turn my thoughts off.

I hate over thinking everything.

Yes, I`m not easy to love,

but one day,

someone somewhere out there might just be brave enough to tuch my hardness,

caress my darkness,

and sleep in my scars..
 

I think drowning in my sleep would be a nice way to pass to the other side,

that way everyone don`t have to see anymore, 

and I`m no bother to anyone no longer.

 

"I never show who I really am!"

"I`m so good  at the beginnings,

but in the end I always seem to

destroy evertything,

Including myself"

I`ve got a war in my head.


 

She was drowning but nobody

saw her struggle.

Monsters don`t sleep under your bed,

they sleep inside your head!

She says she`s fine, but she`s going insane.

She says she feel good, but she`s in a lot of pain.

She says it`s nothing, but it`s really a lot.

She says she`s okay, but really she`s not.
 

 

2 much on my mind, I get lost in time, in my thoughts.

I`m an over thinker.

A problem solver. If I can`t solve it then I get stuck.

I hate when I get stuck.

My mind is on replay. Over n over again.

 

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese dette. Håper du vil fortsette å lese bloggen min :) 


 

Følg også Ida`d Dagbok på Facebook. Hun reiser også nå  rundt i landet å viser filmen sin. Film dagbok om hennes tøffe hverdag .

Hvorfor kan jeg ikke bestemme selv? fordi det er sosialt uakseptabelt....

 

 

Hvorfor kan jeg ikke bestemme selv? fordi det er sosialt uakseptabelt....

Hvorfor kan jeg ikke selv bestemme om jeg vil leve eller ikke??????


 

det er umulig for meg å forklare dere hvorfor jeg tenker slik. Klarer ikke å sette noen inn i det. Inn i mine følelser, mine tanker, opplevelser og hvordan jeg ser alt på, fortid, nåtid og framtid.

Det eneste jeg kan til , er få dere til å spørre det spørsmålet og få fram deres eget svar.

-.....Så hvorfor kan det ikke være akseptert å si at: jeg takker for meg?

...........Jeg er ferdig .....

.............Nok er nok............

Si: det fins en grense på hvor mye jeg orker.

Også "få lov " til å forlate de levende og heller bli en del av "den andre siden".

 

Gi forklaring

feire livet til nå

osv.osv.

avslutte livet slik at f.eks.:

ingen etterlatte blir sittende igjen å lide etterpå med mange ubesvarte spørsmål , skyldsfølelse eller å bære med seg en tristhet resten av livet sitt.

 

Men at det er blitt aksepert og godtatt i samfunnet.

 

Men ingen vil miste sine nære , så det kommer aldri til å skje.

 

Jeg har mitt eget syn på tanken rundt selvmord.

At jeg tenker slik er fordi jeg har villet dø og prøvd å dø tidligere.

Vet hvordan det er å være på begge sider.

Jeg tror at for de fleste som gjør det, ikke alle......

har kjempet lenge, for lenge.

Og nå ikke klarte å se noen annen utvei lenger.

En får så innsnervet syn på alt.....

....som familie, venner, ja livet.....

jeg syns ikke det er egoistisk egentlig.

jeg tenker heller ikke :

-...hvorfor tenkte de ikke på.........????

-.......de kunne bare be/spørre om hjelp...

-....hvorfor sa de ikke noe?....

....hvorfor så jeg ikke signalene....?

...hvorfor hjalp jeg for sent eller ikke hjalp....?

For for min del klarte jeg ikke å se noe av det "dere" sier.

Klarte ikke se de rundt meg sin reaksjon, tanker eller følelser om jeg ble borte. Klarte kun å tenke på meg selv, se meg selv , min situasjon, mitt liv.

 


 

 

De etterlatte sitter igjen med uttallelige spørsmål og sorg.

Og det er opp til hver og en av oss hvordan vi takler selvmord.

ingen fasit, og ingen bestemt reaksjon.

 

Men en tanke jeg faktisk sitter med er hvorfor velger noen å forlate "oss" uten å gi noe svar på hvorfor ???

Ingen brev.

Og hvis da de etterlatte blir sittende med :

Det var ingen tydelige tegn på at det var så tungt.

Kunne ikke se det.

Trodde det var greit.

Den der er noe vanskeligere for meg å forstå.

Kansje fordi det var viktig for meg å gi svar og en forklaring .

 

Rart at en kan være langt nede uten å helt vil ta det siste steget.

Og en kan gå rundt å være glad mens en bare vil dø.

 

Ingen som vet hva andre tenker og hvordan de har det.

Om vi ser om noen lider.....?

Så er vi så forskjellige på hvem som klarer å kunne se slikt.

Klare å lese andre mennesker...

Klare å se andre mennesker...

Tror mye på at om vi har opplevd det selv ,

følt det slik selv,

vært der selv

ol.

så vil man lettere kunne se det hos andre.

Man kan da høre det som ikke blir sagt

man kan se det som ikke vises

 

 

Jeg kan forstå de som ikke sier hvor vanskelig livet er.

Å snakke er utrolig vanskelig.

Å faktisk si:

-"hei, hjelp meg litt her, jeg trenger det.

Se på meg, hør på meg, værsåsnill"

.....Er nesten umulig å klare å få sagt.

Noen må se det og ta det opp i fleste tillfeller.......

 

 Glidd litt ut av det opprinnelige, men var godt å få sagt dette også.

Jeg kan umulig være den eneste som tenker dette,

så derfor jeg  skriver om dette,

og fordi jeg er litt egoist og trenger å få ut tankene mine.

 

Sitter idag med :

ingen planer om å ta mitt eget liv.

jeg liker meg selv, har grei selvtillitt.

jeg vil leve, men jeg vil også forlate dette innimellom.

egentlig aldri hatt det så bra noengang, samtidig som så vanskelig.

men jeg er så opp og ned, 

og fram og tilbake

emosjonellt hele dagen,

døgnet rundt.

....At jeg kan ha det flott....

....til å ha det så elendig......

.....eller for så å bli så ......?????...

......med minutters mellomrom.....

 

.....Tusen tanker.....

....tusen følelser.....

.....flere energier...

....rullerer inni meg hele veien....

 

Så noen bekymring for meg , er ikke nødvendig.

 

Noen spørsmål jeg stiller meg selv:

- Hvorfor fortsette å leve når en må kjempe så hardt hver eneste dag. Alltid mot noen eller noe. Og det er mange harde kamper på engang.

-Hva er vitsen lenger?

-For hvem lever jeg for egentlig?

-Har jeg ikke slitt nok nå ?

-Og for hvilken framtid?

-Bare flere år? til med å kjempe slikt ...?

-flere år? med å være i denne situasjonen...?

-Kjenner det på meg selv nå, at jeg er ferdig igrunn.

Jeg orker rett og slett ikke mer....

.....beklager.......

Det er bare helt greit nå å avslutte kjenner jeg.

 

Dette er en ny følelse ,

og ja!!!

en veldig rar følelse sikkert?

Vil tro det er ingen eller lite forståelse for hvorfor jeg kan mene noe slikt?

Vil tro det nærmeste jeg kan komme til en annen forklaring, 

gi en annen forståelese?

ta de som sier de er klare nå , klare til å ta farvel, etter sykdom.

De kjenner det bare på kroppen sier de.

( Kansje noe lignende det? )

 


 

 

Det neste jeg tenker på nå har jeg ikke visst om jeg ville si noe om eller ei.

Ikke pga du som leser.

Men for meg selv.

For da går det på en måte opp for meg selv.

Blir virkelig da plutselig , og ikke bare en tanke.

Står skrevet ,og jeg kan ikke bare "viske" det vekk fra tankene mine lenger.

Sorry, om du ble nysgjerrig av dette,og du ikke fikk vite noe mer.Dette var mest for meg selv.Klarte ikke å skrive videre, men kort fortalt mer konkrete ord  om meg selv og hverdagen min. (dårlig forklart, i know)

 

et innblikk I en vanlig samtale med meg selv...

 

 

et innblikk I en vanlig samtale med meg selv...

Velkommen til en samtale jeg daglig har en kamp med. 
Så slitsomt. 
ihvertfall nå som jeg kjenner det er så viktig å Gjøre noe med .
igrunn så skriver jeg dette kun for mon egen del. Så jeg blir mer oppmerksom på dette. innse selv hvor viktig det er å Gjøre endringer.

kampen min er ......
......mat....
......altfor lite inntak av mat ,om I det hele tatt noe.
....spiser jeg ,så er det langt ifra hva jeg egentlig trenger.

Det har bare hopet seg opp med den ene tanken
eller følelsen 
eller lukten 
eller smaken 
eller opplevelsen 
med den ene matvaren etter den andre.

Har nå åpnet meg og fortalt dette til de rundt meg. Så det Gjør ihvertfall situasjonen noe bedre. 
slutt på maset om å spise og slutt på øyne under middagen når jeg faktisk prøver mitt beste på å spise bra.
Nå kan jeg slappe av med å ha folk rundt meg når jeg spiser. 
Men vet jeg blir fulgt med.
Som på : vekten min, inntak, trening , oppkast , kaloritelling .
Må innrømme det var godt å høre faktisk. trodde ingen la merke til det ,at jeg daglig gikk  usynlig og under radaren. Var godt å høre fordi det Ga meg følelsen av at noen faktisk bryr seg om meg og ser meg.

Du kan ikke se det på meg hvis du møtte meg. veier ikke 45 kg og er fullstendig uten fett .
Vet egentlig hva andre ser.
Men har nå nylig gått opp for meg at jeg er tynn. Jeg kan først nå se det. Gjennom å ta  bilder av meg selv, vekta nedi 50 tallet,bmi ikke bra og bruker str. small I klær. 
kjempe rart det der. Å ikke se det selv. Men jeg raste så fort og gikk så fort ned I vekt at hodet mitt fulgte ikke etter. Jeg var fortsatt lubben .fortsatt stor .
Men så plutselig datt hodet mitt på plass og fikk et mer riktig bilde av meg selv.

aner ikke ,spiste nok litt havregryn tidligere idag.
For å få det I meg har jeg snakket med meg selv I timevis. 
herregud idag er det torsdag. Vet jeg sist spiste på lørdag I bursdagen.

Brukt nå kansje 12 timer på å finne noe varmt å lage og spise.
annet enn havregryn. 
åpnet og lukket skaper og kjøleskap. 
Ble nå tilslutt en nydelig rett av karbonadedeig og en nydelig pakke. 
Du ble nok skikkelig misunnelig nå ja ..mmm

men er overhodet ikke nok.
Jeg er så tom fullstendig tappet for energi.
Har ingenting å gå på. 
underærnært .
kroppen knekker stadig oftere sammen nå.
Og føles virkelig ut som om jeg vil dø til tider.
at kroppen virkelig gir opp og skriker for harde livet .
Og jeg hører ikke Før det er for sent. 
at jeg ikke funker I dagliglivet met. 

jeg vil nok dø av enten matmangel eller av stress med hjertestopp . føles det ut som .

spiser vitamin tbl. 
kjøper næringsdrikker på butikk eller apotek.
hiver innpå en non stop pose
saft eller vann. (drikker egentlig bare pepsi max , ja I know!!)

det er kun meg selv å takke.
og det er kun meg selv som kan endre dette.
Men aner ikke hvordan.
klarer det ikke alene.

Får bare til svar :
spis hver dag.
spis mere..
spis lite og ofte.
spis tre ganger om dagen.
drikk juice og vann .
ta vitamin tilskudd.
ikke bruk mer energi enn du har.
stress ned.
sov mer.
beveg deg mer ,så du blir sulten.
spis sammen med noen.
legg deg inn.
Du har masse mat ,bare å lage noe.
.....og slik går rådene jeg får.....

Jeg vet jo jeg må spise for å leve. Har ikke anoreksia eller bulimi. 
Bare misliker mat.
glemmer det .
Kjenner ikke sult lenger.
Går heller uten mat enn å kjøpe fastfood. 
hater å kjenne metthetsfølelsen. 
Vil ikke bli tykk igjen.

Vil heller ikke være slik.
Jeg vil se frisk og sunn ut. 
Ha en trent kropp. 
stramme opp her og der.
Ha muskler I kroppen igjen.

Det latterlige fine er at jeg hadde en lang prat om mat til mine barn .Hele helga pratet vi om det. 
Alt så smalt så tilbake på meg selv. En tankevekker. Å høre deres tanker om mat .
Fikk opp øynene da, og tenkte hva faen er det jeg gjør mot meg selv. 
Men det er nå et par måneder siden.
Og nå er det den deilige høytiden igjen...mat...mat...og mat overalt..
snakkes bare om mat
vises bare mat pogrammer og mat reklamer. 
hurra!

barn er uvitende om livet,de lærer ikke det viktige

 

barn er uvitende om livet,de lærer ikke det viktige

tenkt mye på dette og har mange meninger og ønsker.

skriver mer om det nå etter en venn la ut dette på fb. :    
 Barn med spesielle behov er vel ikke snåle eller rare. De vil ha det alle andre vil ha -- Å bli akseptert!!!

  -Svarte dette ,prøvde å skrive kort.

---Jeg er blitt så opptatt av hva barn lærer,ikke lærer ,oppførsel (årsak) osv.
En ting er uvitenhet, voksnes mening og læring videre til barn. Den er for dårlig.  Vi lærer barn masse ubrukelige ting ,ikke det som faktisk er viktig. 
De lærer ikke om de  forskjellige funksjonshemningen som er ,hvorfor en I klassen ikke er som "alle" andre(barnet kan ha adhd, tourrets,cp for å nevne noe).
barn er uvitende og følger fort hva andre gjør og sier. 
foreldre ,bhg og skole ansatte må lære barn bedre. Gi de en forklaring, en forståelse av ting.

f.eks hører på hva sønnen min sier om andre barn. Og får igang en samtale ,stiller han spørsmål. 
Det jeg sitter igjen med er at han ikke har lært noe om dette. læreren eller foreldrene har ikke snakket med klassen. De har ikke lært noe om hvorfor en I klassen deres er "unormal". og vil da mobbe  og si :"han der er så rar" , ikke "normal" slik som jeg er.

uvitenhet I mine øyne eller å ha foreldre som mobber.
 

kjente jeg måtte skrive mer om dette. dette ligger så sterkt inni meg.
hvorfor kan ikke barn fra barnehagen av få lære mer..Om alt.
Men istedenfor lærer de masse bullshit og ubrukelige ting.

lær de om de forskjellige funksjonshemningen som er.
lær de om de psykisk helse. 
lær de om bl.a. adhd ,tourrets.
lær de om hvem som er I klassen ,deres venner ,naboer. Gi de en forståelse hvorfor ikke alle er like.
Blir mindre mobbing ved kunnskap og forståelse.

En tidligere nabogutt av oss og venn av min sønn ,hadde adhd og tourrets. 
Etter kort tid ble jeg informert av moren hans om dette.
Det gjorde meg mer forståelsesfull og kunne forstå og se det barnet på en annen måte. Jeg kunne forklare min sønn hvorfor han reagerte på en viss måte. hvorfor han gjorde ting på en annen måte.
Så da at min sønn ble anderledes på en måte. Han forstod nå. Og tålererte mer fra han. Ble ikke så fort sur på han lenger . kom ikke lenger løpende for å fortelle hvor urettferdig han var. sluttet med å si han var teit og dum og at han ikke ville være venn med han mer.

istedenfor ble tålmodigheten større. Ingen stygge ord lenger. Kom heller hjem og tok en " pause" ,før han gikk å lekte med han igjen.

Jeg setter så stor pris på at moren fortalte meg dette.
syns flere burde gjøre det.

lærerene ,sammen med foreldrene burde sammen informere og lære videre. 
f.eks.
det er en I klassen som skiller seg ut av en eller annen grunn. 
Det barn automatisk gjør er å mobbe. De ser en som ikke er som alle andre. De forstår ikke hvorfor. Alle andre mobber, å det smitter.
For å stoppe det må barnet lære og vite hvorfor. barn må forstå og kun da klare å stoppe  å mobbe.

lære at alle er forskjellige. Det er alltid en grunn for at et barn er "anderledes" enn andre.

barn er utrolig smarte. De forstår mye.
Det går fint an å ha en ordentlig god samtale med en 8 åring. 
desverre tror mange voksne det ikke går.  De setter seg ikke ned og faktisk tar seg tid til å høre barn snakke. Hvor mye de kan. og en kan faktisk lære noe av de .Ikke bare voksne som skal lære barn. Går begge veier.

:::Mange voksne som tror at:

-barn må skånes fra sannheten.
-De må bli eldre først
- tror de ikke takler å høre visse ting
-barn forstår ikke slikt 
-de lærer det tidsnok
-de lærer det på skolen
-det er tabu ,flaut,rart ol. og vil ikke snakke om det. spesielt til et barn.

Jeg er veldig åpen av meg til mine barn. Vi kan snakke om alt. Jeg forteller "alt" til mine. grunnen til at jeg tar tegnet " rundt alt er at en må si ting slik at de forstår det du sier. Mine barn på 6 og 8 år får forskjellige forklaringer. 
og noen ganger må jeg holde noe tilbake ;men allikevel snakke åpent . at ikke noe er tabu.
For det er selvfølgelige noe en ikke kan si til barna. Som hva som egentlig skjer mellom meg og pappaen deres. 
De vil vite ,og svar skal de få.men prøver da å gi de så mye riktige svar jeg kan uten å si for mye. Det er noe de ikke vil forstå nå. ikke Før de er voksne. Det eneste de villet hørt og husket er at jeg snakket stygt om pappaen deres. kansje blitt sure på en av oss. 
istedenfor går jeg inn en annen vei. Så de ikke blir redde. 
Vi krangler fordi ______
Vi kan ikke møte hverandre nå pga : _____________
Derfor må ________hente og levere dere  I helgene.

Ble vanskelig å forklare dette kjente jeg.men håper du forstår litt hva jeg vil fram til .
I motsetning til å lære barna om vold I hjemmet ,når mor /far drikker. Om overgrep ,grensesetting,lov og ikke lov. Det er ikke din feil,det er lov å si ifra osv.
Om sinne, tristhet,dødsfall,utagerende oppførsel ,å stamme, redsel ,skam, tisse I senga for å nevne noe.

merker ihvertfall stor endring hos mine barn etter jeg begynte å Være ærlig og snakke åpent .
lære de. 
forklare de hvorfor. 
høre på de. 
Se de.
Ha tålmodighet.

Om ikke samfunnet gjør det. Eller flesteparten av foreldre/voksne gjør det.
Så velger jeg å Være åpen mot mine barn. Vil de skal ha medfølelse,forståelse og  kunnskap .

Jeg kan ikke være der for de hele tiden.
jeg kan ikke passe på de så ikke det skjer de noe. 
Men jeg kan lære de nok sluk at de kan beskytte seg selv. Gi de " verktøy " så de vet hva som er lov ,ikke lov osv. Så de klarer å ta vare på seg selv.

eksempel :
overgrep jan skje I naborommet uten at du ser det. Har en lært barnet om dette .hva som er lov og ikke lov at en voksen kan gjøre.kan det kansje unngå årevis med overgrep ,taushet, skam, skyld og redselsfølelse.

Uansett så har jeg prøvd . og ikke bare sagt : næh de lærer det på skolen. Eller det for vanskelig å snakke om. Eller det skjer ikke mitt barn,for jeg passer på og følger med.

Det er utrolig hva som kan skje og holdes skjult fra en. Selv om en er rett ved kan de vondeste tingene foregå.

Så begynn tidlig med å snakke ,lære og lytte til dine egne barn. ikke tro andre lærer de Det for deg.
eneste måte å stoppe at stygge ting skjer.

En siste ting tenk på hva du som voksen sier og gjør med barn rundt deg. nytter ikke å lære på skolen at mobbing er stygt. Når de kommer hjem å hører foreldrene mobber. Vi er faktisk de Værste og barna hører det og tror det er normalt. 
tenk nøye gjennom hva du sier et øyeblikk .
Hva kaller du innvadrerere?
Hva kaller du politikerne?
Hva kaller du hun på gata som går med en Burger og veier 150 kg.?
Hva kaller du nabogutten som skriker og sier stygge ord?

Det er det barn hører. og lærer av. Men vi tenker ikke over det.  Det går automatisk.  Ble faktisk ikke oppmerksom på det selv før jeg hørte noen si det. Bare hør på deg selv ,vi mobber uten å Være bevisst på det selv. daglig. tenk på hvor mye du prater daglig. og da hvor mye du sier ubevisst om alt ,med barna til stede. Der har du grunnen til at barn mobber og sier stygge ting. Der har du hvor barn lærer det fra.

psykisk helse må slutte å Være tabu

 

 

psykisk helse må slutte å Være tabu

 

Jeg vil også dele et par artikler om dette.  Vi er for uvitende om personlighetsforstyrrelser og psykisk helse. Spesielt helsevesenet må lære mer om dette. Slik at de kan få hjulpet mennesker så fort som mulig og tidligst mulig. Er vanskeligere jo eldre og lengre en går med det . Hadde helsevesnet hatt mer kunnskap , kunne jeg fått hjelp for flere år siden og livet mitt ville vært helt anderledes idag.

Først to artikler på engelsk, så en artikkel på norsk fra Ida`s dagbok.

 



?Your real friends are the ones who deal with you even when you are not very easy to deal with. They love you despite even when you?re at your most unlovable because they know that?s when you need it the most. They defend you when no one else will and they stand up for you even when they?re the only ones doing it. Your real friends give you a break when you need it, and they give you a break for as long as you need it.?



 

Plublisert på :

Psychology Today

HealthProfs.com

Tackling the Emotions in Borderline Personality Disorder

The newest therapy for one of psychology's most challenging disorders

If you or someone you know has Borderline Personality Disorder (BPD), then you?re well aware of how difficult life can be. Within the field of psychopathology, personality disorders are thought of as long-standing disturbances in a person?s sense of self. BPD got its somewhat curious name from the notion that it was on the ?border? between neurosisand psychosis.

 

Currently, psychiatric diagnosis no longer includes the term ?neurosis,? but the term "borderline" remains in place. In a way, it still remains appropriate. People with this disorder do have difficulties establishing boundaries between themselves and others so you can think of the ?border? as one that normally separates people?s identities. You know that you?re you and not someone else because you have a boundary around your self-definition. In BPD, this distinction becomes blurred or even lost.

 

Extensive research on this personality disordersuggests that some of its origins may be traced to faulty relationships between a child and caregiverthat develop early in a person?s life. The majority of people develop a secure attachment style in which they internalize what?s called a ?model? of a healthy relationship. Their caregiver gave them, more or less, the right amount of support balanced against the chance to develop their independent identities.

 

In BPD, attachment processes go awry. The child forms a faulty model of the self and relationships. It?s possible this happens because the caregiver gives too much support, to the point of being intrusive, or not enough, to the point of being neglectful.  Without this normal healthy model of the self and relationships, the individual?s identity starts out in life being disturbed and distorted.

 

The history of therapeutic approaches to treating people with borderline personality is marked by major shifts in emphasis. In the heyday ofpsychoanalysis, this was the preferred method of treatment. Given that the disorder seems to arise from faulty child-caregiver relationships, such an approach certainly made sense. However, with the advent of cognitive-behavioral approaches to therapy, clinicians began to report that focusing on the individual?s disturbed thoughts and actions could also prove helpful.

 

Dialectical Behavioral Therapy (DBT) (link is external) is somewhat related to the cognitive-behavioral tradition and is widely practiced. The goal of DBT is to help BPD clients become more effective at regulating their emotions through interactions with the therapist. One technique the DBT therapist might use is mindfulness, in which clients learn to identify their emotional state but not necessarily to act upon it.

 

Taking the mindfulness approach one step further, mentalization-based therapy (MBT) places almost exclusive emphasis on helping clients learn to identify and manage their emotions. Originally developed by University College London's Peter Fonagy and Anthony Bateman, and as described in an article by Australian psychiatrist Michael Daubney and Bateman, "mentalizing is the process by which we make sense of each other and ourselves?(that) renders subjective states and relationships intelligible? (p. 132).

 

Mentalizing allows you to form a sense of who you are and to provide a coherent account of your past relationships.  BPD, according to this view, occurs when the caregiver doesn?t ?mirror? the child?s emotional experience. The world, in short, stops making sense to the child because the caregiver doesn't provide the necessary feedback for the child to be able to understand what he or she is feeling. Disturbances in attachment also lead the child to be overly sensitive to rejection or abandonment, two key emotional states in BPD.

 

As they grow older, people with BPD, according to Daubney and Bateman, remain unable to understand their own emotions and how those emotions relate to the reality of the outside world or what other people are feeling. If you are one of these individuals, for example, when someone leaves, even for reasons having nothing to do with you, the feeling of abandonment sweeps over you.  You assume that it?s because that person purposefully wants to hurt you.  You don?t recognize that other people have their own lives to lead and when this happens, it has nothing to do with you. Even the fact that you feel abandoned may be out of proportion with the reality of the situation.

 

MBT attempts to help people with BPD grab hold of their emotions through the steps of an ?Intervention Spectrum.?  In the early steps, the therapist provides support and empathy, an essential ingredient of much psychotherapy.  Moving to next steps, therapists then help clients clarify and elaborate on what they?re feeling by putting their feelings at the moment into words. Now they can start to identify their own feelings and where those feelings come from. Finally, the client learns how to mentalize the relationship with the therapist as a model for mentalizing relationships with people in the client?s life outside of therapy.

 

In other words, in mentalization therapy, BPD clients become able to direct their attention toward how they?re feeling. Just as importantly, they learn to compare their feelings with the ?reality? of the situation.  Instead of concluding that others are purposefully abandoning you, or even that they?re abandoning you at all, you recognize that your feeling of abandonment exists, but that it?s coming from you, not from the way you?re being treated by others.

 

Although the theoretical basis for MBT is rooted in early childhood experiences, the therapist focuses almost entirely on what?s happening in the moment, especially on what the client is feeling. Perhaps one analogy for MBT is personal training in the gym. A good trainer can watch each of your muscles as you perform an exercise and comment on which of your hundreds of muscles is moving too much or too little. Gradually, you learn the correct posture to have during an upright row or lunge because you can feel those muscles working within you.

 

As the evidence base for MBT grows, it will undoubtedly become more integrated into broader usage. Daubney and Bateman believe it eventually can be used for other disorders such as eating disorder, depression, and PTSD. The mentalizing process itself seems highly transferable to a variety of situations and people.

 

Even if you or those you?re close to don?t have BPD, it seems that there?s a valuable lesson to be learned from this approach. Becoming able to identify your feelings while they?re occurring can help you learn to adjust your reactions to the reality of a situation. Maybe your fury over being cut off in traffic by another driver has nothing to do with that other driver, but more to do with your hypersensitivity to feeling that others are taking advantage of you.  Perhaps the rage you experience when your partner fails to take out the trash is due not to the accumulation of garbage in the kitchen but to the feeling that your partner doesn?t really care about you or your home. Pulling that feeling out, examining it, and then seeing where it comes from can help you get control over it. As you do, your ability to understand yourself and your relationships may show lasting gains.

 


 

The Perfect Storm in Borderline Personality Disorder

3 factors that collide in one of psychology's least understood disorder

If you?ve known anyone with borderline personality disorder (BPD), or if it?s a disorder with which you struggle, you?re aware of the emotional highs and lows that are part of its symptom picture.  Indeed, researchers are interested in the concept of ?emotional dysregulation? as a problem experienced by people with this disorder (Speranza, 2013).  Ordinarily, we become better able to control our emotions as we leave behind the childish tantrums of infancy. People with BPD don?t seem to have figured out just how to keep their feelings, particularly their anger, within bounds.

 

Theories of BPD for many years have emphasized disturbances in caregiver (usually mother)- child relationships as lying at its core. People with BPD disorder have an unstable sense of self, tend to see others as either all good or all bad (?splitting?), are prone to dramatic episodes in which they threaten to commit suicide (but don?t, especially in ?cutting?), and have difficulty negotiating the difference between ?you? and ?me.? According to classic views of BPD, these symptoms reflect abnormalities in the attachment bonds which, in normally developing people, allow the child gradually to achieve psychological separation from the caregiver. The child doesn?t become so separate as to disengage emotionally, but is separate enough to have a stable and secure sense of self.

 

Because the psychiatric manual, the DSM-5, places BPD in the set of ?personality disorders,? its characteristic symptoms are viewed by mental health professionals as essentially unchangeable throughout life. Part of the fabric of your personality, you?ll never really get over the instability and relationship turmoil that BPD entails. However, a new view of BPD is placing increasing emphasis on the emotional, or mood, components of the disorder.

 

According to Boston University psychologists Shannon Sauer-Zavala and David Barlow (2014), BPD reflects an emotional disorder reflecting high levels of the personality trait neuroticism. The product of genes, general vulnerability, and specific early parenting experiences, BPD is at its heart much like an old-fashioned "neurosis."

 

Like people with other psychological disorders involving intense and frequent negative emotions, such as major depressive disorder, those who have BPD are often intensely unhappy and anxious. As a result, they are predisposed to overreact when something doesn?t go their way, like a powder ready to explode with the slightest provocation.

 

In reviewing the evidence, Sauer-Zavala and Barlow note people with BPD not only have strong negative emotions, but that they also have strong negative reactions to their negative emotions. Nobody really does want to experience negative emotions, but for people with BPD, the aversion is so strong that they develop coping strategies to avoid getting in touch with their feelings. Called ?experiential avoidance,? this unwillingness or inability to feel strong emotions can create serious psychological difficulties in coping with stress.

 

As a result of the emotional distancing that people with BPD engage in, they lack ?mindfulness,? or the ability to be aware of and accept what?s going on around you. The kind of disengagement that people with BPD show toward their internal emotional states could, according to Sauer-Zavala and Barlow, account for their tendency to engage in acts of bodily self-harm. As difficult as it may seem to understand, by cutting or otherwise harming themselves, people with BPD experience this physical pain as a relief from the pain of their intensely negative emotions.

 

Unfortunately, the reactions that people with BPD have toward their negative emotional states only intensifies those very same negative emotional states. The effort they make to not think or feel results, paradoxically, in creating more emotional turmoil and a host of problems in living. Experiential avoidance is an almost completely ineffective coping strategy.

 

In drilling down to the core of BPD, Sauer-Zavala and Barlow show how high levels of neuroticism can explain much of the misery suffered by people with this disorder. Studies of people with BPD consistently show that they score high on measures of neuroticism, and higher than people with other personality disorders. Genetics is partly to blame for these high neuroticism levels. Inheriting high neuroticism makes people with BPD more likely to suffer negative consequences if they have early life experiences that make it difficult for them to learn how to manage their emotions. Ordinarily, parents impart a sense of security and predictability about life to their children. When this doesn?t happen, the individual fears that life itself is uncontrollable.

Added to general vulnerability that people with BPD have due to high levels of neuroticism and an unpredictableenvironment is the ?invalidation? that these individuals have in their relationships with their parents. Constantly being criticized, blamed, and punished for expressing their feelings, these children develop into adults who show the characteristic BPD symptoms of experiential avoidance, instability, and inability to regulate their own emotions.

 

As gloomy as the picture sounds for people with BPD, this recognition of emotional difficulties at its core could prove ultimately helpful in treatment. Sauer-Zavala and Barlow believe that ?transdiagnostic? approaches could focus not only on specific symptoms but on the root cause of high neuroticism levels. Cognitive therapy, which targets faulty thinking as the cause of emotional problems, would be one component. In addition, people with BPD could benefit from looking squarely at their high levels of the neuroticism trait, identify how it?s creating difficulties in living, and then ultimately try to lower it. Helping individuals with BPD through mindfulness training would be another essential component to treatment.

 

There is still, then, a personality component to the personality disorder of BPD?namely, high levels of neuroticism. However, even though we think of neuroticism as an immutable trait, the negative emotional consequences it brings with it can be addressed and even changed. 

 

Following from Sauer-Zavala and Barlow's model, If you or someone you?re close to has BPD, these are the practical steps you can take:

 

1.  Recognize that people with BPD experience strong negative emotions. As challenging as it can be to live with someone who?s constantly overreacting, this isn?t a behavior that the individual can easily control. People with BPD aren?t faking it when they become enraged.

 

2.  Ensure that the person with BPD is safe. The tendency toward self-harm can obviously lead to serious physical consequences. Although they may not mean to commit suicide, people with BPD may be engaging in gestures that put their lives at risk.

 

3. Give people with BPD the opportunity to examine their feelings. Because experiential avoidance is such a significant aspect of their lives, people with BPD are constantly trying to keep their negative feelings out of their awareness. Learning to read their own emotional state can be an important step to changing those negative emotions.

 

4. Help people with BPD become more accepting of their emotions. Part of the reason that people with BPD try to stay away from recognizing how they feel is that they fear what will happen if they do. They can benefit from learning that disastrous consequences don?t have to follow from recognizing that they?re unhappy or anxious.

 

5.  Be patient. Changing longstanding personality and emotional patterns takes time, no matter how skilled the therapist or understanding the friend, lover, or family member.

 

The main point of the Sauer-Zavala and Barlow formulation is that we need a new framework to approach the understanding and treatment of BPD. The underlying theory and practice that they recommend is one that we can hope will become increasingly adopted by therapists. By looking at the root causes of these fascinating but challenging disorders, you can help yourself, or those you care about, live a more fulfilling and symptom-free life for many years to come.

 

En diagnose er ingen livstidsdom

 

For mange høres personlighetsforstyrrelse skremmende ut. Men til tross for det dramatiske ved ordet, er det mulig å bli frisk.

 

Dette er en artikkel skrevet om Ida, fra Ida`s dagbok. Hun har brutt tabuet  omkring dette og viser oss hvordan det  er å leve med personlighetsforstyrrelse.

I disse dager vises dokumentaren «Idas dagbok» på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). Her følger vi 28 år gamle Ida Storm, som har filmet hverdagen sin med psykisk lidelse, rus og selvskading.

Det er blitt en kraftfull film om å leve med et urolig sinn. Ida kan raskt gå fra å være høyt oppe til å ha det forferdelig. Små hendelser kan føre til intense skift hvor verden plutselig ser helt annerledes ut. Hun blir satt ut av en uskyldig kommentar, eller av at yndlingskoppen hennes knuser. Når de intense følelsene kommer, er de vanskelige å dempe. Derfor tyr Ida til rus eller selvskading for å slippe unna kaoset. Filmen får frem hvor uforutsigbart det føles å plutselig miste fotfestet, bli lammet av frykt, håpløshet og ønsket om å skade seg. Det blir også tydelig hvor skremmende det er når grepet om virkeligheten glipper - når Ida hører skumle lyder i hodet, eller ser seg selv som Satan i speilet.

 

Ida har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Uten å gå inn på Idas tilfelle konkret, har vi lyst til å si litt om dette. Vi har alle en personlighet, forstått som noenlunde stabile trekk som påvirker hvordan vi tenker, føler og handler. Vi er ulike når det gjelder hvor utadvendte, impulsive, nervøse, vennlige eller pliktoppfyllende vi er. Men noen ganger blir væremåter så ekstreme eller lite fleksible at de fører til problemer i samspillet med andre og gjør det vanskelig å fungere i hverdagen. Det er da vi snakker om personlighetsforstyrrelse.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet av brå og sterke stemningssvingninger, ustabil identitetsopplevelse, mellommenneskelige vansker, redusert funksjonsnivå og økt fare for selvskading og selvmord.

Lenge ble denne tilstanden ikke møtt på en god måte i behandlingsapparatet. Sårbarhet for avvisning, ekstreme følelsesmessige reaksjoner og stadige livskriser kan skape store utfordringer i kontakten mellom pasient og behandler. Tradisjonelle behandlingsformer tok ikke høyde for dette, og ikke sjelden ble pasienter møtt med moralisme og behandlingspessimisme. Dramatisk atferd ble tolket som forsøk på å manipulere eller skaffe seg oppmerksomhet. Mangelen på kunnskap hos fagfolk kunne i mange tilfeller føre til at tilstanden forverret seg.

 

I den senere tid er det derimot utviklet flere gode behandlingsmetoder som er tilpasset lidelsen. De forstår emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som vansker med følelsesregulering og en svak indre identitetsopplevelse. Årsaken til lidelsen forstås som en kombinasjon av medfødt temperament og traumer eller vonde livserfaringer. Nyere behandlingsformer fremmer innlevelse i hva det vil si å leve med emosjonell ustabilitet. De gir informasjon om sykdommen til pasienter og pårørende, og gjør pasienten til en aktiv deltaker i egen bedring.

Gjennom å tenke over og sette ord på vanskelige opplevelser, styrkes evnen til å holde ut sterke følelser uten å handle på dem.

 

Selv arbeider vi med en behandlingstype som kalles mentaliseringsbasert terapi. Å mentalisere vil si å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det er en sosial refleksjonsevne som setter oss i stand til å ta andres perspektiv, å regulere egne følelser, og å oppleve en indre sammenheng i oss selv. Denne evnen utvikles fra tidlige barneår, men kan være mangelfullt utviklet hos dem som har relasjonsskader eller vansker med tilknytning - noe som gjelder pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

 

I mentaliseringsbasert terapi fokuseres det på å fremme pasientens evne til å forstå og regulere egne følelser, men også å øke bevisstheten og forståelsen for tanker og følelser hos andre. Rent konkret handler det om å utforske hva som skjer når personen opplever følelsesmessig kaos - for eksempel i en krangel med kjæresten eller ved misforståelser i en sosial situasjon. Målet er å hjelpe personen fra et fastlåst og følelsesmessig intenst perspektiv på situasjonen, til et mer nyansert og fleksibelt syn på seg selv og andre.

 

Gjennom å tenke over og sette ord på vanskelige opplevelser, styrkes evnen til å holde ut sterke følelser uten å handle på dem. Det bidrar også til en følelse av økt indre sammenheng der det før var impulsivitet, kaos og selvdestruktivitet.

 

Flere utenlandske studier har funnet at mentaliseringsbasert terapi er en virksom metode. Her i Norge har forskningsgruppen for personlighetspsykiatri ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus i mange år forsket på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. De innførte mentaliseringsbasert terapi i 2008, og fant at dette førte til dobling av behandlingseffekt og stor reduksjon i frafall sammenlignet med tidligere behandling. Her i Bergen tilbys mentaliseringsbasert behandling ved Kronstad DPS og Solli DPS, og for pasienter med rusproblemer i Bergensklinikkene.

Med god behandling og oppfølging kan mange få vesentlig redusert sine plager, og også bli kvitt diagnosen.

 

Det finnes også andre virksomme metoder for behandling av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Blant annet har Bergens Tidende tidligere rapportert om bruken av dialektisk atferdsterapi, som er en annen evidensbasert tilnærming. Fellestrekk i de virksomme behandlingsformene er at de har en klar struktur og bygger på oppdatert kunnskap om tilstanden og de særegne utfordringene som den fører med seg.

«Idas dagbok» får godt frem smerten i denne formen for psykisk lidelse. Samtidig bringer den oss i kontakt med andre sider av Ida. For det er en film også om gode øyeblikk. Om hvordan det intense følelseslivet også kan komme til uttrykk som glede og takknemlighet. Vi møter Ida med venninner og i naturen. Vi får ta del i øyeblikk hvor hun kjenner seg trygg, ekte og virkelig. Vi ser henne finne andre måter å takle utfordringer på enn rus og selvskading. På denne måten blir diagnostiske merkelapper mindre viktige. Vi blir kjent med et menneske som tross smerte og forvirring er noe langt mer enn diagnosen sin.

 

Gjennom sin ærlige fremstilling bidrar «Idas dagbok» til innlevelse i og nyansering av hva det vil si å leve med psykisk lidelse. Den er også et flott eksempel på hvordan det er mulig å finne sin egen stemme og sitt eget kreative uttrykk i en livssituasjon som er full av utfordringer.

 

For mange høres personlighetsforstyrrelse skremmende ut. Men til tross for det dramatiske ved ordet, er det ikke en livstidsdom. Forskning viser at med god behandling og oppfølging kan mange få vesentlig redusert sine plager, og også bli kvitt diagnosen. Som behandlere opplever vi at med en oppdatert forståelse av lidelsen, har vi gode verktøy til å arbeide sammen med denne pasientgruppen for å bedre funksjon og livskvalitet.

 Prøve å forklare til sine barn hvorfor mamma er syk ......

 

 

Prøve å forklare til sine barn hvorfor mamma er syk ......

Min historie: om det å frasi seg sine barn fordi jeg er psykisk syk og klarer ikke å ta vare på de slik de fortjener.....Tøffeste jeg har gjort!

 

Har to barn på snart 8 år og en på 5 1/2 år.

Inntil jeg ble innlagt for et å siden ,var det jeg som hadde hoved omsorgen for de. Jeg gjorde alt for de. Jeg visste alt om de. Visste hva de kunne og ikke kunne. Hvem var vennene deres. Størrelsene på klærne. Hva de ble invitert til og hva som skjedde framover. Om de var syke og hva da som feilte de. Hva de gjorde om dagene. Hva de gjorde på skolen og barnehagen. Hva de ønsket seg. Hva de likte og ikke likte. Hva de spiste og likte å spise. Hobbyene deres. Ønskene deres. Om de var glade og smilte. Om det var noe galt.

Men jeg angrer ikke, jeg gjordet mitt beste for de. Til tider ja, kunne gjort det bedre. Men de hadde det bra. De fikk kos og klem. Leke. Rene klær, en seng å sove i, mat hver dag, vaske seg hver dag.

Det jeg var dårlig på var at jeg var så sliten. Jeg slet med impulskontroll og var ikke alltid like god på å være konsekvent.

 

Ja, jeg visste alt om de.

Og nå etter de reiste ....nei, jeg vet nesten ingenting om de. Bare det de de forteller meg eller hva faren eller bestemoren forteller meg. En skikkelig uvitende mor med andre ord. Det er hardt. Det er vondt. Og jeg griner så mange ganger over dette. Jeg har også felt mange tårer foran barna mine. De har ikke  skjønt hvorfor. Ikke forstått hvorfor mammaen deres plutselig griner.  Så når jeg får summet meg, forteller jeg at det er fordi jeg er så stolt av de. Å se hva dere kan. Jeg visste ikke at dere kunne så mye. Jeg visste  at dere har lært så mye, vet så mye om så om alt mulig.

Men jeg følger ikke med, så jeg vet ikke hva de lærer. Interessene deres. Jeg må spørre dem hver gang jeg har dem, annen hver helg. Og blir mye spørsmål for de stakkars. For etter jeg tok ECT-behandling for et år siden har hukommelsen min blitt elendig. Minner er borte. Ting jeg har lært er borte. Dagligdagse gjøremål jeg må huske på er borte . Det må skrives ned. Men det værste er at minner med barna er borte. Jeg kan ikke huske alt de sier vi har gjort. Jeg ser gleden  hos dem, og jeg prøver så godt jeg kan å huske. Noen ganger er det blankt, noen ganger kommer det litt fram. Min eldste skjønner litt av min hukommelse, så han hjelper meg så godt han kan, og da kan det hende det kommer fram. Og da blir vi alle utrolig glade ....


 

Jeg holder på å lage en perm til barna mine som inneholder :

når mor er psykisk syk.

 

De er veldig nysgjerrige på hva som skjer med meg. Og trenger og vil vite mer. Spesielt eldstemann han må vite mer og forstår mer. Minstemann trenger ikke så mange ord eller lange forklaringer. Så derfor jeg lager den, og det virket som den falt veldig i smak. Noe de trengte. Holder også på med et brev til de for å forklare alt. Men det får de ikke før de blir større og spør etter en mer forklaring og forståelse på hvorfor alt som det ble.

Jeg vet at mine barn elsker meg nå og jeg elsker dem. De er mine aller beste. Men jeg er redd for framtiden. Selv om jeg prøver å ikke tenke så mye på den. Tenker på hva de vil syntes om meg ?. Hvordan er våres situasjon da? vil de hate meg ? forstå ? vil jeg være mammaen deres og vi er sammen?

 

Har tenkt  mange , mange ganger at jeg er en grusom mor. En mor som ikke klarer å ta vare på sine egne barn. To barn som var planlagte og velkommene . Alle mødre skal kunne ta vare på sine barn, UANSETTT!!!! Det gjorde min mor, ho tok vare på meg og min bror , uansett hva som skjedde. Vi kom først, ho kom sist. Hvorfor klarte ikke jeg det? Svake jentemenneske , tenker jeg. Er skuffet over meg selv så klart.

Hva tenker alle ? Barnehagene, skolene, foreldre, andre folk vi møter , lege, helsestasjon, tannlege, ol.? Hva er galt med ho siden ho ikke klarer å ta vare på sine egene barn? HERREGUD!!!

Det er et tema som er veldig uvanlig å snakke om . Det er fortsatt et tabu. Det er alltid mor som tar barna, helt normalt at faren ikke gjør det. Helt normalt om han ikke stiller opp i det hele tatt engang. Om han stiller opp 100 % , ja....WOW... da er han virkelig en super pappa.  Eh....nei...han er da en helt vanlig pappa som tar vare på, og er der for sine barn, han fikk til denne verdenen. Det må også endres på. Han er ingen unik superpappa om han stiller opp.

Og en mor kan faktisk overta rollen til pappaen, annenhver helg.

Så en reportasjen for en stund siden. Helt utrolig. Var en som gikk ut med at ho ga fra seg omsorgen for barnet sitt. Husker ikke helt hvordan den var. skal se om jeg finner den. Utrolig godt å se andre også er i denne situasjonen. Er ikke alene.

 

Men jeg er veldig åpen om alt det som skjer med meg. Prøver å gi de svar. Snakke åpent om det. Ikke skjule noe. Få ting ut. Lov med alle slags følelser, tanker og spørsmål. Prøver å gjøre slik at skaden ikke blir så stor når de blir store.

Alt kan snakkes om.

 

Jeg sa lenge at jeg var en dårlig mor som gjordet dette. Eller gjør dette. Men skrev et brev til psykologen min dette. At jeg hadde så dårlig samvittighet og var verdens værste mamma.

Men vet du hva? Som kom fra, fra det brevet brevet?

Jeg er ingen dårlig mor ! Jeg visste jeg ikke klarte å ta vare på de, så jeg ordnet et nytt hjem. Og det beste av alt er at jeg viser de hvor mye jeg elsker de, hvor mye de betyr for meg. Vi  gjør ting sammen, mate ender, fisker, gå turer, leker, tegner, lærer om nye ting, leser bøker osv.

Så masse koser og klemmer hver dag. Og sier hvor gla jeg er i de, det samme gjør de. Vi passer på hverandre om noen skader seg. Vi viser og lærer hverandre nye ting .

Selvfølgelig er ikke dette et hus uten skrik, uenigheter, gråt eller sinne. Men prøver å sette meg inn i hvordan barn ser ting fra sin lille høyde. Og jeg som er syk må tenke meg virkelig godt om når jeg har de. Heldigvis får jeg god hjelp og er ikke alene med de.

 

 

 

Jeg fant reportasjen . Er verdt å lese. Var på www.kvinneguiden.no.

 

kvinneguiden 

  •  
 

Gi fra seg barnet

VET DET ER BEST: Camilla Lykke Torp valgte å flytte fra sønnen. Hun vet han får en bedre barndom hos faren. © FOTO: Julie Pike

GI FRA SEG BARNET

Camilla (31) har gitt fra seg sønnen sin

- Det er det eneste riktige for meg.

Publisert 14.5.15

 

Få mer samvær med barna
Slik er psykologien i en barnefordelingssak
www.advokattips.no

?

Hvordan kan du si at du er glad og har et godt liv ? du som hører stemmer, har flyttet fra sønnen din og er gæren i hodet?

KLOK: - Det er lett å sammenligne det verste i deg selv med det beste i andre. Da vil du aldri nå opp. Men hvis jeg sammenligner min beste kvalitet med din, da er vi plutselig på bølgelengde. Og da er jeg kanskje ikke så verst likevel? tipser Camilla. © FOTO: Julie Pike

 

? Jeg får mange spørsmål om valget å overlate sønnen min til faren. Det er det eneste riktige for meg.

Camilla Lykke Torp (31) har nemlig gjort noe svært få mødre gjør: Latt sitt eget barn vokse opp hos far. Av 1,1 millioner norske barn pr 2014 er det bare 48 000, eller under fem prosent, som i hovedsak bor hos far, viser ferske tall Kvinneguiden har innhentet hos Statistisk Sentralbyrå.

Camilla og sønnen er i dag bosatt i hver sin by. Han er ti år og ser mamma et par ganger i måneden.

 

Barndom varer livet ut

For henne handlet valget om å sette sønnens behov først. Camilla vet nemlig bedre enn de flestehvor viktig det er for barn med en trygg oppvekst.

Vi er på 90-tallet. For Camilla er kveldene verst. Hun låser seg inn i huset. Lukten av uvasket kropp og gammel fyll henger tungt i lufta. «Pappa?» Ikke noe svar. Litt høyere: «Pappa?»

Camilla beveger seg gjennom huset. Kjenner pulsen banke. Inn på soverommet, skrur på lyset. «Pappa?» Smertelig langsomt snur 100 kilo mann seg i senga. Drita. Igjen.

Camilla drar ham opp, skifter en seng full av oppkast og avføring. Får i ham litt mat.

Mens timene går fortsetter han å drikke. Etter hvert får hun ikke kontakt med ham.

Som så mange ganger før ringer hun 113. Gråter inn i røret, må nærmest tigge dem om å sende en ambulanse. Er hun heldig, kjøres han inn og pumpes. Andre ganger kommer ambulansen, men personalet tolker gryntinga hans som et «nei» når de spør om han vil bli med.

Så sier de til en redd og fortvilet tenåring: «Han er for full til å være alene i natt. Sørg for at han ligger i stabilt sideleie».

 

Fra Beate til Lykke

I Norge er det lov å drikke seg i hjel. Slik faren til Camilla gjorde. Foreldrene hennes ble skilt da hun var 14, kort tid etter ble faren alkoholikerCamilla gikk fra å være en vanlig ungdom til å ha som livsprosjekt å holde pappaen sin i live. Hun klarte det i seks år.

Traumer kan utløse psykisk sykdom ? slik det skjedde med Camilla. Hun er bipolar 1, har panikkangst, borderline personlighetsforstyrrelse og posttraumatisk stresslidelse. Slike diagnoser går ofte hånd i hånd.

Rent konkret gjør de at Camilla får enorme humørsvingninger ? fra det dypeste mørke (depressiv) til de høyeste topper (manisk). Hun kutter seg, liker å sjokkere og å skille seg ut, pluss at hun hører stemmer i hodet. Når hun er frisk, klarer hun å holde styr på stemmene og ikke gjøre det de befaler. Har hun det dårlig, hveser de til henne hvor dum og udugelig hun er, og dytter henne lenger inn i depresjonen. Er hun i andre enden av skalaen, ypper stemmene henne til å si og gjøre ting hun ellers ikke ville drømt om å gjøre.

Det var i en slik fase at hun fikk et nytt mellomnavn. Før het hun Camilla Beate. Men siden hun der og da følte at hun kunne alt, visste alt, taklet alt ? hvorfor i all verden skulle hun ikke hete Lykke?

Da meldingen om navneendring kom i posten en måneds tid senere, husket Camilla ikke engang at hun hadde sendt inn skjemaet.

?

Jeg klarer ikke å gi ham den trygge, forutsigbare oppveksten han fortjener.

 

Som en rullgardin

Etter farens dødsfall ble Camilla dypt deprimert. Hun kledde seg bare i svart og tillot seg verken å smile eller tenke gode tanker.

Ikke klarte hun å ta vare på seg selv, langt mindre en aktiv liten krabat.

Sønnen var den gangen knapt året. Hennes daværende samboer kunne komme hjem og finne kjæresten sittende apatisk i en stol mens sønnen deres klatret faretruende omkring på møblene.

Camilla sammenligner det å være deprimert med en rullgardin som trekkes ned og mørklegger alt.Når hun har det slik, tenker hun at det vil være best for alle, inkludert henne selv, at hun dør. Hodet og kroppen hennes er som lammet. Å bemerke at hun har mye å være takknemlig for eller at hun må ta seg sammen, sier hun er som å kommandere håret sitt til å stå rett opp. Det er ikke noe hun klarer å kontrollere.

 

En god mor

For tre og et halvt år siden flyttet Camilla til hjembyen Fredrikstad. Hun følte at stedet hun og familien bodde på begrenset henne og gjorde henne sykere. Hun ville starte på ny.

Eksen og sønnen deres ble boende på Vestlandet. Hun roser sin tidligere samboer opp i skyene for hans egenskaper som pappa og forteller hvor godt det var å ha ham da det sto på som verst. For det er ikke lett for en liten gutt å takle en mamma som juger. Som har veldige humørsvingninger. Som plutselig blir sur for noe hun ikke ble sur for dagen før.

? Jeg klarer ikke å gi ham den trygge, forutsigbare oppveksten han fortjener. Så da velger jeg å la ham få et fint liv med en velfungerende pappa, forklarte Camilla da jeg intervjuet henne for bladet Kamille for to år siden.

Da vi snakket sammen sist, beskrev hun hver dag som en kamp. Nå, to år etter er livet mer på stell. Medisiner holder symptomene stort sett i sjakk, hverdagene er mer strukturerte, og hun har fast jobb i gatebladet Gatamagazinet.

Det går maks tre uker mellom hver gang mor og sønn ses, og hun er alltid med på skoleavslutninger og lignende. Når hun besøker ham, bor hun hos eksen. Sammen prøver foreldrene å finne gode løsninger for sønnen sin.

Gi fra seg barnet

GI FRA SEG BARNET: - Det er tungt å se at sønnen min er lei seg, men samtidig føler jeg så langt inni meg at dette er rett, selv om det er vanskelig, sier Camilla. © FOTO: Julie Pike

 

Hvorfor går det bra for noen?

- Noen mennesker takler veldig store påkjenninger og klarer å komme seg videre i livet. Det som ofte kjennetegner dem er at de klarer å fokusere på lyspunktene som finnes. Det kan være små ting, som å sørge for å få én god opplevelse hver dag.Det kan være å tenne et lys, høre på musikk eller se noe vakkert, eller det kan være å fokusere på gode relasjoner, eller være noe for andre. Slikt gir motstandskraft fordi det er en motvekt mot det som er vanskelig.

For noen kommer dette helt naturlig, de bærer det i seg fra de er bittesmå. Andre har jobbet med å gradvis snu fokus. Det handler om å endre tankemønstre.

Ordtaket «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», er nok gjeldende på mange områder. Samtidig er det noen som tåler mer enn andre. Og noen påkjenninger er så vanskelige at alle vil ha vansker med å håndtere dem.

Vi som jobber med mennesker som er utsatt for store kriser, blir daglig imponert over hvilken kraft og tåleevne som ligger i et menneske.

Unni M. Heltne, daglig leder, og psykologspesialist, Senter for Krisepsykologi.

 

 

MØTER LITEN FORSTÅELSE

 

Den lille gutten hennes er blitt ti år og ja, han savner mammaen sin. Og ja, han synes det er vanskelig at de ikke bor på samme sted.

Camilla trøster seg med at barn synes det er vanskelig at foreldre bor hver for seg også hvis mor og far bor fem minutter unna hverandre. Og hun vet, med hele seg, at dette er til det beste for sønnen.

- Han får et mer stabilt hverdagsliv enn om han hadde bodd med meg. Jeg sliter nok med egne rutiner og ser mine begrensninger. Jeg har ikke kapasitet til å være mamma 24 timer i døgnet. Så da velger jeg heller å berike livet hans når jeg er frisk. Jeg prøver å se det som en styrke enn en svakhet, og tenker at jeg kan tilby ham noe annet enn han får vanlig når han besøker meg i Fredrikstad, sier hun.

Selv om hun forklarer årsaken til at hun valgte å flytte, synes mange det er veldig rart at en mor drar fra barnet sitt.

- Hvis jeg var mann, ville ingen reagert på valget. Men fordi jeg er mamma og kvinne, er det mange som ikke skjønner valget eller respekterer det. Jeg har fått mye pepper. Men jeg vet at jeg er en bedre mamma når jeg har det bra enn når jeg er syk. Faren hans kan gi ham en bedre start på livet enn hva jeg klarer. En barndom varer livet ut.

"Mamma har en sykdom i hodet"

 

Camilla har alltid vært ærlig med sønnen om at hun er syk. Hun har forklart det på en måte som han forstår: At mamma har en sykdom i hodet som ikke synes. At hun tar tabletter som gjør henne litt bedre, men at noen ganger tar sykdommen så mye plass at det ikke er rom til mye annet. Og at sykdommen gjør at mamma av og til er litt annerledes enn ellers ? uten at hun vil det selv.

- Han har et ukomplisert forhold til min sykdom. Hele veien har faren hans og jeg prøvd å trygge ham i det, sier Camilla.

Et godt liv

 

Mange ville bukket under av Camillas opplevelser. Men her står hun, 31 år gammel, og sier at hun har det bra. At livet er godt. Hvordan har hun klart å komme dit?

- Jeg har godtatt at jeg har en diagnose, og at jeg kommer til å ha den resten av livet. Jeg har jobbet hardt for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det beste ut av det. Alle må finne sin vei, men jeg tror på å snu egne tankemønster. Jeg har klart å få tankene mine over i et positivt spor.

Camilla holder foredrag om livet sitt. Hun undres over at det er lov å gi en tenåring beskjed om å legge en far i stabilt sideleie og så bare forlate henne med en døddrukken pappa.

- Jeg ønsker at helsevesenet tar mer ansvar og ikke bruker det at pårørende tar ansvar som en hvilepute. Vedkommende trenger støtte og et hjelpeapparat.

Samtidig tror Camilla at ingen får mer enn de takler.

- Jeg er langt fra perfekt, men livet mitt funker kjempebra. Noen tenker sikkert: «Hvordan kan du si at du er glad og har et godt liv ? du som hører stemmer, har flyttet fra sønnen din og er gæren i hodet?»

Men for Camilla handler det om perspektiv. Om å kjenne seg selv. Og om kjærlighet.

Den utvalgte heter Pål Brekke, er 36 år og blir snart Camillas samboer. Han har allerede tatt etternavnet hennes som mellomnavn.

- Vi regner med å gifte oss i løpet av året.

Camilla synes det er viktig å fokusere på alt hun har i livet, fremfor det hun mangler.

- Perspektivet i livet er der du ønsker det skal være. Er ambisjonene dine kjempestore, blir du aldri lykkelig. Jeg er i jobb, jeg fungerer godt, og det er en stor styrke å kjenne seg selv inn og ut som jeg gjør. Jeg velger å se det slik.

 


 

En sterk historie, og det er garantertmange flere av de der ute, men vi er for redde. Redde hva andre skal si og mene. Slutt med det! Tenk heller på hva som er best for deg og dine barn. Det er det som teller !!!!

Tusen takk for at du leste min historie ....

et skriv om helsen min

 

 

et skriv om helsen min lagt ut på fb

Ingen hjelper, kun en selv

 

Leser mye forskjellig, for vil lære å forstå om meg selv.

Kan f.eks. ikke Gjøre/endre noe om jeg ikke vet/kan/forstår noe om det. Om legen ser det er noe fysisk galt,så får en hjelp og blir bra igjen. når en er syk psykisk ,blir det fort vanskeligere å få hjelp. Der er ingen leger like.noen flinke og noen inkompitente. Uvitende , for vanskelig,for mye å sette seg inn I ,orker ikke tett oppfølging med pasienten, stor tro på medisiner ,henviser isteden eller bare lat er noen av mine tanker. funnet ut at en må bli lege selv for da å kunne informere legen sin igjen ,som da virker overrasket at dette eksisterer, som da skal sjekke.Kan gå bra,å en får riktig hjelp. Eller at dette ikke kunne stemme jeg hadde......etter uendelige tester og prøver. Så er det bare å fortsette å lese og undersøke selv. iblant gir man opp og aksepterer medisinen en får og at slik er det bare. Til en finner en "tilstand" som passer seg selv.får nytt håp og reiser for å lære legen sin dette. Som igjen gir utrykk for at dette har jeg aldri hørt om eller alfor vanskelig og tidkrevende å finne ut av dette. Som bare håper at pasienten skal nikke og si ja enig, dette gidder jeg ikke å begynne å utredes for. Jeg gir opp. Er sikkert ikke det jeg "feiler" allikevel .

Årene kan gå ,en lærer og leser.blir godt kjent med seg selv. Uten riktig hjelp over lang tid blir en værre,og det blir nå hardere og vanskeligere å bli "frisk" igjen. Blir stemplet som lost case. Mens en kjemper videre,vil bare leve igjen,fungere I hverdagen. Kan nå så mye ,at en kan gi seg selv en diagnose og kan si hva som er behandlingsmåten videre for å bli bra. Men blir fort avvist. Får igjen høre at det tar lang tid å utrede. Tester og prøver. Skjemaer. Henvisning hit og til en spesialist der. En nøye og detaljert nedskrevet sidelang Uttalelse fra alle som har kjent deg er nødvendig. og minst 20 spesialister må uttale seg. Alle må ha kommet fram til det samme.om en kommer med et ulikt resultat ,så har en ikke den diagnosen. Å få nedskrevet og fått en diagnose er noe som er livsviktig for systemet . Uten en diagnose har en ikke krav på noe som helst av hjelp . Da er man friske I systemets øyne. Man kjemper og kjemper ,mens alt blir værre ettersom tiden går. Får ikke hjelp på det en har krav på .som bl.a. fra nav,med medisiner, diverese behandlingsmåter . Til slutt henger de fleste seg opp I hva som står i journalen. Velger å tro på dette og mener at alt dette stemmer,er jo nedskrevet I journalen. Trenger ikke spørre personen selv.vet alt nå. Blir en spurt, så ser de på deg som den løgnhalsen. Fordi vi sier noe helt annet enn det som var skrevet. Blir så forbanna irritert på helsesektoren . Etter årevis med prøving og feiling. Ikke komme noe videre,bare følger med sklia nedover. Prøver å bremse,å krabbe opp igjen. Å skrike ut at jeg vet hva som er galt og hvordan dere kan hjelpe.

Hør på meg ,så jeg kan få hjelp før det virkelig er for sent. Innimellom klarer jeg å krabbe opp sklia ,men ender med å miste grepet og sklir nedover igjen. Men jeg gir ikke opp ,ikke enda. Har fortsatt krefter igjen til å kjempe ,til å bli hørt. Gjelder alle egentlig, folk ser det de vil se. Tror på det andre sier.siden noen sier det må det stemme eller for late til å undersøke om det er sant eller usant. Har noen begynt å si noe , er det så lett for andre å fortsette. Så til slutt må en ha krefter til å tåle å stå helt alene, bare pga. Uttalelser I sinne, rykter, at en tror en ser alt eller forstår hele situasjonen/bildet og handler utifra det eller at noen går inn for å knuse noens liv fullstendig.

Plutselig har en behov for dobbelt så mye hjelp ,men uten noe hjelp fra Før. Får hjelp når det er synlig.ikke før. En må komme så langt ned det går an , da står de med åpne armer og tilbyr hjelp for harde livet. Som f.eks. du er ikke underernært pga. Din bmi. Din bmi er ikke krise,du er ikke bare bein eller veier 45 kg.

Dette går bra skal du se. jippi, Ser du smiler og ler idag ,så da er du ikke deprimert lenge. Det er fantastisk. Lykke til videre I livet. Men en lærer av alt og tar det med seg videre. Og Det er jeg glad for. At en føler en kan sitte igjen med noe positivt etter alt det negative.

Utrolig å man lærer i livet . Men må bare fortsette å kjempe og ikke gi opp. For det vil snu og vil ordne seg. Bare holde ut littegrann til.

helsikes tanker...nok nå...

 

 

helsikes tanker...nok nå...

Jeg kan ikke få sagt det nok
men jeg klarer ikke å bli forstått...
Finner ikke ordene..
enormt tankekjør...
så mange tanker hele tiden ...
Om alt...
klarer ikke si noe konkret...
de vandrer fram og tilbake....
Hele tiden....
bytter kansje mellom 10-100 tanker om dagen.
føles ihvertfall slik...
og I tillegg utgir jeg flere energien. Helt feil som den jeg føler...
kroppen skifter hele tiden ut eller bytter fort om på de forskjellige ##-------## vi har . ( aner ikke hva det heter ) ktoppen føler dette: redsel ,nytelse,smerte, angst
men det jeg hater er at kroppen husker..Den glemmer ikke..
Sånn som nå...
(skjer heldigvis sjeldent ,men når det skjer er det tøft)
plutselig ,uten forvarsel og fra en liten ting.....blir jeg plutselig en 10 år gammel jente igjen. klarer ikke å stoppe det. gjenopplever overgrepet på nytt. kan dukke opp "nye" ting. Og det er så jævlig. Har ikke behov for å huske det jeg har glemt. 
Det Værste er å kjenne det på kroppen. 
Å bli påmindt på de følelsene jeg hadde.. no thanks..
gjenoppleve den redselen jeg hadde...hell no... 
Den tråkker jeg på hver dag,vil ikke kjenne den mer... nok nå!!!

Nei har ikke fått hjelp og bearbeidet det. 
har hjulpet meg selv og lært meg å leve med det...
gitt slipp på hat og skyldfølelse. ferdig med å la det ødelegge hverdagen min.
ferdig med at det styrer meg.
Jeg styrer her og jeg orker ikke mer. gjort er gjort og skjedd er skjedd. Kan ikke endre fortiden . Bare å akseptere det og se framover.

ser noe positivt idet.
Nei er ikke gal .Vet hva jeg sier :)
men tenker da:::: "hva salgs person hadde jeg Vært idag om jeg ikke opplevde misbruk?"
er så rart å tenke på.
Jeg er glad I meg selv og liker personligheten min. Vil ikke forandre meg der. 
Tror vi opplever ting for en grunn. Vi lever det livet vi ble tildelt og ment å leve. (kom to setninger inn her ,om noe helt annet .kansje du tenkte- : yes! der har vi det. 
beviset!
Ho er loco fordi ho tror på noe annet enn meg..
om noe annet . 
Tror på mye rart jeg.
Kan heller skrive om det temaet senere.)

sier litt forskjellig her. 

Avskaff relgion

 

avskaff kristendom og de andre!

Å ja visst ...provoserer sikkert noen nå..Åh bra er det, absolutt min mening også! !!!

Nå må folk få opp øynene å se...

Er det å Være kristen eller noen av de andre troene som finnes gode ?
Gjør det deg til et bedre menneske? 
Er du da bedre enn oss ikke troende ?

Tror du fordi du mangler noe I livet ditt? Du hadde en tomhet du ikke visste hva var ?
Eller ble du oppdradd til det ?

Om du plutselig ble det I voksen alder...why??????

Ser dere ikke at det er kristendommen ol. Som ødelegger verdenen. Som dreper, som gjør vonde ting . Og de sier de gjør det for gud, I guds navn.

Nei kjøss meg en viss plass. 
bullshit! !!!!

bibelen er verdens lengste eventyrbok.

Det er I kirken en finner flest pedofile.

Det er kristne som er de mest fordomsfulle.

De beste menneskene jeg har møtt ,de med størst hjerte , de med omtanke for andre  , de som aksepterer andres legning, hudfarge og meninger er de som ikke er kristne.

barna mine lærer om kristendommen på skolen og til nå tror de på det som blir sagt. 
Tror du jeg vil dette? NEI!!!
Kan jeg nekte ? JA!  Blir det problemer da? JA!
Og dessuten tror jeg på at alle har sin egen rett til å Gjøre opp sin egen mening om ting.
Men jeg kommer til å lære de hva jeg tror på etterhvert. Så er det opp til de å velge.

Min mening er at tro og fotball er den største grunnen til vold og ondskap I denne verdenen. Bare åpn opp øynene dine og følg litt med, så vil du se.

De hjernevasker oss med dette!

Men for all del tro på akkurat hva du vil.....
men da må du slutte å presse din tro opp I trynet mitt. hold det for deg selv.
Og respekter andres meninger selv om de ikke er like som dine.

hvorfor skal jeg gidde å høre på deg om du ikke gidder å høre på min mening om ting ????
hvorfor er dine tanker og meninger mer verdt enn mine ???

Og vi som må respektere andre lands lover og regler. kle oss etter deres mening osv.
Men Norge ?
Neida vi lager moskeer, slutter med jula , gir etter alle kravene våre nye landsmenn vil ha.

Kan ikke kalle oss for Norge så mye lenger. Må finne på et nytt navn , for her gir vi etter og tillater alt .

herregud!

Jeg er ikke rasist. Jeg bryr meg ikke om utseende ,penger, hudfarge,språk osv. Jeg ser på personen ,personligheten til folk. Det er det som betyr noe for meg. 

Det mest åpne jeg har vært om overgrepet.....

 

Mest åpne jeg har vært om overgrepet !

Hvordan er det mulig for meg idag å forandre meg ?

Jeg ser ikke noe annet enn en at jeg er en lost cause .

Hvordan I helvete skal jeg som ikke fikk riktig hjelp og behandling før I en alder av 30 år , med da 20 av de måtte jeg,jeg starte I veldig ung alder, lære meg selv hvordan  "overleve" på egenhånd .

Jeg ble utsatt for overgrep I flere år fra 10 års alderen til ungdomskolen.  Ikke bare har det fucket opp den seksuelle delen av meg. da kroppen min. Ga meg helt feile fakta videre I livet. Heltskrudd I forhold til en person med et normalt forhold og lære om kropp,sex ol.
Men idag sitter skikkelig igjen med så mye ødelagt inni meg. tankene og følelsene mine er fucket opp. Den kvalme gamle grisen som så veldig likte å kose med småjenter ,klarte etter å Gjøre det med meg I så mange år: har ødelagt meg emosjonellt. 
Hvordan skal jeg klare å rette opp I det ? 

først klare å si noe I en alder av 15 år. 
 diagnosen : ptsd.
og da starten på en aldri slutttur hos psykologer og leger. sitter på I vogna der enda. 
Etter fra Før ,årevis med selvskading, selvmordstanker ,depresjon ,angst, panikkanfall,mareritt, ekstrem frykt for å Være alene og plusse på der mørket ,stillhet,hva som var bak meg,være aleneI et rom med en mann,mannfolk og lukkede små rom med lukket dør . 
Er bare noe av det jeg sleit med fra Før .
Uten å forstå noenting av det han gjordet. visste ikke . Og kunne da ikke lese meg selv fram til selvhjelp og lærdom om dette.
lærte å leve og takle hverdagen på min måte. Ingen måtte finne ut av det, for dette var min skyld. Jeg gjordet noe galt ,derfor det skjedde. Jeg var ingen snill eller god jente. det måtte jegGjøre meg fortjent til å bli kalt.og jeg ville jo bare Være snill. Ikke bli hatet og holdt utenfor i stall miljøet av han.  Det var meg selv som ba om det,ba han om å misbruke meg. lot han. villet det. nei ingen måtte finne ut av det. Satt på et smil,viste meg fram slik det forventet jeg skulle være. holdt alt for meg selv. tærte og spiste meg opp innvendig. store smerter av å konstant gå anspent I kroppen, være Redd og å konsrant vise de rundt meg at jeg hadde det så fint. Var så glad. Være en helt annen person. inni meg skreik jeg for fullt. hjelp meg! Se meg ! Se jeg har det så vondt! Se jeg skader meg selv! Se jeg har vansker med konsentrasjon og søvn! hvorfor så ingen meg ? hvorfor kunnet ikke et voksent menneske med et liv av lærdom se en jente somtrengte så inderlig hjelp. En jente som ble ødelagt av et annet menneske. Hvorfor kunne ingen gi meg en stemme? hvorfor så ingen meg ? Var jeg en så god skuespiller?  Jeg, et barn? klare å lure alle rundt meg om at jeg hadde det fint ,var normal og at det ikke skjedde noe uvanlig? bullshitt! !!! Noen visste, noen så ,men ingen hjelp å få. 

 da det endelig kom ut,bedret jeg meg noe. Jeg holdt det ikke alene inni meg lengre. Tusentonn vekk fra skuldrene mine.  Åh så deilig. 

rettsak, dom,jeg ødela familien hans,feigingen rømte landet.  han kunne fortsette I et annet land. Ingen som kjente han der.  ja jeg lurer på det inimellom, fortsatte han der? hvorfor stoppe da når han allerede har likt å kose med små jenter fra Før jeg ble født?

Videre ble livet mitt endret,til det negative. Jeg ble værre og værre. slet mer og mer. 
fullførte ikke 10.klasse. Ikke fullført videregående. 
klarte ikke å holde på en jobb. jobbet og stod på til jeg knakk sammen.  den vanlige dansen jeg hadde med jevne mellomrom med psykologer,behandlinger,fysioterapaut,leger,innleggelser,legevaktturer, medisiner. Ikke kontant med hjelp fordi jeg viste tegn til bedring,eller ville ikke mer , eller de klarte ikke å få meg til å snakke og da ikke kunne hjelpe meg mer.så idag aldri ordentlig bearbeidet det. snakket om det.Har begynt så har det bare låst seg fullstendig I hodet mitt. tankene stoppet . Jeg blokkerte det fullstendig ute. Hadde allerede I flere år laget meg en "overlevelsemåte". Noe jeg ikke ble bevisst på før I år faktisk. husker ikke hva det heter nå.

selvmordsforsøk og selvskading bare økte og ble værre og hyppigere. 
drakk mye alkohol og ofte.

Ingen samhandling mellom kroppen min og tankene mine. to forskjellige ting. koblet ut den ene ,som oftest da ble det  det emosjonelle som koblet ut og ikke eksisterte lenger. tankene og hva jeg sa gikk igrunn på autopilot og var spilt inn hva jeg skulle si , så jeg snakket uten å tenke . Detble bare spilt av fra en cd .som hadde lagret hva jeg klarte å si ,hvor mye jeg ville la andre få vite om meg,automatiske svar . trykk play og det indre klarer seg selv. 
For jeg hadde ingen grenser. Ikke noe problem å ha sex med folk. Var bare en kropp. og den var til for at mannfolk kunne og skulle bruke den. Hadde ingen kontakt med kroppen min. Men full kontroll på tankene. og Ga ikke begge delene bort til en og samme person. enten kroppen mineller tankene og da et vennskap uten sex. 
hvis det kun gjaldt sex og jeg begynte å kjenne du kom innpå meg og begynte å bli kjent med  meg :så var det :Hade og null sex !
Var vi venner og du kjente meg og vi ble kjærester :kansje sex I begynnelsen som da sluttet fort eller ingen sex I det hele tatt.
Hadde mange korte forhold. utro mot alle. Sa "ja" til hvem som helst. "godtok " igrunn alt. Jegtrengte bare å stille opp med en kropp og spre beina så Ga mannfolk fullstendig blaffen I resten.Om jeg var med på sexen. om jeg ville eller ei. Hvor full jeg var. hvor gammel jeg var. Om det var tvang ,voldtekt, smerter,I søvne eller hard sex innvolvert brydde svært få. Om jeg sa nei 100 ganger og Ga opp til slutt og bare javel ,så skulle det knulles. 
heldigvis er mannfolk kjappe I senga ti å bli ferdige. og en lærer seg nyttige knep. f.eks. Gi deg følelsen av at jeg suger deg ,men gjør egentlig ikke det. 

Men videre, fortsatte depresjon,bare dårlige og negative forhold. null kontroll på noe. Ingenselvkontroll. visste ikke hva jeg gjordet. 

 et stabilt forhold på 7 år. barn,hus,bil,dyr,regninger,jobb.ble et tøft forhold. brudd. advokat.Lite penger. kreditt gjeld. fødselstraume. fødselssdepresjon. smerter. medisin. søvnvansker. psykisk syk psykolog,lege,barnevern,hovedomsorgen,lite tilstedeværende far, krangling,hat.

 treffe skikkelige godbiten. En psykopatisk,manipulerende, voldelig, narsissist,sosiopat som var noe over sjalu, konstant overvåkning, voldtekt, forsøk og trusler på å ta  mitt liv. Og virkelig går inn og jobber for å knuse meg ,alt rundt meg, mitt liv rett og slett. Ble for mye for meg og endte opp med langtidsinnleggelse. Med flere elektrosjokk behandlinger som har ødelagt hukommelsen min . Et fullstendig ødelagt liv og mistet alt. til og med mine barn bor ikke lenger hos meg. Ingen venner igjen. Og det klikker for meg. Føler meg sinnsyk. Noe er galt inni meg.Men vet ikke hva. hatt det I så mange år. Ingen har forstått eller skjønt meg. hentet meg to ponnier som kunne holde liv I meg.

 ufrivillig ende opp på sykehuset med så stor promille at kunnet endt I døden der.

 endelig møte en psykolog som sier jeg har diagnosen : emosjonell ustabil personlighetssforstyrrelse.  
og alt faller på plass. endelig, og nå videre med å få riktig behandling .

psykolog 1 gang I uka. neste år starte et 2 års intensivt gruppebehandlingsopplegg.
Stiller lite opp for barna. Har ikke stelt med ponnien min på et halvt år. lav inntekt. Bor hjemme nå. søke ufør. søke erstatning. skal til et søvn senter og ta tester . mat og vekt vansker, fungerer dårlig I hverdagen, hjelp til å passe barna, avtalebryter, lever her og nå,sliter med impulsen og selvkontroll ,reaksjon,sinne, vanskelig med emosjonell behandling ,tankekjør, flere følelser på en gang, gir ut feil energi og følelse. klarer ikke å ordlegge meg. 
 jeg føler det er overveldende mye å ta tak I og som jeg må endre på og får hjelp til. Men det gir meg bare enda mer tankekjør og vanskeligheter I hverdagen.
 

Som ifjor traff jeg en super fyr. En som tenkte som meg. Som har åpnet øynene mine. Hjulpetmeg. blitt min beste venn , en jeg kan snakke med. oppleve så mye nytt og godt .første og eneste person som har sett den virkelige meg. den første personen jeg stoler 100% på. får bl.a. respekt,åpenhet,frihet av han. helt nytt å oppleve. Finner meg selv litt. 
Et sterkt og godt vennskap som tåler det meste. Håper jeg. 
Som startet med lek og morro. og har nå blitt en person jeg er blitt veldig glad I.  Som betyr utrolig mye for meg. En jeg er livredd for å miste I mitt liv. For første gang er jeg redd for å miste noen. Første person jeg har brukt så mye tid på. Uten å ville vekk ,kan være sammen hele tiden.Utrolig å ikke få panikk og flykt følelse. Men isteden få kjenne nye følelser. kjærlighet, sjalusi, avslappet ,trygghet,nytelse ,uro og bekymring over en annen. 
For meg er det flott fyr som jeg aldri vil miste. Han har på en måte gjort meg om til å bli en sommerfugl.
Men jeg er ikke lett å Være med. Er flink til å ødelegge . og kansje jeg  med min impulsive reaksjonsmåte ,der  jeg ikke klarer å kontrollere hva jeg sier eller klarer å stoppe meg selv. vite at mine følelser og tanker endrer seg så mange ganger løpet av en dag. skifter fort I humør. til har han taklet det. Men kansje det nå er nok ? Det er tungt .  forstår det. Jeg skjønner ikke åssen han har holdt ut med meg til nå . hatten av der . 

Og ja sikkert skrevet noe her også ,noe jeg burde tenkt meg bedre om på å legge ut. Menuansett dette er mine tanker nå. Og godt å få det ut. 
Takk for at du leste . og håper det var lesbart

til sist har jeg et ønske , vær så snill .... lær barna deres eller andre barn om kroppen sin ,hva er lov og ikke lov ,om overgrep ,det er lov å snakke , om vold hjemme , full forelder osv. lær de ,så de får verktøy med seg I livet om noe skulle hende . For vi kan ikke passe på og se alt som skjer med dem uansett hvor mye noen tror det. Derfor må de vite og ha lært om det selv. 
 

Om du vil kan du lese mer om dette. Søk i google på : emosjonell kald , ptsd , kompleks ptsd ,ect- behandling personlighetssforstyrrelse , Wikipedia ,sinnetshelse, psykisk helse  er noen stikkord å søke på om du vil lære mer. 
Det er mange som sliter ,så jo mer du kan jo mer kan du hjelpe andre... Ha en god lørdag 

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016
lillestine

lillestine

32, Arendal

Hei :) Velkommen hit om du klarte å finne fram...jeg deler ikke denne bloggen slik at flest mulige mennesker kan og lese den.... Jeg er ei sørlandsjente i tredve åra. Dette er min andre blogg da jeg ikke kommer inn på den bloggen jeg har opprettet lenger...veldig surt....men kan nå starte på nytt :) mange innlegg er kopiert fra den andre profilen min. Min blogg/ innlegg handler om alt mulig, det som intresserer meg og er opptatt av. Ting som jeg har opplevd eller opplever. Har ikke filter og Kan derfor skrive om alt jeg vil og interesser meg eller gjør meg sint. Kan bli lange og ikke alltid like forståelig....men jeg har borderline, og da kan jeg skrive med litt fantasi og morroheter... kos deg med lesingen som ikke handler om mote og interiør ----

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits